Verdenstoppmøtet om bærekraftig utvikling (WSSD), Johannesburg 2002 blir av frivillige organisasjoner over hele verden i beste fall betegnet som en tapt mulighet, sa Helene Bank..

• Er det slik?
• Hva kunne en forvente i dagens geopolitiske situasjon?
• Hva er veien framover?

Bærekraftig utvikling er den grunnleggende tanken som skal forene miljø, utvikling, menneskerettigheter og hensynet til kommende generasjoner. Brundtland rapporten om miljø og utvikling var den som først lanserte begrepet og siden ble det befestet i Agenda 21 i 1992.

På Rio møtet ble en enige om nedenforstående globale prinsipper :

• Agenda 21
• Rio deklarasjonen, prinsipper for en bærekraftig utvikling
• Klimakonvensjonen
• Konvensjonen om biologisk mangfold
• Skogprinsipper

Men kriseforståelsen knyttet seg til miljøproblemer, hvis ikke naturgrunnlaget reddes vil vi alle gå til grunne. Vi er alle i samme båt tenkningen ble derfor gjennomgangstenkningen. Dermed ble kriseforståelsen knyttet til fattigdom og fordeling undertrykt, til stor frustrasjon for utviklingsland og frivillige organisasjoner i utviklingsland.

Alle FN rapporter og andre forskningsrapporter viser at utviklingen innen fattigdom, klimaendringer, biologisk mangfold, menneskerettigheter, ulikhet mellom fattig og rik, rikes overforbruk med mer, går feil vei.

Hva er hindringer for en bærekraftig utvikling? Dette spørsmålet ble stilt igjen og igjen, men ikke av verdens politiske ledere i forbindelse med forberedelsene til Johannesburg. Det var for kontroversielt.

Økonomiprisen til Nobels minne har blitt gitt til mange ulike økonomer, men ingen blir så ulike som Paul Samuelson i 1970 og Gunnar Myrdal i 1974. Samulesons teori har blitt den rådende i det som i dag kalles nyliberal økonomisk tenkning. I meget grove trekk konkluderte Samuelson med at hvis markedet får råde fritt uten hindringer, vil verdens velstand og ressurser bli fordelt jevnt. Myrdals teori konkluderte med nøyaktig det motsatte. Hvis markedet får råde fritt uten hindringer, vil ressurser og velstand bli konsentrert, ikke fordelt.

Hvis en går ut fra at fordeling av velstand og ressurser enten følger den ene eller den andre modell, er det klart at virkemidler som er nødvendig for å få til en fordeling på både lokalt, nasjonalt og globalt plan avhenger av om hva som faktisk skjer i verden, og hvilken mekanisme som er mest dominerende.

I tenkningen til Agenda 21 til Verdensbanken, IMF og WTO er det Samuelsons teori som er lagt til grunn. I denne er det to prinsipper som går igjen. Prinsippet om komparative fortrinn, og prinsippet om ikke-diskriminering. For å beskrive funksjonen av disse i den virkelige verden, skal jeg bruke to bilder.

Ikke-diskriminering er grunnprinsippet i den økonomiske globaliseringen. I WTO betyr det at alle medlemsland må behandles likt. Bestevilkårsprinsippet betyr at ingen land skal kunne behandles dårligere enn det best behandlede land blant medlemmene. Prinsippet om "nasjonal behandling" betyr at bedrifter fra andre land skal få minst like gode vilkår som nasjonale bedrifter. Et land må spesifisere unntak — dette kan vanligvis bare gjøres tidsbegrenset. Verken gjennom konsesjonslover eller på annen måte kan innenlandske firma og bedrifter gis fordeler framfor utenlandske.

Nasjonale vedtak som tar hensyn til miljø, arbeidsmiljø eller folkehelse, kan bli og er blitt dømt som ulovlige handelshindringer.

Komparative fortrinn er det prinsippet som vi må ha en nesten religiøs tro på, for å godta å avgi politisk handlingsrom og suverenitet innen fordelings- , miljø og forbrukerpolitikken. Det går ut på at hvert land har forhold som gjør det spesielt egnet til en bestemt type produksjon. Gjennom en global arbeidsdeling skal den frie handel sørge for at vi alle blir rikere og at ressursene fordeles jevnt. Grunnlaget for komparative fortrinn er mer effektiv produksjon som vil gi billigere priser og dermed øke forbruket og veksten.

Det er ingen land som har klart å vokse seg ut av fattigdom uten å beskytte sin industri og ressurser. Sør-Afrika i dag har fått økt utenrikshandel etter at deres markeder ble åpnet etter apartheid. Men det dekker ikke opp for den lekkasjen av økonomiske ressurser som har skjedd ved at bedrifter og ressurser er kjøpt opp av utenlandske investorer som har hentet profitt ut av landet.

Med prinsippet om ikke-diskriminering er den utviklingsvei som de rike landene brukte nå stengt. De land som har liten økonomisk, politisk og militær makt i verden får en utviklingstrend i retning av å bli råvareleverandører, med overutnytting av ressursgrunnlaget samt produksjon med billig arbeidskraft og lave arbeiderrettigheter. Kampen for ikke å ende slik bidrar til stadig brutalisering i arbeidsmarkedet, til at miljølover uthules og at ressursforvaltning undergraves. Vi forbyr ikke farlige kjemikalier, vi får ikke til reduksjoner i klimautslippene. Det demokratiske handlingsrom reduseres. Denne analysen er bakteppet for at folkelige miljøbevegelser, småbønder, solidaritetsbevegelse og etter hvert også fagbevegelsen i dag står sammen om krav til sine myndigheter om å ta det politiske handlingsrommet tilbake, med nye regler for handel og økonomiske aktører, og at de endrer de rammebetingelsene som i dag er utviklet internasjonalt.

President Mbeki fra Sør Afrika nevnte i sin åpningstale på WSSD, at et globalt apartheid var under utvikling. Sterke ord når konferansen ble holdt i Sør Afrika. Disse ord ble gjentatt i slutterklæringen, om enn i litt mildere form. Likevel er det en viktig beskrivelse. Vi er ikke i samme båt. Sortering foregår nå. Dette er det eneste tegnet fra Johannesburg på at det anerkjennes at det finnes drivkrefter som hindrer bærekraftig utvikling.

Energi var et av de områdene som ikke var dekket i Agenda 21, men som FNs Generalsekretær Kofi Annen hadde utpekt som særlig viktig i forhandlingene. Derfor er det oppsiktsvekkende at det ikke var mulig å framforhandle en avtale med noen konkrete forpliktelser på energiområdet. Alle forsøk på å prioritere nye, fornybare energikilder i arbeidet med å gi verdens fattige tilgang til energi har strandet. Det samme gjelder forslaget om at i-landene skal øke andelen av nye, fornybare energikilder i sin energiforsyning og utfase subsidier til forurensende og fossil energi.

Norge har lenge jobbet for å få til en enighet om at det etter 2020 ikke skal produseres eller brukes kjemikalier som skader mennesker og natur. Ikke spesielt radikalt. Likevel endte debatten opp med en formulering om at en skulle søke å få til en politikk som signifikant minimerer kjemikalier som skader mennesker og natur.

I forhandlingene om biologisk mangfold (under CBD, April 2002) har en blitt enige om at innen 2010 skal man ha redusert utryddingshastigheten av arter. I Johannesburg ble formuleringen at en skal stoppe veksten av artsutrydding. Et markant tilbakeskritt.

Frivillige organisasjoner oppfordret regjeringene til å bekrefte at folkerettslige avtaler under FN, innen miljø, menneskerettigheter, føre var-prinsippet skal overordnes WTOs prinsipp om ikke-diskriminering/likebehandling av varer og bedrifter.

Under møtet ble det en reell kamp om å sikre at ikke det motsatte ble tilfellet. Resultatet ble at avtalene ble likestilt.

Dette kan høres rimelig greit ut, men problemet er at i og med at WTO har en tvisteløsningsmekanisme med økonomiske sanksjoner, vil det høyst sannsynlig fortsatt bli WTO-reglene som kommer til å gjelde i tilfelle tvister.

Et virkemiddel som ble sett som viktig av våre politiske ledere, var å sikre at privat sektor bidro med å finansiere infrastruktur i utviklingsland. Dersom dette ikke fører med seg noen bakdeler er det bra, men for organisasjoner som har engasjert seg i WTO-avtalene og forhandlingene er det ikke bare greit.

WTO-avtalene forbyr for eksempel regjeringer å gi særbehandling til nasjonale bedrifter, de kan ikke stille krav om teknologi og kompetanseoverføring eller at lokal arbeidskraft eller produkter benyttes når utenlandske selskap får markedsadgang. Utenlandske selskap er ofte store nok til å kunne underminere lokalt næringsliv. I tillegg er det slik i WTO-avtalene at dersom en privat aktør har fått innpass på vannsektoren, så må landet gi andre utenlandske selskap lik behandling. Landet kan ikke velge å holde denne aktiviteten på nasjonale hender. Dette kan bety at sentrale ressurser plutselig blir utenfor demokratisk kontroll. Kjøpekraft, ikke menneskeretter, kan bli avgjørende for innbyggernes tilgang til grunnleggende fellesressurser.

Generelt er det mitt inntrykk at spesielt nordiske forhandlere/diplomater liker dårlig å bli isolert i internasjonale forhandlinger. Derfor er deres råd ofte til statsrådene å følge de såkalt likesinnede land i forhandlingene — innenfor rimelighetens grenser. Har de ingen tydelige mandat gir de seg ofte litt fortere enn det som strengt sett politiske myndigheter ville gjort.

I Johannesburg våknet miljøstatsråden til da NGOer gjorde ham oppmerksom på at Norge holdt på å gi opp kravene til utfasing av farlige kjemikalier. Etter det holdt han seg meget godt oppdatert, og diplomatene fikk klare instrukser. Norske diplomater er utrolig dyktige, og får resultater når de får et mandat. Det ville være å håpe at de fikk utnytte sine evner mer i fremtiden også.

Det ble vedtatt å gjenopprette verdenshavenes fiskebestander innen 2015. Dette er bekreftelse av vedtak i avtalen om verdens fiskebestander fra 1995.

"No more shamefull summits" var et slagord som kom opp i Johannesburg. Var dette det siste store toppmøte etter ti år med FN toppmøter på en hel rekke tema? Bør ikke FN legge opp til slike igjen. Bør en foresette med mindre sektormøter? Eller har FN utspilt sin rolle?

Hvis vi trodde at det ikke var behov for å tenke helhet, og kreve at verdens politiske ledere at de skulle gjør det, vil svaret kanskje blitt ja. Men dersom vi fortsatt tror at det er nødvendig å tvinge storsamfunnet til å tenke helhet, er det vanskelig å tenke seg at vi kommer uten om slike toppmøter.

Men samtidig så vi de gode bindende avtaler, som inneholder målrettede virkemidler med både gulrot og pisk, antakelig måtte vedtas i spesialfora — under FN.

Internasjonale avtaler er nødvendige i en globalisert verden. Det trengs også avtaler der stater avgir suverenitet. Sentrale rettigheter for enkeltmennesker og for samfunn må beskyttes av folkerettslige avtaler. Viktige miljøhensyn kan bare trygges gjennom forpliktende internasjonale avtaler.

Men da blir det viktig å legge til grunn at det økonomiske systemet skal tjene samfunnet, ikke omvendt. Det er ikke de økonomiske kreftene som skal forme forholdet til natur, kultur og sosial utvikling i sitt bilde. Tvert imot må hensynet til natur og til kulturell og sosial utvikling ha forrang, Derfor er FN viktig, for FN pakten dekker dette synet.

Derfor er det også viktig å passe på FN. Kritisere når statene ikke vil gå langt nok, men ikke underminere FNs troverdighet. Dette er en vanskelig balansegang. FN beskyldes for ikke å være effektiv nok, for ikke å ha mulighet til å sette makt bak kravene.

Det vi må huske på, er at det er våre regjeringer som former FN og gir FN mandat. Protokoller i FN kan være effektive, spesielt de som har målrettede handelstiltak og gulrot-virkemidler innebygd i avtalene. Eksempelvis avtalen om Ozonnedbrytende stoffer og den om transport av farlig avfall har vært svært effektive. Det er ikke FN som er problemet. FN er så effektiv som summen av våre regjeringer vil ha det.

WTO er, med sin tvisteløsningsmekanisme, gitt sterkere gjennomføringsmekanisme enn FN avtalene har. Storselskapers rett til markedsadgang har blitt gitt sterkere beskyttelse enn miljø og menneskerettigheter. Derfor er vi nødt til å tenke stort om vi vil ha en forandring, men det er ingen grunn til ikke å bygge videre på FN-pakten. Men vi må vurdere virkemidlene.

Vi må vurdere om ikke

• Ethvert land bør ha handlefrihet til å gripe inn med aktiv styring på markedene for varer, tjenester, kapital og arbeidskraft - også om dette skulle hindre den frie flyten på deler av disse markedene.

• Ethvert land bør f.eks. selv kunne velge de virkemidlene som trengs for å sikre levedyktige lokalsamfunn og en allsidig og forsvarlig ressursutnyttelse og nødvendig beskyttelse av småbedrifter og nasjonal kjerneproduksjon, samt fritt kunne fastlegge betingelsene for utenlandske oppkjøp av bedrifter, naturressurser og eiendom.
• Ethvert land selv bør kunne forbedre sine miljøkrav, sitt forbrukervern og sitt vern om folks helse utover det som følger av internasjonale avtaler. Faglige rettigheter og andre grunnleggende demokratiske rettigheter, inkludert kvinners og barns rettigheter, må sikres gjennom rettslig forpliktende avtaler.

Hensyn til global konkurranse og ikke-diskriminering må ikke gå på bekostning av viktige samfunnshensyn. Hvilke samfunnshensyn det kan dreie seg om, og hvordan de kan beskyttes, kan spesifiseres i internasjonale avtaler. Slike avtaler kan bygges opp skrittvis mellom grupper av stater, men bør ha som mål å bli globale.

Kampen for slike rettigheter for er aldri ført fra toppen av samfunnet. Endringer er tvunget fram nedenfra. Derfor bør ikke demokratiske rettigheter avgis og nedbygges gjennom et system som systematisk styrker rettighetene til store økonomiske aktører i verdenssamfunnet. Derfor er det også avgjørende å holde på Rio-prinsippet om folkelig deltakelse og deltakelse av berørte parter i beslutninger som kan påvirke bærekraftig utvikling.

Det mest nærliggende er å utvikle alternativ innen rammen av FN.

Nasjonalt har vi derimot oppgaver som vi bør sette i gang. Det kan deles inn i 4 kategorier, men jeg nevner bare noen eksempler under hver kategori:

• Feie for egen dør, når det gjelder klimautslipp, strenge miljøkrav til kjemikalier og produkter og garantere at retten til deltakelse i beslutningsprosesser og informasjon styrkes.
• Ikke ødelegge for andre land gjennom eksportsubsidier og eksportkreditter, gjennom å kreve avregulering inne sektorer for ensidig å sikre egne interesser, for eksempel liberalisering av vann sektoren under WTOs tjenesteforhandlinger og globale investeringsregler.
• Utfordre internasjonale regelverk som underminerer Bærekraftig utvikling og beslutningsmuligheter for kommende generasjoner. Eksempelvis EU direktivet som er i strid med konvensjonen om biologisk mangfold, bruken av føre var prinsippet, utvidet produsentansvar og forbud mot helse og miljøfarlige kjemikalier.
• Samarbeide med andre land som vil være med å gå foran i virkemiddelbruken, med mål om at det skal bli globale FN-avtaler med sterke og målrettede virkemidler.