Teknologihistorie 1850 - 1900

Christiania 1852; En sovende by i et lite land.
Da PF ble stiftet i 1852 var Norge et tilbakeliggende land. Vi var avhengig av utlandet for kunnskap, materialer, vedlikeholdstjenester og de fleste industrivarer. Folketallet var ca 1,4 mill og det var en årlig utvandring på ca 5 000.
Norge ble ikke med i den første industrielle revolusjonen. Det var først etter 1850 at industrien begynte å gjøre seg gjeldende.
Christiania var en liten sovende by som var blitt hovedstad.
Fra 1800 til 1850 var folketallet i selve byen steget fra ca 10 000 til vel 30 000. Tar vi med forstedene er tallene 18 000 og 48 000. Det var veksten i antall offentlig ansatte som var den sterkeste drivkraften, men den begynnende industrireisningen ga også sitt bidrag. Veksten i folketall førte naturlig nok med seg økt etterspørsel etter boliger og dermed økt behov for arbeidskraft og bygningsmaterialer. Likeledes var det vekst for servicenæringer og for håndverkere.

Håndverkerne dominerte næringslivet
Frem til ca 1850 var det håndverkerne som dominerte næringslivet i byene, sammen med handelsstanden. I 1852 var det imidlertid blitt flere industriarbeidere enn håndverkere i Christiania, og industrien kom til å prege byen i de nærmeste 100 årene. Den andre vekstfaktoren var handel, basert på byens knutepunkt-rolle for jernbanetrafikken.
Industrien var til å begynne med begrenset til tekstiler, seilduk, såpe, murstein, tobakk og krittpiper; protoindustri. Kunnskaper, maskiner, råmaterialer og tildels arbeidskraft kom fra utlandet.
Håndverkerprivilegiene ble opphevet i 1839, og åpnet nye muligheter.
Christiania hadde i et par hundre år vært en viktig utskipningshavn for trelast, men Drammen var Norges største utskipningshavn. Etter Napoleonskrigene kom det en internasjonal lavkonjunktu. Det ble innført vernetoll på trelast i England og de norske jernverkene mistet sine privilegier på det danske markedet.
Den norske Tollforordningen av 1842 bestemt at nesten alle slags maskiner kunne innføres tollfritt, mens det var beskyttelsestoll på jern - for å verne de norske jernverkene.
Utenrikshandelen fra Christiania rettet seg nå mot Tyskland, i første rekke Hamburg. Christiania ble "Hamburgs hovedstad i Norge"
I 1840-årene ble det igjen oppgangstider, og i 1842 ble trelasttollen i England "normalisert".
Motviljen mot å handle med Danmark hadde også avtatt, og utenrikshandelen ble igjen vridd mot England og Danmark.


Utenlandsk kunnskap, maskiner og kapital
Gassverket og Hovedbanen viser hvorledes situasjonen var i Norge
Christiania var tidlig ute og fikk sitt gassverk som nummer to i Skandinavia, etter Göteborg. Det var en engelsk ingeniør som la frem planene og som bygget gassverket, med engelsk kapital - og med engelske materialer. Gassverket sto ferdig 4 år før P.F. ble stiftet - på gassverkets kontor.
Formålet var å skaffe gass til gatebelysning. Den første gasslykt i Norge ble tent på Youngstorget i 1848, "Fiat Lux".
Hovedbanen, fra Christiania til Eidsvoll, ble også bygget av engelske ingeniører for et engelsk selskap, med engelsk kapital. Jernbaneselskapet var i privat eie helt frem til 1926, da det ble overtatt av NSB.
Skutene som førte trelast til England tok med seg råjern og steinkull til Norge. Det la grunnlag for små kupolovner for smelting av støpejern, det viktigste byggematerialet for verkstedsindustrien.


Slottet og universitet lå på landet
I 1852 var Christiania fortsatt en temmelig fattigslig by. Av dagens monumentalbygninger var det bare Akershus festning, Slottet (1848) og Universitetet (1851) som sto der. Selv om folketallet var tredoblet i løpet av 50 år, var Stockholm fortsatt to og en halv gang så stor og København fire ganger så stor, målt i antall innbyggere.
Carl Johans gate skiftet navn fra Slottsveien nettopp dette året, og Universitetet hadde nylig flyttet inn i sin nye bygning. Stortingsbygningen sto ferdig først i 1861.
Christiania var en kompakt by, omgitt av drabantbyer. Frem til utvidelsen i 1859 gikk bygrensen som en U fra midten av Pipervika til midten av Bjørvika. Gassverket lå akkurat på grensen mellom Christiania og Aker, på toppen av U-en.
Slottet og Universitetet lå utenfor bygrensen, og Uranienborg var "en skogkledt ås, 2 000 skridt fra staden".

Teknisk utdannelse i utlandet.
Universitet i Oslo var såvidt kommet i drift i 1852. Når man ser bort fra den undervisning i gruvedrift som universitetet hadde overtatt fra Bergseminaret på Kongsberg (nedlagt i 1812), var det ikke noe undervisningstilbud i teknologi.
De som ville ha sivil teknisk utdannelse måtte reise ut; til Tyskland, Sverige, Danmark, Frankrike eller England. De fleste dro til Tyskland, til de polytekniske skolene i Hannover og Karlsruhe. I 1856 rapporteres det at det i disse to byene alene var 42 norske ingeniørstudenter.
Her hjemme var det ingeniøroffiserene som dominerte. Høyere militær utdannelse på Krigsskolen besto for en stor del av undervisning i matematikk fysikk, kjemi og ingeniørfag, med tradisjon tilbake til Den frie mathematiske Skole, opprettet i 1750.
Det var våre marineoffiserer som fulgte opp bygging av statens dampskip i utlandet. Det var de samme offiserer som var inspektører ved reparasjoner og vedlikehold, og det var de som førte våre marinefartøy og våre postruteskip.
Carl Johans Verft i Horten (Marinens Hovedverft) ble bygget opp i 1840 under ledelse av marineløytnant P.S. Steenstrup. Han hadde fartstid som skipsfører på vårt første dampskip, Constitutionen.
Tilsvarende var det ingeniøroffiserer som sto for utbygging av veier, vannverk og andre offentlige og kommunale arbeider. Kaptein Johannes Benedictus Klingenberg sto for moderniseringen av vannverket i Christiania og bygget opp det første profesjonelle brannvesen. Klingenberg er kalt "det moderne vannverks far" og bygget opp nye vannverk i 20 norske byer.

Vi er fortsatt i allviterens tidsalder.
Naturvitenskapen var fortsatt i sin spede begynnelse. Det meste var fortsatt basert på observasjoner og erfaringer.
Ta som et eksempel en artikkel i Polyteknisk Tidsskrift (P.T.) om å frembringe damp ved hjelp av friksjon. Det dreier seg om en fransk oppfinnelse for å gjøre om mekanisk energi til varme og å utnytte denne varmemengden til å koke mat eller generere damp.
Det meste var nytt. Fotografering var nettopp blitt praktisk mulig. De første dampdrevne jernbanene var tatt i bruk for vel 30 års siden. Morses telegraf var under innføring i Norge, og i utlandet drøftet man nå muligheten for en transatlantisk forbindelse. Den første telegraflinje, mellom Drammen og Kristiania, ble åpnet for "almindelig korrespondance" den 1. januar 1855 og i 1870 var nettet ført frem til Vardø.
De første gassverkene i Skandinavia var nettopp tatt i bruk, først og fremst for å skaffe bedre gatebelysning, dernest til lys og koking i bedrifter og husholdninger
På denne tiden var det ikke så mye spørsmål om å kunne alle detaljer, men å ha en oversikt over de fysikalske sammenhenger og å vite hva som var teknisk mulig. Dette var tiden for de tekniske allvitere, polyteknikerne. Hovedoppgaven var planlegging og bygging, mens driftsoppgavene i industrien ble varetatt av faglærte, praktisk utdannede menn.
Den gang var mye mer av ansvaret overlatt til fagarbeideren enn i dag. Ingeniørene laget konstruksjonstegninger som viste prinsipper og ga hovedmål, men valg av detaljer ble basert på fagarbeiderens erfaring og skjønn.
Ingeniørene - polyteknikerne - og ingeniøroffiserene på 1800-tallet arbeidet hovedsakelig med utbygging av infrastruktur, med veier, jernbane, havner, fyrvesen, kanalbygging, kloakk- og vanntilførsel, oppmåling, telegraf og gassforsyning.

Polyteknisk Tidsskrift var åpningen utad.
Det naturvitenskaplige miljøet i Norge var meget tynt, vi hadde ingen verkstedindustri av betydning og ikke noe tilbud innen sivil teknisk utdannelse. På den annen side ser det ut som om vitebegjærligheten var meget stor. Hvorledes kunne vi i Norge få del i den rivende tekniske og industrielle utvikling?
PF var et miljø for de "innviede". Møtene var lukket og det var bare adgang for medlemmer eller spesielt inviterte. Det var ikke enkelt å bli opptatt. Foreningens vedtekter av 1861 sier: For at Nogen kan blive optagen i Foreningen, maa han foreslaaes at et medlem og erholde minst 2/3 af de i Møtet deltagende Medlemmers Stemmer.
Polyteknisk Tidsskrift var åpningen til resten av samfunnet. Her kunne prester og lærere, embetsmenn og andre interesserte både få kontakt med fagmiljøet i Norge og få glimt fra den teknologiske utvikling på verdensbasis.
I 1855 årgangen finner vi f. eks artikler om vannforsyning og kloakk.
På denne tiden sto vannpostene utendørs. Vann ble hentet i bøtter og spann. I hele Christiania var det bare 355 private vannposter, i tillegg til de offentlige. Alle vannpostene var basert på at vannet skulle renne fritt, blant annet for å hindre at vannet frøs om vinteren. Byens vannforsyning kom fra Akerselva, gjennom trerør. Så sent som i 1847 ble nye vannledninger lagt som trerør. Kloakken rant i åpne renner i gatene.
I Polyteknisk Tidsskrift for 1854 lanserer Klingenberg sin oppfinnelse, vannposten som gjør det mulig å stenge vannet uten at det fryser. Løsningen består i at vannrøret ligger frostfritt, og at stengeventilen til vannposten ligger nede ved vannrøret. Mekanismen er slik at vannet i stigerøret renner ut når ventilen stenges. Denne typen vannpost kom til å være i bruk i ca 100 år.
I samme nummer av P.T. drøftes muligheten for å legge inn vann og avløp i bolighus, slik man har i England. Klingenberg hadde nettopp gjennomført en studiereise til London for å se byens nye kloakksystem.
Alt var nytt, fotografiet, telegrafen, jernbanen, dampskipet og gassbelysning. P.T. ga oversiktskunnskaper i form av korte notiser om teknikkens fremgang, for eksempel om planene for bygging av den transatlantiske telegrafkabel.
P.T. var imidlertid også forum for utviklingen i Norge, hvor man debatterte hva som var den gunstigste sporvidde for jernbaner i Norge, innføring av det metriske system, betydningen av skogen , etc. P.T var i beste forstand et polyteknisk tidsskrift.

Et kort riss av norsk bedriftshistorie på 1800-tallet
Da "de gode tider" kuliminerte i Norge i 1807, var det 17 jernverk, med 22 masovner i drift. Disse jernverkene og de 3400 små sagbruk (1829) utgjorde stort sett den viktigst industri frem til 1835.
Fremveksten av ny industri kom i hovedsak i Oslo-området. Mange av dagens kjente bedrifter ble etablert på midten av 1800-tallet
Bedriftsetableringer i Christiania fra 1835 - 1860 (iflg Helland):

Norge begynner å bli et industriland
Fra 1840 begynte det å bli bygget ut fabrikkvirksomhet i Christiania, langs Akerselva. Verkstedsindustrien og tekstilindustrien kommer først. Det er på denne tid Norge får de første mekaniske verksteder, som er grunnlaget ikke bare for maskinindustrien, men for all industri i stort format. De fleste av de nye bedrifter som blomstrer frem i årene mellom 1840 og 1870 ble bygget forsiktig opp på en beskjeden begynnelse. Som regel er det håndverkere som er grunnleggere, som Jensen'ene på Myren og senere A.L.Thune.
Det er i denne pionértiden et unntak at grunnleggerne har teoretisk utdannelse. Selv en så ruvende skikkelse som Oluf Onsum, grunnleggeren av Kværner og Christiania Spigerverk var uten.
Det var imidlertid viktige unntak. Mannen som i 1840 hadde fått oppgaven å bygge opp Marineverftet i Horten, marineløynant P. S. Steenstrup grunnla Akers Mek Verksted, ingeniør Hjort opprettet Rodeløkkens verksted, mens ingeniørene J.S. og J.G. Jarmann og P. Nørbech grunnla Nylands verksted
Bildet viser Vøyenfossen, med Hjula fabrikker til venstre (Oslo byleksikon).
I hele Norge var det i 1850 registrert 12 700 industriarbeidere. Hovedsakelig var det proto-industri, industrialisert foredling av nasjonale råvarer i sagbruk, teglverk og møller, samt spinnerier og veverier som var basert på importert råstoff.
Den samlede eksportverdien for norske industriprodukter utgjorde i 1874 14, 5 mill speciedaler(spd), mens vi importerte industriprodukter for 24 mill spd. I samme år kjøpte vi industriråvarer for 5 mill spd og solgte for 3,5 mill spd til utlandet.
Fyrstikkfabrikkene kan illustrere utviklingen av ny industri. I 1850 var det 3 fabrikker med i alt 30 ansatte i 1870 var antall fabrikker vokst til 18 fabrikker og 1265 ansatte. Fyrstikker var blitt et eksportprodukt.
Eksportverdien for fyrstikker i 1874 var 90 400 spd. I samme år var imidlertid utførselen av isblokker av langt større betydning, med vel 340 000 spd.
Industrieksporten domineres av trelast. Av skåren og høvlet trelast ble det i 1874 eksportert for 10 mill spd
I 1870 var det fortsatt vannkraft som var energikilden for norske industribedrifter. Industrien ble derfor bygget ved vassdrag, slik som tekstilfabrikkene Nydalen og Hjula i Christiania. De beskjeftiget 700 - 800 arbeidere hver.
I 1870 var 1644 industribedrifter i Norge. 1174 var drevet med vannkraft, 277 med hånd- og hestekraft, 177 med dampmaskiner og 96 med en kombinasjon av dampmaskiner og vannkraft.
Fra 1850 til 1875 var det en klar vekst i bedriftene størrelse. Antall bedrifter gikk ned, mens samlet arbeidsstokk øket. Teglverkene er et godt eksempel. I 1850 var det 260 teglverk, i 1875 var det 179. Samtidig hadde beskjeftigelsen gått opp fra 1530 til 2850.
Diagrammet viser utviklingen av industrien i Christiania fra 1865 til 1895.(Oslo bys historie 3)

Norsk verkstedsindustri
Professor Even Lange sier det slik i boken "Norsk Verkstedisndustri":
"Hvis vi vil forstå fremveksten av det moderne Norge, må vi søke innsikt i hvordan teknologibærende industriproduksjon har slått rot og funnet vekstbetingelser i vårt land. Drivkreftene har vært mange og skiftende, men gjennom hele prosessen har verkstedindustrien spilt en sentral rolle".
P.S. Steenstrup, en av stifterne av PF og grunnlegger av Akers mekaniske verksted sa det slik i 1857: "Industri, Agerbruk, Bygningsvæsen, Trafik, kort sagt al materiel Virksomhed maa have Basis i indenlandske Maskinværksteder, og jo fuldkomnere disse ere, jo bedre vil Behovet blive afhjulpet, jo hurtigere og rigere vil Udviklingen foregaa".
Det er viktig å skille mellom verkstedsindustrien og den vareforedlende industri. Spinneriene og veveriene, for eksempel ble bygget opp av norske investorer og var basert på importert teknologi og fabrikkanlegg som ble levert fra utlandet. Her var kravene til fagkunnskap hos arbeiderne forholdsvis beskjedne. Det er i denne type industri vi finner de ufaglærte, kvinner og barn.
Verkstedsindustrien er en videreføring av håndverkertradisjonen. Her stilles det store krav til arbeiderens fagkunnskaper. Denne industrien domineres derfor av voksne menn. Arbeidsledelsen bygget på at den enkelte arbeider kunne sitt fag. Arbeidstegninger og -beskrivelser begrenset seg til prinsipptegninger og hovedmål.
Utfordringen for verkstedsindustrien lå i å holde tritt med den teknologiske utvikling og å kunne ta i bruk alle de nye materialer og de nye maskiner som ble utviklet. Typisk for grunnleggerne og lederne av verkstedsbedriftene var deres fagkunnskap, satsingsvilje og deres evne til å følge med i den internasjonale utvikling.
Fabrikken ved Nidelven, Trondhjems mek. Verksted ble startet i 1843 og påtok seg i 1861 å bygge et damplokomotiv. Det ble med ett.
Nylands verksted ble stiftet i 1854 og leverte i 1864 den første spesialbygde hvalbåt. Dette verkstedet bygget for øvrig damplokomotiver som utfyllingsarbeide i dårlige tider for skipsbygging.
Elektroteknisk industri startet i 1882, da Elektrisk Bureau begynte fabrikasjon av telefonapparater - med en arbeidsstokk på to mann. I 1883 leverte imidlertid bedriften et komplett Edison lysanlegg med glødelamper til Nydalen Compagni Samme år leverte Norsk Elektrisk Aktiebolag den første norskbyggede dynamo.
Satsingsviljen var stor. Tilsynelatende var ingen oppgave for vanskelig for den nye verkstedsindustrien i Norge.
I ettertid kan vi bare være imponert over hvor raskt de norske pionerene klarte å bli internasjonalt konkurransedyktige. Men det var mangel på kapital i Norge, og da den kraftkrevende industri skulle bygges ut på slutten av 1800- og begynnelsen av 1900-tallet kom utenlandske bedrifter og utenlandske investorer til å eie mer enn 80% av norsk industri.

I 1850 var det i Norge bare 5 bedrifter, med i alt 283 ansatte innenfor gjørtlerier, spiker- og valseverk, ståltrådfabrikker, hektefabrikker og jernstøperier. Denne gruppen omfatter også produksjon av kjøretøy og musikkinstrumenter.
Det første mekaniske verksted i Norge ble opprettet av student Zarbell, ca 1840. Han fikk i 1858 oppgaven med å gravere trykkplatene til Norges første frimerke.
I følge en artikkel av P.S. Steenstrup i P.T. var det i 1857, i tillegg til marinens og jernbanens verksteder, 18 mekaniske verksteder som beskjeftiget fra 15 til 200 personer, med i alt ca 1 000 til 1 100 ansatte. Bildet viser Akers mek Verksted ca 1870
I 1875 hadde verkstedsindustrien vokst til 283 bedrifter, med 4 000 ansatte.
Ager Mechaniske Værksted er en god illustrasjon. Bedriften ble startet i 1842, ved Akerselva, og med et lån fra Stortinget på 1 200 spd.
Utstyret besto av én dreiebenk – kjøpt brukt fra England - , fire smiesser, en kupolovn og en smelteovn for "metall". De første årene besto oppgavene stort sett i reparasjoner, men det ble bygget noen dampmaskiner. Fart i sakene ble det først etter at bedriften flyttet til havnen, til det som i dag er Aker brygge.
Målet var å utføre reparasjoner på statens dampskip og å bygge dampskip. Kapteinløytnant Steenstrup arbeidet nå på hel tid for Aker. Tidligere hadde han ledet verkstedet ved siden av sin stilling som sjøoffiser. Under Steenstrups ledelse hadde Marines Hovedverft i 1842 bygget en 16 hk dampmaskin til en dampbåt som trafikkerte Farris-vannet.
Den første kunden for dampskip hos Aker var Opplandske Dampskibsselskap. Selskapet ble opprettet av lokale interesser for å ta opp konkurransen om person- og godstrafikken på Mjøsa. Her hadde det vært dampskipstrafikk siden 1840.
Nå, etter at Hovedbanen ble åpnet i 1854, kunne man reise fra Christiania om morgenen og komme til Lillehammer samme kveld.
Mjøsa var en viktig trafikkåre, både for personer og gods. Opplandske bestilte to båter for levering i 1855, "Skibladner" fra Motala verft i Sverige og "Færdesmannen" fra Aker.
Virksomheten ved Aker vokste. På det meste arbeidet 300 mann i 1860 årene. Aker var nå etablert som skipsverft, men kundene var begrenset til Norge, og norske redere bestilte sine større båter i utlandet.
Aker fikk bare ordre på små båter, beregnet på kysttrafikk, kanaler og innsjøer. Denne situasjonen var typisk for norsk verkstedsindustri. Bedriftene var opprettet for å dekke de lokale behov i Norge. Myrens verksted med sin eksport av treforedlingsmaskiner var et unntak.


Statlig og kommunal sektor
Fra 1850 skjedde det en dramatisk fornyelse og utbygging i statlig og kommunal regi.
Offentlige instanser ble store oppdragsgivere. Det var overveldende mange oppgaver som skulle løses for den nye nasjonen, og staten plasserte ordre hos norske bedrifter.
Vannverkene er en god illustrasjon. Frem til ca 1850 var vannledningene bygget som trerør og vannet ble ført frem til stadig rennende vannposter.
I løpet av ca 25 år ble det i de fleste norsk byer bygget moderne vannverk med støpejernsrør og trykkbassenger. Der det var nødvendig ble det installert pumpeverk og enkle renseanlegg. Vi nærmet oss nå standarden i "siviliserte land".
Veiforbindelsene i Norge var elendige. Veistandarden var så dårlig at tungtrafikk måtte foregå på vinterføre, når veibanen var frosset. I 1875 var det ca 700 mil hovedvei, derav var ca halvparten bygget eller ombygget siden 1850.
Den nye Veiloven av 1851 bestemte at bidrag til hovedveier skulle bevilges av Stortinget. I 1846 ble det opprettet en stilling som "Assistent i Veivæsenets anliggender" i "Indredepartementet", og i 1864 ble Veidirektørembetet opprettet.
Statens engasjement førte med seg at man tok i bruk moderne prinsipper for veibygging. Hittil hadde bygging av kjørevei bare betydd at overflaten ble behandlet slik at det var mulig å komme frem med kjøretøy på hjul.
Det gode eksempel fra bygging av hovedveiene smittet over på fylkeog kommuner og ført til en gradvis forbedring av hele landets veistandard.
Av andre store offentlige oppgaver som sto sentralt i PFs program i PFs første 25 kan nevnes:

• kanaler
  
• jernbaner
  
• havner
  
• fyrvesenet
  
• telegrafen.
  

Ved adskillelsen fra Danmark hadde vi 10 fyr, halvparten kystfyr, de øvrige i leder. Kystfyrene besto av åpen kullfyrt flamme, mens ledfyrene var talglys på stake eller på hus.
Det skjedde lite før eget fyrdirektørembete ble opprettet i 1841. Fra 1814 til 1875 ble det oppført 102 nye fyr. Nye byggematerialer ble tatt i bruk, først støpejern i 1852, deretter betong i 1874.

Bankvesenet ble også bygget ut :

Statens bidrag til å "forskuttere" et vel utbygget forretningsbank-vesen var Vekselkassene