TSF arrangerte i samarbeid med Direktoratet for Sivilt Beredskap (DSB) et frokostmøte den 28. januar med temaet: "Hvorfor kaste bort tiden med forebygging — når vi har råd til å reparere og bygge nytt?".

Nestleder i TSF Roger Steen åpnet seminaret og tok opp paradokset i hvordan vi prioriterer mellom forebygging og reparasjon. Hvert år inntreffer 450 000 — 500 000 ulykker, som koster anslagsvis 25 milliarder kr. i reparasjon og etterarbeide. Hvor mye benytter vi til forebygging? Undersøkelser tyder på at for hver krone vi benytter til forebygging, vil vi spare ca 10 kr. i reduserte reparasjoner.

Rådgiver Odd Kirkeby i DSB snakket om "Samfunnsplanlegging — et verktøy for å forebygge tap av liv og helse". Han påpekte hvordan forebygging må innpasses i samfunnsplanleggingen. Risiko- og sårbarhetsanalyser (ROS-analyser) er et sentralt planleggingsverktøy som skal bidra både til at Beredskapsmessige hensyn tas inn i samfunnsplanleggingen (Mål: det robuste samfunn) og til at det utarbeides relevante Kriseplaner (Mål: Skadereduksjon). Det forebyggende arbeid er hjemlet i en rekke lover (Forvaltningsloven, Plan- og bygningsloven, Byggeforskriftene, Naturskadeloven, Kommunehelsetjenesteloven).

Det er en rekke aktører i planprosessen, med kommunen som den sentrale aktør. Fylkesmannen er en svært viktig medspiller. Kirkeby redegjorde også for enkelte rettsavgjørelser som understreker hvilket juridiske ansvar kommunen har når det skjer ulykker som følge av at ansvaret knyttet til forebygging ikke tas alvorlig.

Kirkeby avsluttet med å påpeke viktigheten av at kommunene og fylkesmannen har en god dialog slik at man får gode planprosesser og at beredskapsmessige hensyn blir ivaretatt. Dette er en betingelse for å nå målet om et Robust Samfunn.

Daglig leder Johan Lund i Skadeforebyggende stilte spørsmålet: "Hvorfor prioriteres sikkerhet så lavt i private og offentlige budsjetter?" Han illustrerte paradokset med følgende tall: av statsbudsjettet går 2 % til forebygging, av samlet helsebudsjett under 0,5 %, av samlede sykehusutgifter noen promille, av privat forsikringspremie anslagsvis 0,5 %. Noen ulykkestyper (f.eks. transport) er mye høyere prioritert enn andre (f.eks. arbeids- og hjemmeulykker). Hvorfor er det slik?

Lund forsøkte å gi noen antydninger til svar: - Forebygging mangler sterke pådrivergrupper, - Forebygging er langsiktig, politikkens horisont er kortsiktig og maksimalt til neste valg, - Penger til forebygging og reparasjoner kommer fra ulike kasser uten sammenheng, - Trafikkulykker er mer synlige enn hjemmeulykker, - Store katastrofer er en drivkraft i sikkerhetsarbeidet , men blir fort glemt, - Forebygging har svak plass i utdanning, - Sikkerhetsstyringen er fragmentert både sentralt og lokalt.

Lund avsluttet med å påpeke at hver dag kommer ca 1250 personer til lege for behandling etter ulykkesskade, 100 får varig men og 4 — 5 dør. Det er mulig å unngå mange av disse. Dette vil samfunnet tjene på — og færre mennesker vil gjennomgå de personlige tragedier og lidelser som ulykkene medfører.

Professor Ingard Lereim ved Ullevål Universitetssykehus var siste innleder og fremholdt at "Ulykkesforebyggende arbeid gir helseøkonomisk gevinst". Fordeling på ulike ulykkestyper viser at 60 % kan henføres til Hjemme-, Arbeids- eller Fritidsulykker. Ulykkes- og skadeforebyggende informasjon har vært drevet i flere 10-år. Spredt ulykkesmedisinsk forskning begynte i Europa i 50-årene, med økende systematisering fra 60-årene. Trafikkmedisinsk forskning startet i 1970, samarbeid med NTH i 1975 og senere også SINTEF og Regionsykehuset i Trøndelag. Folkehelsas skaderegister startet i 1985. Det eksisterer også en del andre registre: Dødsårsaksregister, Sykepengestatistikk, Forsikringsselskapenes registre, Trafikkulykkesregistret, Registre over yrkesskader.

Statistiske og entydige data er viktig for klinisk ulykkesforskning. Det bør derfor etableres et nasjonalt ulykkesregister med definerte krav til variable som må registreres. Et slikt register vil ha en rekke bruksområder: ulike medisinske profesjoner, offentlige myndigheter, sykdoms- og skadeforebyggende arbeid, yrkesorganisasjoner, etc.

Lereim redegjorde også for noen registreringer/undersøkelser: - 3 års registrering etter at bestemmelser om sikring av barn i bil ble innført viste en halvering av antall drepte barn i bil og 35 % reduksjon i andel skadde barn i bil. - Registrering av landbruksulykker i Sør-Trøndelag etter forbyggende informasjon og instruksjon viste 15 - 20 % reduksjon i antall skadde, klar nedgang i alvorlighetsgrad, 20 % reduksjon i sykmeldinger, 30 % reduksjon i sykehusinnleggelser. - Registrering av idrettsskader over 10 år viste, etter informasjon, instruksjon, tekniske endringer i anleggene og skadeforebyggende egentrening, 35 %: reduksjon i idrettsskader og klar reduksjon i alvorlighetsgrad. Det viser seg at forebygging faktisk virker.

Lereim tok til slutt opp det politiske engasjement i ulykkesforebyggelse:

Økende engasjement opp gjennom 80-årene medførte reduksjon i antall trafikkdrepte og alvorlige trafikkskader. Deretter forverring av alvorlige trafikkskader og det ble tyngre å få bevilgning til ulykkesforebyggende forskning. I dag er det lite åpent politisk engasjement utover spredte medieutspill etter enkelthendelser. Skadeforebyggende arbeid er en kollektiv forpliktelse, som ikke må være skippertakspreget. Skaderegistrering og ulykkesforskning må være en kontinuerlig prosess. Erfaring viser at det nytter.

Under Debatten etter innlederne ble en rekke aspekter av problematikken berørt, herunder bl.a.: - Operasjonalisering av samfunnsmålene, - Hvordan få forebygging integrert i systemene, og - Risikokartleggingens viktig rolle i forebygging.

Leder i TSF Arild Tomter avrundet møtet, orienterte kort om TSF's videre program i vårsemesteret, og takket til slutt innlederne og alle frammøtte for at de gjorde dette frokostmøtet mulig.