Morten Meyer, Axel Wannag, Jan Fridtjof Bernt, Henning Jakhelln, Lucy Vickers: Om åpenhet og forebygging av korrupsjon i offentlig og privat sektor.ickers, Arne Jensen; Om åpnehet og forebygging av korrupsjon i offentlig og privat sektor.

Hvem er varslere?
En varsler er en person som sier fra, som varsler om kritikkverdige forhold og som så blir trakassert. Ingen er i utgangspunktet en varsler, og langt fra alle som tar opp kritikkverdige forhold blir trakassert. Men alle som sier fra, internt eller eksternt risikerer å bli trakassert, og å bli gjort til en varsler.
Varslerens skjebne er ublid, og både jobb, helse og familie kan gå tapt.
Vår demokratiske styreform bygger imidlertid på at åpenhet og at kritikkverdige forhold bringes fram i lyset, slik at vi kan rette opp det som går galt. Derfor må vi beskytte de som sier fra, slik at de tør å stå frem. Vi må lage regler som hindrer trakassering og urettmessige oppsigelser.
Dette var temaet for det seminaret som Transparency International Norge og PF Livsgrunnlag og miljøtrusler arrangerte torsdag den 3. Mars.
Konklusjonene etter foredrag og ordskifte var temmelig entydig:

Sammenlignet med andre land er det svak beskyttelse av varslere i Norge.
Foreliggende forslag til Arbeidsmiljølov er uheldig utformet og betyr neppe sterkere beskyttelse enn gjeldende rett
Det er nødvendig med en holdningsendring, sterkere lovbestemmelser og et støtteapparat for de som blir varslere
Varslerproblematikken er en del av debatten om et åpnere samfunn
Vår demokratiske styreform krever større åpenhet enn vi har i dag. Vi må snu i retning av større åpenhet.

Varslerens ublide skjebne
Overlege Axel Wannag beskrev varslerens skjebne og ga eksempler på de teknikker foresatte kan bruke for ufarliggjøre et varsel om feil og ulovligheter. foredraget
Her gjelder det at angrep er det beste forsvar. Den enkleste måten er å ufarliggjøre den som kommer med det ubehagelige budskapet og da blir hele spekteret av hersketeknikker tatt i bruk: Isolering, tilbakeholding av informasjon, degradering, permittering og oppsigelse.
Varslerens troverdighet blir satt under tvil: "Dette er en vanskelig person som er ute etter bråk." Kollegene trekker seg unna av frykt for å dele skjebne. Varsleren kommer under sterkt press og blir "paranoid light". Dette går ut over samarbeidsevne og det går ut over familie. Holdningene til varsleren sprer seg utenfor arbeidsplassen og kan ramme hele familien.
Det finnes mange eksempler på at varsleren har måttet betale en svært høy pris for å trekke frem forhold som er klanderverdige, men som bedrift og samfunn er tjent med at blir brakt frem i lyset. Varsleren blir stående alene og kan miste både jobb, karrieremuligheter, og familie. En undersøkelse av skjebnen til 35 varslere viser at etter en tid var bare 10 i fullt arbeid. Syv (av 27) familier var oppløst og 60 barn (av 77) var negativt påvirket. To av varslerne hadde forsøkt å begå selvmord.
Når varsleren søker hjelp utenfor sin egen arbeidsplass blir han vanligvis skuffet. I dag er det nesten ingen som vil ta i en varslersak og i praksis har mulighet til å støtte varsleren i forhold til arbeidsgiver. Derfor, sa Wannag må vi opprette et organ, en ombudsmann som varslerne kan gå til for å få støtte og hjelp, en slags fotballdommer som kan sørge for rent spill og som har makt nok til å om nødvendig å dele ut røde og gule kort. Det er ikke nok med sterkere lovbeskyttelse alene.
Selv om vi kanskje kan lage bedre beskyttelse av de som blir varslere, kan en som blir varsler neppe vente seg takk. Det er risikofylt å ta opp klanderverdige forhold i dagens Norge.
Det hjelper ikke at myndighetene oppfordrer ansatte som "vet noe" til å informere om det hvis vi ikke kan tilby varslerne bedre beskyttelse. Da vil "selvsensurens stillhet" fortsatt hvile tungt over landet.

Intern varsling og bedre ledere.
Er retten for offentlig ansatte til å varsle et viktig virkemiddel i kampen mot korrupsjon og annen ulovlighet, og dessuten mot lovlig men uetisk adferd innen offentlig sektor, spurte møtelederen Jan Borgen.
Jeg synes spørsmålene som er tatt opp her i dag er viktige, sa moderniseringsminister Morten Meyer, men jeg tror utviklingen i arbeidslivet med nedbygging av barrierene mellom arbeidstaker og arbeidsgiver gjør at Whistleblowing egentlig ikke er så aktuelt. Jeg tror at mange arbeidstakere har en dialog på arbeidsplassen som åpner for å varsle om forhold som på et tidspunkt ville ha krevet Whistleblowing.
Jeg lytter til det Wannag sier om lovforslaget, og om at lovteksten kunne ha vært bedre utformet, men samtidig understreker jeg verdien i at vi for første gang har etablert et etiske regelverk for offentlig sektor. Vi har utfordret departementene og etatene til å sette etiske spørsmål på dagsorden og utfordret de enkelte statlige virksomhetene til å ta en diskusjon om hvor det kreves et etisk regelverk som strekker seg lenger enn basisregelverket fra Moderniseringsdepartementet.
Vi må erkjenne, fortsatte Meyer, at den skriftlige formulering av hvor grensene går er vanskelig. I det etiske regelverket sier vi at en statsansatt må kunne varsle om kritikkverdige forhold i forvaltningen, men vi er fortsatt nødt til å avveie det mot lojalitetsplikt og minne om at det finnes en ordinært tjenestevei. Jeg tror det vil være vanskelig å ikke ta med spørsmålet om lojalitet oppover i systemet, i diskusjonen om når og hvordan du varsler.
Vi understreker i det etiske regelverket at det kan være situasjoner hvor det er vanskelig å gå tjenestevei, slik som når du fra ditt ståsted opplever at det er din egen leder som er problemet, for eksempel at du mistenker at han utnytter sin stilling til å oppnå økonomiske fordeler.
Vi har en rapporteringsplikt som statsansatte, sa Meyer, hvor vi plikter å melde fra til arbeidsgiver om egne eller andres handlinger som kan påføre arbeidsgiver økonomisk tap eller annen materiell eller ikke-materiell skade. Det betyr at statsansatte har plikt til å gi informasjon til overordnede, dersom man har kunnskap om, eller berettiget mistanke til at det pågår aktivitet som skader staten, skader fellesinteressene i det norske samfunnet.
Foreliggende forslag til ny Arbeidsmiljølov er et uttrykk for at Regjeringen har sterk oppmerksomhet mot temaet og det er et uttrykk for at medarbeidere både i privat og offentlig virksomhet skal føle trygghet. Medarbeiderne skal føle at samfunnet og fellesskapet tar vare på dem når man utsetter seg for den risiko det er å varsle om forhold som samvittigheten sier det er viktig å varsle om, men som kan skape krevende situasjoner i egen arbeidsdag.

Hva sier loven?
Grunnlovens § 100 handler om ytringsfrihet. Paragrafen innledes med "Ytringsfrihet bør finne sted" , sa professor Henning Jakhelln, og den avsluttes med
" Enhver har Ret til Indsyn i Statens og KommunernesAkter og til at følge Forhandlingerne i Retsmøder og folkevalgte Organer. Det kan i Lov fastsættes Begrænsninger i denne Ret ud fra Hensyn til Personvern og af andre tungtveiende Grunde.
Det paaligger Statens Myndigheder at lægge Forholdene til Rette for en aaben og oplyst offentlig Samtale".

Det må settes noen grenser for ytringsfriheten, sa Jakhelln. Det er alle enig i. I paragrafens annet ledd står det: Frimodige Ytringer om Statsstyrelsen og hvilkensomhelst anden Gjenstand ere Enhver tilladte. Det kan kun sættes slige klarlig definerede Grændser for denne Ret, hvor særlig tungtveiende Hensyn gjøre det forsvarligt holdt op imod Ytringsfrihedens Begrundelser".
Hva betyr dette for ansattes rett til å uttale seg om det de mener er kritikkverdige forhold i offentlig og privat virksomhet, spurte Jakhelln?
Formuleringen i Grunnloven er kronglete og vidtfavnende. Går vi imidlertid tilbake til forarbeidene og til stortingsbehandlingen ved endringen av §100, ser vi at det er rørende enighet om at ansatte i offentlig og privat virksomhet skal ytringsfrihet.
I forslaget til ny formulering i Arbeidsmiljølovens § 2.3.4 Ot.prp.nr 49 (2004-2005) står det imidlertid:
"Gjengjeldelse mot arbeidstaker som på en lojal måte varsler om kritikkverdige forhold i virksomheten, er forbudt".
Dette er utdypet på side 133 i proposisjonen: "En bestemmelse om varsling bør gjelde i den utstrekning varslingen er innefor de grenser som følger av lojalitetsplikten i arbeidsforholdet"
Da er vi langt fra intensjonen i Grunnloven og stortingsflertallets ønske, sa Jakhelln og illustrert med noen eksempler hvorledes den ikke-lovfestede lojalitetsplikten kan bli brukt mot arbeidstakere som kommer med uttalelser ledelsen ikke liker:

SFO-saken
En ansatt ved Lysejordet SFO i Oslo ble oppsøkt av en journalist og spurt: Er det forsvarlig med bare en voksen til å passe så så mange unger? Arbeidstakeren svare at det er kanskje ikke så greit, men leder har sagt at det er i orden.
Intervjuet ble offentliggjort. Oslo kommune mente at den ansatte hadde brutt sin lojalitetsplikt og sendte ham skriftlig irettesettelse. Den ansatte ville ikke akseptere irettesettelsen. Saken havnet hos ombudsmannen som sa at dette er tillatte ytringer. Kommunen ga seg imidlertid ikke og sendte ny irettesettelse med en noe annerledes formulering. Mannen er senere avskjediget, men på et annet grunnlag.

Telenor-saken
En ingeniør i Telenor fant noe han mente kunne være tekniske svakhet i bedriftens systemer. Han advarte sin overordnede og internrevisjonen om at svakhetene gjorde det mulig for en kunde å få innsyn i telefonloggen til andre kunder, samt at det ga åpning for at det kunne trikses og fikses. Da han ikke fikk gehør, sendte han e-post til ca 30 kolleger i bedriften og fortalte om saken. I en slengbemerkning sa han at ledelsen i Telenor sannsynligvis hadde beriket seg med et ukjent ti-talls millioner kr. Bedriften reagerte med oppsigelse og saken ble ført helt frem til Høyesterett. Ingeniøren tapte. "Vi er ikke uenige i at en våken medarbeider med kritisk holdning og som tør si fra representerer en verdi for bedrift og samfunn" sa Høyesterett: Derfor må vi innen rommelig grenser akseptere kritiske ytringer. Men det er ikke noe vern for å beskylde arbeidsgiver og ledelsen for alvorlige, straffbare forhold. I stedet kunne ingeniøren ha anmeldt saken til politiet som så kunne ha etterforsket den, eller han kunne ha skrevet om saken til Samferdselskomiteen.
Dette er vel neppe realistiske alternativer sa Jakhen: "Mitt syn er at denne dommen åpenbart og i lys av den nye bestemmelsen i Grunnloven er slik at hvis vi fikk en ny slik sak opp, så burde vi være mer åpne for de uttalelsen arbeidstakeren kommer med, og mindre opptatt av at han tråkket litt for langt."

Så tilbake til forslaget til ny Arbeidsmiljølov. Jeg er enig i at det er naturlig å ta opp saker internt først, sa Jakhelln: men det er en hake: Dette åpner for at arbeidsgiver tilbyr den ansatte betaling for å tie. Det er et stort tankekors at man på den måten nærmest åpner for korrupsjon. - Dr Vickers fortalte i sitt foredrag at nettopp på grunn av fare for korrupsjon er det i enkelte stater i USA lovbeskyttelse for varslere som går eksternt, men ikke for de som går internt. -
Proposisjonen er også klar på at om man går til tilsynsmyndigheter, så er det intet negativt ved det. Den som tar opp saker overfor tilsyn er beskyttet og er innefor klare lojalitetsgrense.
Jeg synes ikke forslaget til ny tekst i § 2.3.4 er særlig heldig, sa Jakhelln. Det eneste som er forbudt er gjengjeldelser. Loven sier ikke noe om sanksjoner og ikke noe om erstatning. Hvis utmåling skal skje i samsvar med etablert praksis ved norske domstoler, kan jeg betro forsamlingen at man ikke blir spesielt fet av den erstatningsutmålingen de foretar.
Kanskje kunne teksten til §2.3.4 gjøres bedre ved å snu ordene slik, sa Jakhelln: "Arbeidstaker har rett til på lojal måte varsle om kritikkverdige forhold i bedriften". Da har man fått med det positive, det du har rett til å gjøre.

Varslerlovgivning i Storbritannia, professor Lucy Vickers
I Storbritannia var det i 1980- og 1990-årene flere store skandalehistorier (les mer) som kunne vært unngått om ansatte hadde varslet i tide. Man laget derfor en lov for å beskytte varslerne: The Public Interest Disclosure Act, PIDA som ble vedtatt i 1998 og trådet i kraft i 1999. Loven har forbud mot represalier overfor varslere og nevner følgende:

Oppsigelse betraktes automatisk som lovbrudd og gir varsleren rett til erstatning uten øvre grense
Degradering
Nektelse av lønnsjustering
Andre former for gjengjeldelser

Loven gjelder imidlertid bare varsling av legalt bestemte ulovlige eller skadelige forhold, men den gjelder ikke for protest-varsling, varsling som brukes for å forbedre i og for seg lovlige forhold.

I Storbrittannia er det satt et minstetall for voksne i Skolefritidsordningene. Det er en voksen per 8 barn. Dersom du så at det var 15 barn og en voksen til stede og varslet om det da er det en "vakthund-varsling" og du er beskyttet av PIDA. Hvis du derimot gikk ut i pressen og varslet om at en voksendeltakelse på en til åtte er uforsvarlig og hevdet at minstegrensen må være en til fem, da er det er en "protest-varsling" og faller utenfor PIDA

PIDA er veldig spesifikk og lister følgende gyldighetsområder.

Kriminelle handlinger
Manglende oppfyllelse av lovpålagte bestemmelser
Hindring av at rettferdighet skjer fylles
Fare for liv og helse
Miljøskade
Skjuling av informasjon om ovenstående forhold

Alt som ikke er nevnt faller utenfor, men tolkningsrammene innefor hver enkelt punkt er vide, sa Vickers

I loven er det klart skille mellom intern varsling, hvor reglene er enkle og ekstern varsling, hvor bestemmelsene er langt mer omfattende og detaljerte.
Ved intern varsling er det tilstrekkelig at den ansatte handler ærlig og i god tro, samt har en rimelig mistanke om at det skjer noe galt. Dessuten må varslingen ikke være til egen vinning.
Ved ekstern varsling krever loven at den ansatte først har varslet internt eller til et foreskrevet myndighetsorgan.
Den ansatte kan imidlertid også gå eksternt hvis han har skjellig grunn til å tro at han vil bli forfulgt hvis han går internt, eller at det er skjellig grunn til å tro av bevismateriale vil bli ødelagt eller skjult, samt at det ikke er noe myndighetsorgan som kan ta saken.
Dessuten sier PIDA at den ansatte må ta følgende hensyn ved ekstern varsling

Identiteten til den varslingen skjer til
Konsekvensomfanget av det forhold det varsles om
Fortsetter forholdet
Er det brudd på tjenesteplikt eller konfidensialitet
Tiltak som arbeidsgiver har tatt (etter intern varsling)
Om den ansatte har opptrådt i samsvar med eventuelle interne varslingsprosedyrer

Loven trådte i kraft i 1999 og det er ennå for tidlig å si om den har vært en suksess. I løpet av de første 5 årene var det ført 1200 saker (les mer) og det var gitt et samlet erstatningsbeløp på 115 millioner kr, med det største enkeltbeløp på 10 millioner kr.
Lovens styrke er at den beskytter varslerne:

at den er klar på hva loven omfatter
at den gir praktisk talt automatisk beskyttelse ved intern varsling
at den ved ekstern varsling begrenser juridiske angrep på varsleren
at det ikke er noen øvre grense som skadeserstatning ved urettmessig oppsigelse som faller innenfor PIDA

Det er imidlertid også svakheter, sa Vickers. Lovanvendelsen er komplisert.
Vi merker en viss kulturendring i Storbritannia, hvor de ansatte er noe mindre villige til å dekke over det som skjer i egen organisasjon.
Jeg synes det er en svakhet at ikke loven også omfatter protest-varsling.

Etter engelsk lov er avtaler om taushetsplikt sluttavtaler ulovlige. Selv om du skulle ha inngått en slik avtale, er den ugyldig og arbeidsgiver kan ikke saksøke deg for kontraktsbrudd fordi du har brutt taushetsplikten og varslet. Det er derfor mye tryggere å varsle etter at du har skiftet jobb.

Er det norske samfunnet et åpent samfunn?
Grunnlovens sier at Norge skal være et åpent samfunn, at det skal være åpent innsyn og at staten er ansvarlig for at det skal kunne være en åpen og opplyst samtale.
Dette er vakre ord fra Eidsvoll. De ble stadfestet ved revisjon av §100, da fikk vi i tillegg informasjonsfrihet som allminnelig prinsipp i Grunnloven.

Et demokrati er basert på at man skal kunne føre en åpen og opplyst samtale, åpen i den forstand at man har lov og ytre seg, opplyst i den forstand at man har krav på tilgang til den informasjon som gjør det mulig å ytre seg forstandig

Hvorledes ser dette ut i den barske virkelighet, spurte professor Jan Fritjof Bernt og ledet forsamlingen gjennom fire problemstillinger:

Taushetsplikt
Offentlighetsloven
Varslerproblematikken i Helsevesenet
Tilsattes ytrings- og meddelelsesfrihet

Vi har bestemmelser om taushetsplikt for helse-, sosial og skolepersonell og andre tilsatte i forvaltningen, for å skjerme personlige opplysninger.
Mye vanskeligere er taushetsplikt til vern av offentlige interesser. I Straffeloven § 121 står det at man kan bli straffet hvis man meddeler ting som er underlagt taushetsplikt i følge lovbestemmelser er gyldig instruks. Lovbestemt taushetsplikt i forbindelse med personopplysninger, sikkerhetspolitikk, etc er greit, men hvem er det som har rett til å gi instruks ut over dette? Inntil for få år siden kunne flertallet i et kommunestyre pålegge mindretallet taushetsplikt og de som brøt denne instruksen kunne straffeforfølges. Slik er det ikke i dag.
Hvis en organisasjon vil gi instruks om taushetsplikt må dette dreie seg om forhold som har med tjenesten å gjøre og det må begrenses til opplysninger som man kan legge den slags bånd på Det må være opplysninger som forvaltningen etter de allminnelige regler i tjenesteloven har anledning til å hemmeligholde.
Selvfølgelig har man ikke taushetsplikt med hensyn til opplysninger om grovt klanderverdige forhold, sa Bernt. Derfor blir jeg litt forundret når Forsvaret i forbindelse med de nåværende avsløringene om overforbruk sier at det største problemer med budsjettoverskridelsene er at noen har gått til pressen, at noen har brutt den interne taushetsplikten!
Offentlighetsloven er veldig bombastisk og sier at det er rett for enhver til innsyn i forvaltningens saksdokumenter, men loven inneholder en lang liste med unntak.
Det er et vidt formet unntak for forsvarlig økonomi-, lønns- og personalforvaltning. Formuleringene er slik at den som ønsker å unngå offentlighet, har et betydelig spillerom for å unnta alle de opplysninger han ønsker.
Det andre viktige unntaket er det som kalles interne saksdokumenter. Utgangspunktet var at man skulle unnta interne arbeidsdokumenter, utkast som skulle gå gjennom flere instanser, med påtegninger og notater. Etter hvert er dette blitt utvidet til å gjelde korrespondanse mellom departementene og mellom det enkelte departement og de underliggende direktorater og organer, uttalelser fra innlede konsulenter og rådgivere. Dermed har en smal unntaksregel plutselig fått enorm bredde. I dag kan man unnta ikke bare de råd og uttalelser man får, men også faktaopplysninger. Det er som å selge gummistrikk som metervare. I det daglige ser det fint ut, men passer det ikke å slippe ut opplysningen om en sak, eller passer det ikke å gjøre det akkurat nå, da er mulighetene til å unnta fra offentlig der.
Mye av diskusjonen om offentlighet dreie seg om timing. Man ønsker å holde tilbake opplysninger fordi man ønsker å gjennomføre prosessene og unngå debatt før avgjørelse er tatt.
Offentlighetsloven har også unntak som gjelder for offentlige selskaper. Nå finnes det regler i andre lover som gir taushetsplikt for opplysninger om forretningsmessig og konkurransemessige forhold. I forarbeidene til ny Offentlighetslov begrunnes unntaket for offentlig bedrifter med det merarbeidet offentlighet innebærer.
Vi ser altså at den prisen vi er villige til å betale for åpenhet ikke er særlig høy, sa professor Bernt.
Det er så mange unntak i offentlighetsloven at det har vært nødvendig å lage et alibi for viljen til åpenhet, det heter Meroffentlighetsregelen. Den sier at selv om unntaksreglene gjelder generelt, så skal dokumenter være offentlige hvis man ikke i den konkrete sammenheng kan vise at vesentlige interesser ville bli skadelidende. I praksis fungerer dette på samme måten som når man klager på en vare ved postordrekjøp. Det er bare de som virkelig klarer å lage mye bråk som vinner frem. Men vanligvis tar det så lang tid, at innsynsretten har mistet mye av sin interesse fordi saken har gått videre.
Det koster ingen ting å bryte Offentlighetsloven. Loven inneholder ingen sanksjoner. Meroffentlighetsregelen har et innhold som er så konkret at den i virkeligheten ikke styrer den generelle praksis.
Helsemiljøloven § 17 sier at helsepersonell av eget tiltak skal gi tilsynsmyndighetene informasjon om forhold som kan medføre fare for pasientens sikkerhet. I proposisjonen står det at det er tilstrekkelig at forholdet representerer fare.
Her kommer "Sir Humphry" inn, sa Bernt. "Loven er klar, bare vent til jeg får tolket den." Helsedepartementet har laget et rundskriv hvor det står at loven må tolkes strengt. Plikten (og retten) til å varsle inntreffer først når det er påregnelig sannsynlig at rettstilstanden forverres. - Det må være mest sannsynlig at det går galt. - Dessuten sier departementet, uten at jeg kan finne noen lovhjemmel for det sa Bernt, skal forholdet først tas opp tjenestevei internt. Dersom ikke det fører til at faren fjernes, kan helsepersonell gå til tilsynsmyndighet. - Departementet har tatt loven og dreid den nesten 180 grader. Det sier noe om åpenhetsklimaet i det norske samfunnet.
Fred er dog det beste kan på mange måter være en sammenfatning ytrings- og meddelsesfriheten for tilsatte. Det er klart at en offentlig tilsatt skal opptre lojalt i forhold til sin arbeidsgiver, både i og utenfor arbeidstiden. Det som er problemet for allmennheten er at vi skal føre en opplyst debatt og for å kunne gjøre det må vi vite hva som skjer. Styrer vi ytringsfriheten for de offentlig tilsatte for strengt, så struper vi tilgangen på informasjon. Vi er avhengig av at noen kan gå ut og blåse i fløyta, ikke bare om forhold som er korrupte, men også om ting som er uhensiktsmessige, uforsvarlig eller kontroversielle.
Veldig mye av trusselen mot demokratiet, både globalt og nasjonalt handler om ulike grep for å få kontroll over informasjonstilgangen. I de siviliserte samfunnene legger det offentlige ned stadig større ressurser for å styre og for å kontrollere, Dette er et universelt fenomen og det gjøres ikke primært ut fra et ønske om å skjule, men ut fra en genuin tro på at det er til folkets beste. Men det betyr av vi nedprioriterer den politiske debatt til fordel for arbeidsro og effektive beslutninger!

I SFO-saken sa ombudsmannen at betingelsen for kritikk er at man må vise til veldig konkrete skadevirkninger av de uttalelse den ansatte kom med. Hvis ikke, sa ombudsmannen, er det ikke tungtveiende nok grunner til å oppveie hensynet til den offentlige debatt. - Av en eller annen grunn fant Oslo kommune at denne karen hadde skrevet noen timelister feil eller gjort noe annet feil. Så han ble avskjediget!
De folkevalgte vil gjerne ha arbeidsro. Ofte hører vi kommunepolitikere si at de ikke kan ha det slik at kommunalt ansatte går ut med elendighetsbeskrivelser fra sykehjem, skolene og andre kommunale virksomheter, og med historier om hvor dårlige beslutningsprosessene har vært. Det gir så mye støy, og ender med at politikerne bare må løpe og slukke branner som etter hvert blusser opp igjen. Da mener jeg at vi må si at det så og si ligger i arbeidsbeskrivelsen for en politiker at han må forholde seg nettopp til slike ting, sa Bernt. Vi kan ikke bruke politikernes manglende evne til å hoppe når avisene sier hopp, som en begrunnelse for å at vi ikke skal få den informasjonen vi trenger til å kunne vurdere dem som politikere.
Straffelovens § 121 gir ikke hjemmel for å pålegge folk mer taushetsplikt enn det som følger av allminnelige prisnipper om lojalitetsplikt. Kommunaldepartementet har sagt at slik instrukser bør unngås. Departementet sier videre at det er prinsipielt betenkelig med forbud mot at tilsatte snakker med folkevalgte eller med pressen og at slike forbud ikke er lovlige.
Betyr dette at offentlig ansatte i motsetning til alle andre ansatte ikke skal være lojale overfor sin arbeidsgiver? Men, sa Bernt, det er ikke statsråden, det er ikke rådmannen og det er ikke kommunestyret eller fylkesskolesjefen som er arbeidsgiver for offentlig ansatte. Hovedpoenget med offentlig forvaltning er at vi har offentlig eide tjenester og forvaltning som er underlagt demokratisk kontroll og med demokratisk innsyn. Dette krever selvfølgelig langt mer enn at flertallet vet hva flertallet gjør, og det krever til og med noe mer enn at politikerne vet hva politikerne gjør. Demokratisk kontroll betyr at velgerne vet hva administrasjonen og politikerne gjør.
Det betyr at de offentlig ansatte ikke bare har en rett til å uttale seg, men også en etisk forpliktelse til å blåse i fløyta og si fra. Dette dreier seg ikke bare som de store sakene, men også om de ting som man oppfatter som faglig, politisk og forvaltningsmessig problematiske.
Bare gjennom den kritikk som da kommer frem, kan vi få en offentlig debatt som kvalitetssikrer virksomheten.
De tilsatte skal være lojale til den demokratiske styreformen, og den demokratiske styreformen sier at man skal være våken.
Dette har man tatt konsekvensen av i Stockholm. I kommunens arbeidsreglementet sies det uttrykkelig at tilsatte har rett til å gå ut og meddele seg om ting og ytre seg om hvilke som helst tjenester som angår den offentlige forvaltning.

Kildene til offentlig debatt tørker inn
Grunnen til at Norsk redaktørforening har engasjert seg i spørsmålene om kring varslere og åpenhet, er at vi har sett at kildene tørker inn. Stemmene i det offentlige rom blir færre. Meningsbærere som før var tydelig forsvinner. Hvor er det blitt av rektorene i norsk skoledebatt?
Flere og flere av de meningene som presenteres i det offentlige rom har vært gjenom et filter av profesjonelle media- og informasjonsrådgivere som sørger for at sannheten er én og at meningene i alle fall ikke er delte, sa Arne Jensen.
Jeg er akkurat så gammel at jeg kan huske at det var mulig å ringe til en direktør, en etatsjef, en ordfører eller andre personer i maktposisjoner, og at de tok telefonen, snakket med deg og fortalte hva de mente.
Se på dem nå når de kommer ut, representantene for IKA og TINE. Vi kan se at de står og pugger de fire linjene som informasjonskonsulenten til 3 500 kr timen har lært dem å si. Du skal si dette, og så skal du som Kongen gjør, si "Takk skal dere ha", og så gå.
Hvem taper på dette? Journalister synes det er litt bittert, men det er allmennheten, demokratiet og samfunnsdebatten som lider.
Hvorfor er det blitt sånn og hva kan vi gjøre med det?
Jeg kjenner offentlig sektor best. Der er det dreining mot privatisering. Det handler ikke bare om at Staten selger Statoil-aksjer. Det handler om privatisering av det offentliges kjernevirksomhet. Det handler om modernisering av offentlig sektor, om å bli mest mulig lik det private.
Vi har sett samme utvikling i Storbritannia, sa professor Vickers, Det er påvist at hver gang du innfører en oppdragsrutine øker mulighetene for korrupsjon. Denne utviklingen fører til at større del av informasjonen blir konfidensiell og dermed øker behovet for lovgivning som beskytter de som varsler om uregelmessigheter
Jeg snakker ofte med rådmenn, sa Jensen og de sier: Ytringsfrihet er bra, men husk på at vi må skape en god bedriftskultur. Er det ikke en god forvaltningskultur dere skal skape, spør jeg. Når du får din lønn, er det fordi vi har funnet ut i fellesskap at enkelte oppgaver er så viktige at vi ikke kan overlate dem til markedet men må løse dem i fellesskap, med bestemte kravspesifikasjoner og med felles penger.
Jeg er helt enig med professor Bernt, åpenhetsprinsippene er noe som vi smykker oss med så lenge det ikke føles ubehagelig. Det som skjer er at det offentlige henter inn prinsippene fra det private og gjør dem til sine. Hør bare på informasjonsstrategien til Kristiansand kommune: "Profilering og merkevarebygging, borger- og brukerorientering er andre begreper som har en langt større og mer fremtredende plass enn for få år siden. Kristiansand kommune vil være en tjenesteyter med god service og publikumsvennlig innstilling. .... I en virkelighet der publikum kan velge tjenesteyter vil også kravene til enhetenes evne til målrettet informasjon og markedsføring øke."
Jeg mener at de ansattes ytringsfrihet må inneholde to elementer som ikke kan løsrives fra hverandre. Skal man skape en kultur for varslere må man også ha en kultur for uenighet. Hvis vi ikke tør og ikke vil akseptere at det finnes ulike syn på hvordan ting skal innrettes, ulike faglig syn og ulike politiske syn blir det ingen debatt. Det må være legitimt å bringe dette frem i det offentlige rom. Hvor i alle dager har vi fått det fra at det er den store konsensus, den store enighet som bringer oss videre? Det har da aldri vært sånn. Vestens bidrag til sivilisasjonen har aldri vært troen, det har vært tvilen!
Hvordan løser vi problemet? Det lovforslaget regjeringen har lagt på bordet løser ikke noe. Det står jo ikke noe der! Det har heller ikke tidligere vært lov å trakassere folk på arbeidsplassen!
Men hvor går grensene fra hva som er tillatte ytringer Er det blitt klarere i løpet av dagen? To av våre beste juridiske professorer har redegjort for hvorledes de ser på situasjonen og hvorledes de mener den burde være, og en professor fra Storbritannia har redegjort for situasjonen der. Er det noen her som føler seg sikrere etter å ha hørt statsråd Morten Meyer?
I presseetikken sier jeg at det å spørre om folks motiver er forferdelig vanskelig fordi det innebærer å granske innsiden av folks hoder. Og hva er egentlig sannhet. -Det er sant at Norge slo Brasil i 1998. Men er det sant at Norge var best og er det sant at det var Norge som fortjente å vinne?
Jeg kjenner historien om SFO-assistenten ganske godt. Jeg har lest saksforelegget til klagenemda i Oslo kommune. Hvis du bytter ut "Oslo kommune" med navnet på en obskur diktaturstat, da stemmer alt. Dette er et skriv som hadde passet inn som underlag for Kafkas "Prosessen".
Og vi tror at vi er verdensmestre i ytringsfrihet. Glem det!
Redaktørforeningen har fremmet et forslag til formuleringene i § 2.4 i Arbeidsmiljøloven. Forslaget er i to deler. Det ene handler om varsling. Det andre handler om retten til å delta i den offentlige debatt.
Jeg har lest informasjonsreglementet til 100 norske kommuner. Det som går igjen er at man ikke skal diskutere eget fagfelt offentlig. Det betyr at sykepleierne gjerne kan diskutere antall B-timer i skolen, mens ingeniørene i teknisk etat kan diskutere bemanningen på sykehjemmet. Hvorfor i all verden driver vi og subsidierer folks utdannelse, år etter år på høyskoler og universiteter, for at de ikke skal få lov til å si sin mening om faglig kunnskaper som vi har betalt for at de skal tilegne seg. Meningsløst, det er nettopp fagfolk vi trenger i det offentlige ordskiftet, fagfolk som er uenige og som tør å være det, og som ikke blir straffet for det.
Skal vi varsle internt først? Etter min mening er det ikke at vi har varslet eksternt som er kritikkverdig, men at vi ikke har varslet internt. Det er åpenbart at det på mange fagområder vil være en pliktforsømmelse dersom man ikke varsler internt, altså tjenestevei. Ser man dette fra politikernes og forvaltningens side ville det i den ideelle verden være slik at alle varslet internt først. Da ville kanskje det meste av det kritikkverdige bli rettet. Jeg tror ikke at norsk forvaltning, norsk politikk og norsk næringsliv består av en haug med korrupte galninger. Men publikum, allmennheten ville få bilde av et feilfritt samfunn, en feilfri forvaltning hvor det aldri skjedde noe kritikkverdig.
Det er hyggelig at departementet utreder Arbeidsmiljøloven, men det forslaget som foreligger er ikke 24 karat jus, det er lurvete og uklar jus. . Hvis vi ikke kan gå samme vei som Sverige - og det er neppe realistisk, så må vi lage to, tre lovparagrafer som er rimelig tydelig og skarpe. Men når det er gjort, må vi gå en lang, lang løype med kulturendringer, med interne prosesser, med en offentlig debatt som synliggjør og tydeliggjør kostnadene ved å ha et system hvor folk ikke tør varsle og hvor de som varsler blir klippet ned.
Det er ingen enkel prosess og den er ikke gjort i en håndvending, gjennom et vedtak i Stortinget.

Varsling og behovet for beskyttelse av varslere
Statsråd Meyer kunne bare være med på seminaret frem til kl 1200. Det var derfor en paneldebatt etter de første fire foredragene. Referatet er basert på lydopptak og det er enkelte steder brukt ordrett.
Er det egentlig varsling vi snakker om, når en medarbeider på SFO tar opp at bemanningen er for dårlig i forhold til hva den medarbeideren opplever som et faglig krav, spurte Meyer. - Det er et standpunkt jeg mener er helt legitimt, men at det er en del av varslingsbegrepet er jeg i tvil om. Dette er jo noe et hvert menneske som er i kontakt med SFO er i stand til å vurdere selv .
Varsling opplever jeg at dreier seg om forhold hvor allmennheten ikke har mulighet til selv å få innsyn. - Det bety ikke at jeg er uenig i at medarbeidere i offentlig sektor må ha muligheter til å være med i en offentlig debatt, være med å hevde standpunkter og være med med sitt utgangspunkt. Dette må de kunne gjøre selv det de kommuniserer kan være ubehagelig for politikere og administrative ledere.
Jeg har vært kommunepolitiker. Det skulle bare mangle om ikke jeg som beslutningstaker skulle ha rett til å møte medarbeidere på et hvert nivå i kommunen for på den måten å trenge gjennom det filter som mellomledere på rådmannsnivået etablerer mellom virksomhetene og politisk ledelse. Jeg ville aldri finne meg i å være politiker i en kommune hvor noen skulle hindre meg i å besøke et sykehjem, eller besøke en skole og være i dialog med medarbeiderne for å skaffe meg det nødvendige innsyn og informasjonsmateriale.
Men i forhold til temaet som vi er invitert til å diskutere, så er jeg litt i tvil om det er varsling. Jeg oppfatter altså at beskyttelsen av varslere dreier seg om å beskytte mennesker som av samvittighetsmessige årsaker velger å kommunisere noe som det for andre er umulig å få innsyn i.
Det var jo veldig greit å høre statsrådene bemerkninger, sa Jakhelln. Lovforslaget har en særskilt bestemmelse om varsling. Ut fra en tankegang som referere seg til arbeidervernloven, er det naturlig å si at for å verne om den ansattes rettigheter og plikter kan det være behov for en bestemmelse. Fra en ren verneteknisk tilnærming kan man si at bestemmelsen kanskje er på sin plass.
Mitt største problem er at jeg synes at det er vanskelig å se varslingen isolert fra det generelle utgangspunktet om ytringsfrihet. Jeg mener at det er en glidende overgang mellom det å varsle og det å ta opp ting i forkant.
Statsrådens påpekning av at vi nå snakker om mye mer enn varsling i vanlig forstand, det er jo helt riktig, sa Bernt. Mitt poeng er nettopp at det er for smalt og vil bli uheldig om vi begrenser oss til å diskutere disse mer spesielle, dramatiske varslingssituasjonene.
Det dreier seg om mer enn å avdekke alvorlige kriminelle forhold eller alvorlig svikt. Det har vi heldigvis ikke mye av. Det dreier seg om å lage en åpenhetskultur som så og si gjennomtrenger hele systemet. Egentlig sier jeg bare at vi må ta et mye bredere grep. Vi må åpne dørene og vinduene mye videre opp til forvaltningen enn vi har gjort og herunder gi det vernet for varslerne som er nødvendig.

Panelet: fra v.: Morten Meyer, Jan Fridjof Bernt , Axel Wannag, Henning jakhelln

Det synspunktet deler jeg med Bernt, sa Meyer. Jeg tror en større grad av åpenhet for allmennhetens innsyn i prosesser er en del av det å utvikle et demokrati og skape muligheter for at flere skal kunne delta i den demokratiske prosessen. Jeg må si, igjen med referanse til kommunalpolitikken: Jeg har aldri forstått politikere som har forsøkt å skjerme budsjettprosessen. Hvis vi som politikere ikke selv er i stand til å få politikere og journalister til å sondre mellom hva som er beslutninger og hva som er alternativer muligheter i en prosess, da har vi som politikere et problem. Og det å være med på å legge grunnlag for til slutt å treffe de gode beslutningene, det dreier seg også faktisk om å invitere folk med i en debatt om hva er de alternative mulighetene vi står overfor, og det krever åpenhet. Jeg mener at utgangspunktet for offentlig virksomhet må være åpenhet og meroffentlighet og så må du
sterkt begrunne hvorfor du i enkelte situasjoner lar være å gjøre det.
Nå kommer det en debatt om disse spørsmålene om ikke lenge, som et resultat av et arbeid regjeringen overleverer Stortinget. Det vil sikkert bli noen diskusjoner om åpenhet i regjeringsapparatet, for eksempel. Hvor åpen skal den interne saksbehandlingen i et departement være? Vi må være i stand til å diskutere disse spørsmålene nyansert og vokte oss vel for å etablere regler som gjør at kommunikasjon som i dag dokumenteres skriftlig, blir muntlig i stedet. Da vil det ikke en gang i ettertid vil være i mulig å dokumenterer hva var faktisk posisjonene og hva var faktisk begrunnelsen for at standpunktet ble slik. Vi må føre en balansegang og være nokså nyanserte i forhold til hva vi faktisk ønsker å oppnå.
Vi kan ikke se forslaget til Arbeidsmiljølov isolert fra annen aktivitet som vi bedriver, fortsatte Meyer. Jeg har i mitt innlegget vist dere hvordan vi i det etiske regelverket, som skal være rammen for 130 000 statsansatte, nettopp stimulerer åpenheten. Jeg vil også understreke at hver enkelt av de statsansatte har en rapporteringsplikt. Du har altså på vegne av det fellesskapet du er til for, en plikt til å rapportere om forhold som du måtte oppleve som uheldige, som du måtte oppleve er til skade for det fellesskapet du er satt til å betjene, selv om det er uheldig for sjefen din, selv om der er uheldig for den virksomheten innenfor statlig virksomhet som du faktisk arbeider i.
Jeg føler også et behov for å sondre mellom varsling vi blir kjent med - og varsling vi blir kjent med skjer ofte gjennom journalister og skjer ofte gjennom media, - og den varslingen som sannsynligvis pågår hver eneste dag. De er varsling som blir møtt av medarbeidere, som blir møtt av kollegaer og som blir møtt av ledere med en åpenhet som gjør at varslingen nettopp fører noe godt med seg. Den fører til forbedring. Den fører til at noen tar tak i det problemet det blir varslet om. Dermed blir det ikke behov for å lage en mediamessig sak ut av det.
Vi må ikke glemme at vi har utviklet en kultur på mange arbeidsplasser i Norge hvor dette faktisk er en del av et fortrolig, nært og ordinært klima i bedriften, i organisasjonen, og hvor varsling er en del av en kultur som faktisk er ønsket av medarbeidere og ledere.
Dette er veldig spennende akkurat det du var inne på akkurat nå, sa Wannag, altså en virkelighetsbeskrivelse av at alt er bra.
Jeg sier ikke det, repliserte Meyer. Jeg sier at mange steder er dette bra. Du får ikke kompetente mennesker, med fem, seks års universitetsutdannelse til å jobbe i miljøer hvor dette ikke er legitimt. Det er uheldige sider, men bildet er ikke så helsvart som du kan få inntrykk av etter de tre første timene på dette seminaret.
Det krever en studie for å se om det er slik, sa Wannag. Det eneste jeg hadde tenkt å kaste inn er Johan Veltens undersøkelse som viser at selv i toppledelsen for enklte norske selskaper, holder nestkommanderende kjeft hvis han ikke tror at sjefen ønsker å få motforestillingert.
Det jeg har hørt hittil er at det naturligvis er veldig mye å rydde opp på lovverkssiden, og jeg hører at det er på gang. Det er spennende og oppmuntrende. Det jeg peker på er at: Hvis jeg ikke har noen - en storebror eller en storesøster - der ute til å hjelpe meg, så vil jeg - til tross for at jeg kan ha pålegg om å si fra, til tross for at jeg kan ha rett, ikke føle meg trygg og da vil jeg ikke si fra! Jeg er ganske enkelt utrygg på ledelsen.
Alle som har vært i priavt eller offentlig virksomhet vet at det bare i de færreste tilfeller er slik at ikke ledelsen vil stramme inn, når det skjer et eller annet.
I det videre arbeid med varslersakene må vi ikke glemme at vi må ha til den beskyttelsesfunksjonen. Jeg tenker meg nærmest at det er en slags offentlig fotballdommer, som øyeblikkelig er på banen men sine røde og gule kort og sørger for at den som har varslet om et eller annet, og de som skal behandle varslingsbudskapet oppfører seg anstendig mot hverandre. Vi trenger en oppmannen utenfor vår egen organisasjon. Vi må bort fra at den som varsler har store sjanser for å begå faglig og sosialt harakiri.
Jeg gjør ikke noe forsøk på å snakke vekk at det finnes problemstillinger som vi skal ta med det dypeste alvor, svarte Meyer. Men vi skal altså ikke glemme at veldig, veldig mange av norske arbeidstakere jobber i små og mellomstore bedrifter, med en transparens som kanskje er helt unik, nettopp fordi vi er så få, og fordi at medarbeidere og sjef jobber så tett på hverandre, og står skulder ved skulder i produksjonslokalet, slik at faren for en del av disse forholdene blir mindre, nettopp fordi at nærheten er så stor. Men som sagt, det fratar oss ikke et ansvar. Jeg prøver ikke å snakke meg bort fra at dette faktisk er problemstillinger vi skal bry oss om, og det mener jeg at Regjeringen i aller høyeste grad gjør, gjennom å angripe dette fra flere forskjellige innfallsvinkler.

Ansikter fra

salen 1

Heidi Furustøl

Atle Andreassen

Michael Price

Kari Breilem

Er det farlig å varsle? - saker fra salen

Går det an å varsle anonymt, spurte Heidi Furustøl og Michael Price
Det er en klar illusjon å tro på anonymitet i forbindelse med Wistleblowing og anonymitet i bedriftssammenheng sa CSR-direktør Atle Andreassen.Jeg har drevet med etiske interne retningslinjer i Statoil i de siste tre årene. Når en Whistleblowersak kommer frem, har det som regel utspunnet seg en større konflikt i det området som det varsles om. Derfor er anonymitet heltumulig i slike virksomheter som jeg jobber i.
Moderniseringsminister Meyer burde vært gjort oppmerksom på at han sitter med en beklagelig illusjon når han tror at det er åpenhet i næringslivet generelt, sa Andreassen.
Jeg har jobbet innenfor dette området i ganske mange år, og senest i går fikk jeg en telefon fra en controller i et multinasjonalt selskap som fortalte meg sin historie om "Cooking the Books", hvor både han og finansdirektøren hadde forlatt åstedet med gode pakker. De hadde fulgt Sherron Watkins råd.
Sherron Watkins var tidligere vice president i Enron og den som varslet om Enron-skandalen. Hun har gitt en veldig god oppsummering av den situasjon hun opplevde. Nå reiser hun rundt i verden og foreleser for MBA-studenter : "If You see a Lapse at the Top, leave the Organization." Det er hennes karriereråd.
Vi snakker om at du skal være skånet for gjengjeldelse, sa Andreassen, men det er egentlig ikke det det gjelder. For unge mennesker som sitter på kompetanse og god utdannelse, så er det ikke nok å bli skånet for gjengjeldelser. Det som realitetene har vist, er at karrieremuligheten for disse personene blir blokkert. Derfor Sheron Watkins råd. Jeg tror det er mange flere eksempler på eksempler på det, enn det er eksempler på reell Whistleblowing.
Jeg har jobbet en del med konkrete Whistleblowere som vi har hatt i vår organisasjon, og i andre organisasjoner jeg har jobbet i. Det er lett å se at når du blir varsler, så hemmer det karrieren.

Jeg kjenner bare til ett eneste norsk eksempel hvor en varsler kom ut med heder og ære og styrket posisjonen senere, sa Axel Wannag.

Jeg var tidligere direktør i advokatfirmaet Bahr, sa Kari Breilem. Jeg har følt på kroppen akkurat hva vi snakker om hver i dag , og jeg har sammen med en annen varsler laget et forslag til et såkalt varslingsinstitutt som vi akter å fremme overfor politiske organer.
Jeg tror ikke alltid det går lang tid i en organisasjon for en varsler. Jeg sto overfor en plutselig situasjon, og sånn vil det være for mange. En akutt situasjon oppstår, og hva gjør du? Du må rett og slett forholde deg til din etiske holdning. Hva vil jeg være med på og hva kan jeg ikke være med på. Det var det også Meyer snakket om i stad. Jeg synes lovforslaget er "next to nothing". Det er rett og slett kodifisering av gjeldende rett. Samtidig synes jeg regjeringen i sin proposisjon har lov til å si at det er æren verd, når de ber oss som har synspunkter på dette. De ber oss å komme med forslag på hva gjør vi nå? De inviterer rett og slett, slik jeg leser etter mange års departementserfaring, det norske samfunn til å komme og fortelle dem hvordan vi vil ha det.
Hvilket samfunn vil vi få med hensyn til økonomiske kriminalitet, etc hvis vi følger Sherron Watkins karriereråd. Et slikt samfunn vil jeg ikke overlate til mine barn og barnebarn!
Den løsningen som Meyer foreslår og som du også er inne på, at varsling er noe man må man overlate til den enkelte persons etiske standpunkt, det er veldig billig for samfunnet, sa Axel Wannag. Samfunnet skyver da hele ansvaret for å få frem i lyset de uhensiktsmessige tingene som samfunnet sier det ikke vil ha, over på enkeltindivider, uten å tilby dem beskyttelse. Dette er noe av det mest uetiske jeg har vært borte i på lenge.
Det hjelper ikke til å plukke opp varslerne i bånn. Som lege er jeg ikke så interessert i at det skal være sekundær og tertiær prevensjon for de skadede varslerne. Jeg vil først og fremst ha en primærprevensjon for varsling slik at varslerbehandling ikke finner sted i det hele tatt. Folk må fritt kunne si fra og fortelle om alt som de ønsker ikke skal være der.
Denne diskusjonen om varsling har en tendens til å spore litt ut på sidene, synes jeg, sa Bernt. Jeg synes statsråden var litt ute på sidene når han begynt å si at varsling det skal skje internt. Selvfølgelig fungerer dette veldig, veldig bra i mange bedrifter, men det vi snakker om nå er de syke tilfellene. Det er som å si at folk stort sett er friske, så vi trenger ikke leger! Men det som er problemet er jo at uansett hva du gjør, så får du svi - uansett! La oss innse at vi klarer aldri å lage et system hvor det er omkostningsfritt å være varsler. Oppgaven er å gjøre hva vi kan for å redusere de omkostningene. Til og med det kan være vanskelig.
Jeg er uenig med statsråden. Det er ikke irrelevant hva som står i loven, selv om du ikke klarer å gjøre verden så enormt mye bedre. For loven sier noe om hva som er rett og galt. Vi må ha en lov som er veldig tydelig og som gir varslingsrollen legitimitet og nødvendighet, slik at de få menneskene som er villige til å ta den belastningen å være varsler - og slike mennesker vil det heldigvis være - de må kunne vite at her står rettsloven bak dem, tydelig og sterkt.
Jeg vil følge opp tankegangen fra Bernt, sa Jakhelln. Hvis man tar lovforslaget og snur litt gran på ordene, blir det en helt annen bestemmelse. Hvis man skriver følgende: Arbeidstaker har rett til på en lojal måte å varsle om kritikkverdige forhold i virksomheten. Da har du lagt inn det positive. Du har rett til å gjøre, og så behøver man nødvendigvis si "At gjengjeldelse er forbudt.
Så lenge du snakker om varsling, i ordets snevre betydningen, så er det nær sammenheng med at internkontrollsystemet har sviktet. Så man må få den biten koblet sammen med varslingen.
Mitt det tredje punkt er den offentlige tausheten. Tausheten er jo så øredøvende når det gjelder en del av de tingene som foregår offentlig og privat. Tingene kommer ikke opp. De ligger der og de ligge der og verker, og så en dag sprekker trollet. Så poenget er å få det opp lenge før. Helsevesenet er et åpenbart eksempel på at det er en øredøvende taushet. Det er et problem at vi ikke har noe klarere holdninger omkring dette. Det er først og fremst et holdningsspørsmål, og loven har en viktig holdningsskapende funksjon. Det er erkjent fra gammelt.