Jan Dietz og Kristin Karlsrud Haugse, henholdsvis leder og nestleder i styret i nettverket, innledet til debatt. Nettverk for fremtidstenkning vil gjerne bidra til en fordomsfri idéutveksling om hva som kan gjøres for å styrke det demokratiske engasjementet. Det er et paradoks at vi som borgere i et kunnskapssamfunn i stigende grad overlater til eksperter og stedfortredere både å definere problemene og å finne løsninger på dem, sa innlederne. Hvordan skal man forklare at nordmenn med sine velkjente anti-autoritære holdninger så ubekymret avstår fra å engasjere seg direkte i beslutningsprosesser? Har vi det for godt? Er samfunnet blitt for uoversiktlig til at folk makter å engasjere seg?

Et allsidig sammensatt panel ble bedt om å belyse utfordringer i demokratiet. Panelet bestod av Henrik B. Tschudi , fra stiftelsen Flux, panelleder, professor emeritus i idéhistorie, Guttorm Fløistad, sekretariatsleder i NESH, Hilde Wisløff Nagell, nestleder i Attac, Marte Nilsen og rådgiver for barns rettigheter i Plan Norge, Hildegunn Brattvåg. 

Innflytelse og identitet

Hilde Wisløff Nagell spurte hvorfor det er så vanskelig å få folk engasjert i politiske spørsmål som har betydning for dem. Den svake oppslutningen om politiske møter og prosesser skyldes antagelig at folk altfor godt vet at de reelle beslutningene fattes helt andre steder enn i formelle fora. Hvor spennende er det egentlig å høre en statsråd tale, når du vet at den er skrevet av hennes profesjonelle byråkrater? Det må være tettere koblinger mellom engasjement og beslutninger for at folk skal gidde å bruke tid på demokratiet. Vi må føle at vi kan påvirke ting rundt oss! Hun nevnte den såkalte Århuskonvensjonen (Convention on Access to Information, Public Participation in Decision-Making and Access to Justice in Environmental Matters) fra 1998 som faktisk etablerer en rekke rettigheter for offentligheten (borgere og organisasjoner) med tanke på aktiv deltakelse i miljøspørsmål. Et annet tiltak for aktiv deltakelse som ble trukket frem, var Oslo Byforums "Aksjon for deltakende budsjettering".

Det er et spørsmål om autonomi og tilhørighet, som er to sider av samme sak, mente Guttorm Fløistad. Utfordringen er å virkeliggjøre egne ønsker gjennom et større fellesskap. Det er en misforståelse å tro at vi mennesker kan realisere oss på egen hånd., Det er gjennom relasjoner at vi mennesker kan vokse. Mennesker på egen hånd har alltid vært en risiko (og da særlig menn, tilføyde professoren)! Demokratiet forutsetter en følelse av fellesskap. Når det finnes en fast grunn av fellesskap og hengivenhet, vil engasjementet nærmest komme av seg selv. Det greske erosbegrepet betyr faktisk lidenskap for fellesskapet.

Marte Nilsen fortalte at hun hadde vært med på å arrangere et debattmøte om vannprivatisering i Bolivia. Hun hadde ingen problemer med å få en talsmann til å komme fra Bolivia til Norge, men norske politikere, som altså ikke hadde noen reisevei, ville ikke stille opp. De var for opptatt med den hjemlige valgkampen. Norsk politikk er blitt for profesjonalisert og innadvendt, mente Marte Nilsen.

En annen dimensjon som påvirker temperaturen i demokratiet, er forholdet mellom rettigheter og plikter. Om vi lever i et samfunn som bare fokuserer på hva vi har krav på, oppmuntres vi ikke til å handle. For å kunne bli aktive og ansvarsbevisste mennesker, trenger vi forpliktelser. Hvis jeg har en plikt, føler jeg at jeg er med, sa Marte Nilsen. Vanligvis oppfatter vi plikter som noe negativt, men panelet var enig om at det faktisk er motsatt. Jo mer tilrettelagt livet tilsynelatende er, desto vanskeligere er det å utløse den typen forpliktende engasjement som demokratiet er avhengig av.

Derimot er det positivt for demokratiet at flere og flere samfunn bekjenner seg til menneskerettighetene, påpekte Hildegunn Brattvåg. Et rettighetsbasert samfunn skaper mulighet for deltakelse, ikke-diskriminering og åpenhet, m.a.o. forutsetninger for demokrati.

Et problem i den demokratiske debatt er fremmedgjørende retorikk. Vi ser en tendens til at gamle, positivt ladede ord blir tillagt nye betydninger, uttalte Marte Nilsen. Dette gjelder f.eks. ordet kvalitet. Universitetet har en kvalitetsreform, men begrepet kvalitet er ikke presist definert. I praksis innebærer den bare et minstemål av kvalitetssikring, det minste vi kan leve med. "Kvaliteten" tjener i virkeligheten økonomiske interesser.

Behov for annen målestokk

Guttorm Fløistad påpekte at demokratiet må ha andre målestokker enn lønnsomhet og effektivitet. Demokratiet forutsetter noe mer enn egeninteresse og en virksom "usynlig hånd". Vi kan ha 100 % valgoppslutning uten å ha demokrati, dersom alle bare stemmer ut ifra sin egeninteresse. Demokrati krever dypest sett at vi handler på vegne av menneskeheten i oss selv. 

Hildegunn Brattvåg trakk frem barnas betydning i demokratiet. Barn og ungdom skal ikke bare overta demokratiet som voksne ? de har krav på å bli lyttet til i kraft av hva de er og kan. I en verden som forandrer seg fort, har barn og ungdom ofte mer presis kunnskap om hva som holder på å skje enn den etablerte voksengenerasjonen har. Hildegunn Brattvåg argumenterte for innføring av stemmerett fra 16 år, noe det er blitt eksperimentert med i Tyskland.

Hilde Wisløff Nagell mente at mangelen på engasjement også skyldes at politikken ofte blir banal og kjedelig. De unge faller ikke akkurat i staver over partiprogrammene ? og ikke de voksne heller. Det er vanskelig å få øye på nye tanker. Hvor er de gjennomtenkte resonnementene og de verdibaserte posisjonene? Vi må få mer kjøtt på de politiske argumentene, da vil sikkert også engasjementet tennes hos flere. Norge trenger flere tankesmier av typen Civita på høyresiden og det nystartede LibLab (Liberalt Laboratorium).

Gruppediskusjoner

Etter at panelet hadde hatt sin dialog, ble salen delt inn i grupper som diskuterte kveldens tema. Etterpå var det oppsummering i plenum. Fra salen kom det synspunkter på hvordan vi kan styrke demokratiet i fremtiden. En debattant mente at det må bli mer lønnsomt å fornye demokratiet enn å opprettholde det gamle. Noe som kan forandre mye i global sammenheng, er en såkalt basisinnovasjon, f.eks. en miljøvennlig bil. Kanskje vi må søke etter en lignende basisinnovasjon i demokratiets virkemåte? En annen fra salen foreslo å eksperimentere med direkte demokrati, med henvisning til Sveits’ mange folkeavstemninger. Han mente at hver borger burde ha flere stemmer. Slik kunne man prioritere ulike alternativer i en sak, ved å gi ti stemmer til forslag A, 3 til forslag B og så videre. En gradering er også interessant i forhold til en senkning av alderen for stemmerett. En tredje person i salen påpekte at vi har et voksende kommunikasjonsproblem. Ulike sektorer i samfunnet har hvert sitt "stammespråk" som andre ikke skjønner. Språkbarrierene gjør det vanskelig å engasjere seg utenfor eget fagfelt, noe som svekker mulighetene for bred demokratisk debatt. Fornyer vi det politiske språket, har vi samtidig fornyet demokratiet.

Fremtidstenkning kan komme inn på flere måter, ble det påpekt. Gode fremtidsprosjekter kan kaste nytt lys over gamle politiske problemer og gjøre oss oppmerksomme på nye utfordringer som krever kollektiv handling. Fremtidstenkning eller foresight er en verktøykasse med metoder og teknikker som kan brukes til å forbedre beslutningsprosesser. Fremtidstenkning innebærer dialog og involverende prosesser, og kan derfor bidra i demokratiserende retning. Mont Fleur-scenariene gav partene i Sør-Afrika et nytt språk som trolig gjorde det lettere å avvikle apartheid. Denne erfaringen er uhyre interessant, men vanskelig å gjenta.

Innledning og møteledelse ved Kristin Karlsrud Haugse og Jan Dietz

Utfordringen er å fortsette refleksjonen, mente Henrik Tschudi, som etterlyste vilje til helhetstenkning. Dialogen og debatten om demokratiets former må fortsette, både i Polyteknisk Forening og i Flux. Det er lett å overvurdere kvaliteten i det norske demokrati. Spørsmålet om en fornyelse er svært komplekst ? men desto mer meningsfylt å forfølge.

Den Polytekniske Forening: Mail, Hjemmeside

Tekst: Kari Bu, Bilder : nilsct@online.no

Rev 12052005