Polyteknisk Forening
Plenumsmøte tirsdag den 30. november 2004

Religion og felles etisk grunnlag
Religionenes rolle er paradoksal. De skaper fordommer, og de bryter ned fordommer. På samme tid som de store religioners trosbekjennelse er universialistiske, i det de alle legger vekt på fellesskapet mellom menneskene, er religionenes praksis ofte splittende og brutal. Religiøse idealers opphøyethet motsies av forfølgelsenes redsler, i religionenes navn.
Noen sier at det eneste virkemiddel mot fordommer er mer religion. Andre sier at den eneste medisin mot fordommer er å bli kvitt alle religioner. Tilhengerne har mer fordommer enn gjennomsnittet, men de har også mindre fordommer enn gjennomsnittet
Dette skrev den kjente amerikanske psykologen G. W. Allport for over 30 år siden i boka : The Nature of Prejudice: Ville Allport ha sagt det samme i dag?
Vi vet at 3/4 av jordens befolkning har en religiøs identitet, sa biskop Gunnar Stålsett. Det største organiserte angrep i verdenshistorien når det gjelder religion, nemlig Marxismen, har brukket nakken, ikke nødvendigvis i sin kamp mot religionen, men slik er det i alle fall. I det gamle kommunistveldet er det bare NordKorea som med gjennomført strategi fortsatt fører en kamp mot religion.
I vårt eget land som har den sterkeste humanetiske bevegelse, ser vi at det skal et ganske stort annonsebudsjett til for å fjerne religionen fra menneskers liv. Og når religionssamfunn og humanetikere finner sammen i et råd for trossamfunn og livssyn, så er det ikke så enkelt å holde fram med store fiendebilder. Det hjelper unektelig med en fundamentalisme fra tid til annen , men da ser vi samtidig at det bygges allianser mellom kristne, jøder, muslimer og humanetikere, som vi har sett gang på gang marsjere sammen gjennom Oslos gater, når det når det gjelder de store spørsmål for menneskeheten, slik som kampen mot rasisme og kampen mot krigen i Irak.
Hva med sekulariseringen: Gud er død? I dag må vi si at Gud er tilbake - "for better or for worse" Poenget i essaysamlingen: "Religion the Lost Dimension of Statecraft" som hadde et forord av Jimmy Carter, var å si at Statecraft har mistet en vesentlig dimensjon, som vi nå er i ferd med å finne tilbake.

Fra venstre: Christian Thommesen, Kathrine Aspaas, Jone Salomonsen, Henrik Syse, møteleder Hilde Wisløff Nagell

Jeg har ofte tenkt på Oslo-avtalens noe miserable endeligt. Kanskje en av grunnene var Arafats religiøse afasi, språkløshet. Vi kan ikke snakke om å leve i et områdde hvor hellige steder, hellige byer, hellige symboler og riter er noe av de viktigste former i kulturen, med diplomater, militære og politikere som ser på dette som noe avlegs.
Det er mange enkelte pilegrimsvandringer i det postmoderne bildet, hvor vi alle er individualister. Religion i dag er snarere en målløs reise, enn spørsmål om tro.
Hans Kling er vel den europeer som har gått dypest inn i den religionsproblematikken i de siste 20 årene, seneste med et mammutverk om Islam: "Islam i historien, nåtiden og fremtiden", en oppfølging av tidligere bøker over samme lest, om kristendommen og jødedeommen.
Når Hans Kling skal sammenfattes sitt budskap om den religiøse situasjonen i vår tid, sier han det slik: Ingen fred mellom nasjonene, uten en fred mellom religionene. Ingen fred mellom religionene, uten en dialog mellom religionene. Ingen dialog mellom religionene. uten grunnlagsforskning om (i) religionene.
Jeg tror at noen av Klings teser kan være nyttige bakgrunn for vår diskusjon i kveld. Religion er en sosial og individuell reaksjon som på en levende måte er uttrykt, og realisert i tradisjon og fellesskap, et fellesskap også , med noe som transcenderer eller omfavner mennesket og dets verden. Altså en sosial og individuell relasjon som er immanent (iboende) og transcendent (oversanselig).
Religion er mer enn en teoretisk sak. Det er heller ikke en fortidslevning, et problem for arkivforskere og spesialister på gamle tekster. Religion er levd inn i, innskrevet i menneskers hjerter og derfor noe samtidig i menneskets hverdag. Religion kan til dels bli preget av tradisjon, eller av overflatiskhet, passivitet eller dyp sensitivitet. Det kan være forpliktende på en dynamisk måte, eller nærme seg det irrelevante.Religion er den troendes syn på livet, en troende tilnærming til livet, en måte å leve på, og derfor et grunnleggende mønster som omfavner individ og samfunn, menneske og verden. Gjennom religion, ser og erfarer, tenker, føler, handler og lider mennesket .
Kling understreker at troen er et transcendalt forankret og immanent operativt system, som gir koordinater som mennesker orienterer seg etter, intellektuelt, følelsesmessig og eksistensielt. Det gir en omfattende mening med livet, garanterer overordnede verdier og grunnleggende normer, skaper åndelig fellesskap og hjem. Religiøs overbevisning henvender seg til mennesket på et dypere plan, det viderefører minner, forpliktelser og verdier som knytter til tidligere generasjoner. Religion er de lange hukommelseslinjer i menneskers historie."

Gregoriansk sang ved Consortium Vocale

Møteleder Rita Westvik PFs visepresident

Det siste punktet er det viktig å tenke åpent på. Det som ligger i nasjonalsanger, nasjonale epos, i den etnisk-religiøse sammenheng, hvor de nasjonale fortellinger føres videre med religiøs klang. Hellig Olav er en slik mytisk bærer av nasjonal identitet, nasjonal kamp, tradisjon, historie, men også verdier .
Når vi i dag taler om det store spørsmål om religionenes tilbakekomst må det møtes med største grad av ydmykhet. Det forutsetter en dialog, og det forutsetter ærlighet på den historie som har preget det europeiske religionsterreng gjennom hele vår historie. Vi kan rose oss av reformasjon, av opplysningstid, og før det av renessanse, men vi vet at gjennom hele denne epoken har også religionskonflikter krevd liv. Det som er en impuls i dagens religionskart, er spørsmålet om dialog. Dialog som religionssamtale , om den rette forståelse av dialog, ikke overflatiske snapshots eller terroristisk kuler. Dialog som kunnskapsutveksling, som tar på alvor også religionenes egen selvforståelse, men som er åpen for gjensidig kritikk.
Hvis vi sammenligner tiden i dag, i forholdet mellom religionene, så er vi omtrent der vi var i 1945/46 i forholdet mellom de kristne kirkesamfunn. Da begynte samtalen dem i mellom. Den har heller ikke førte til noe kristelig paradis på jorden, men det har i alle ført oss adskillig lengre enn der vi var, da man sto på begge sider av fronten og sa Gud med oss.
Det som preger den indre kristne dialog er faktisk i dag mere praksis, diapraksis. Vi er i dag i forholdet mellom religionene der vi var i 1945-årene, når det gjelder forholdet mellom kristne kirker. Det vi har lært av den dialogen, er at for å få en dialog, må vi legge hovedvekten på diapraksis. Vi må la oss utfordre av konkrete etiske situasjoner som krever at vi kommer sammen. Hvor vi møter med vår egen religiøse eller livssynsmessige identitet, og sier at dette utfordrer meg. Dette har jeg lyst til lå være med og gi svar på.
Dialog og diapraksis krever en beskjeftigelse med en felles diagnose, en felles forståelse av utfordringene. Denne diagnose er ingen spesialkompetanse for religion og teologi. Her beveger vi oss også over i den politiske analyse, og det viser at kravet om å skille religion og politikk ikke har noe med realitetenes verden å gjøre. Den religion som vil ha noe med realitetens verden å gjøre må også beskjeftige seg med politikk.
Hvis vi kjapt, stikkordmessig skal antyde den diagnose som vi i religionsdialogen, i videste forstand, også den som inkludere livssyn av ikke-religiøs karakter, så kan vi for eksempel bygge på et anerkjent dokument som FNs Millenniumsmålsetning. Det er et dokument som alle statsledere med respekt for seg selv og respekt for andre har vært med å undertegne; en målsetning frem til 2015 for hele menneskeheten . Stikkordsmessig er de viktigste temaene: Det er å komme til veis ende når det gjelder krig, masseødeleggelsesvåpen og terrorisme og Det er å overbygge fattigdomskløften ved å redusere antallet i absolutt fattigdom fra 1,4 milliarder i år 2 000 til halvparten i 2015. Med den fart som dette går, vil ikke dette målet være nådd i 2015, men kanskje om hundre år.
Et veldig stort tema som nevnes er HIV/Aids-problematikken. Den har på en særlig måte illustrert religionens janusansikt, i det religion som uttrykk for omsorg og innlevelse i menneskers nød holdes tilbake med religionenes tabuforestillinger omkring det dypt menneskelige som ligger i seksualitet. Ikke noe annet område, ikke noen annen utfordring, blir derfor så sterkt som religionenes forhold til den største sykdom som noen gang har rammet menneskeheten. I dag er det 14 millioner foreldreløse barn, med foreldre som er døde av HIV/AIDS. Innen 2010 antar man at dette tallet vil være fordoblet.
Mange forsøk har vært gjort på å fremme dialog, fremme diapraksis, en felles forståelse, en diagnose. Møtet for verdens religioner i Chicago 1993 førte til at man kunne signere en felles forståelse av en religionsetikk. Stikkord fra den er: En ikke-voldskultur, en solidaritetsstruktur bygget på en rettferdig økonomiske orden, En toleransekultur og et sannferdig liv , En kultur preget av like rettigheter og fellesskap mellom mann og kvinne. Når man leser disse enkle linjene som for såvidt går så glatt inn i vår tid, kan man undre seg over at det var mulig for representanter fra alle de store religionssamfunnene - og mange små - å komme frem til og signere slike formuleringer. Det er for såvidt ikke mer mysteriøst enn at man i FN-sammenheng var i stand til, ut fra forskjellig verdigrunnlag, forskjellige kulturer og tradisjoner å få undertegnet charteret for menneskerettighetene og alle de viktige dokumentet som vi har fått helt opp til denne dag.
For eksempel når det gjelder likestilling barns rettigheter, og vi konfrontere de ulike religioner med det, så kan man med en gang se at her er det store motsetninger. Ikke desto mindre, så har altså nasjoner som er mer styrt av religiøs identitet enn det sekulariserte Europa, kunnet være med på undertegne alle disse felles dokumentene.
En sterk appell fra Chicago-møtet i 1993 er at det forankrer kirken i menneskenes individuelle og kollektive bevissthet. Målet om global etikk kan bare nås ved en hjertets omvendelse. Det er et religiøst språk som har politisk relevans. Det er et religiøst språk som har betydning når vi snakker om en ny verdensordning.

Man snakker om markedets dominans. Uten en hjertets omvendelse, er det ikke sinnets omvendelse. Mye av den debatt som foregår i forskjellige boards, dreier seg ikke bare om å vinne kampen intellektuelt, men også eksistensielt og emosjonelt. Det dreier seg også i en religiøs sammenheng om å finne en etikk formulert på det humane nivå.
Da ser vi at som vi ser i erklæringen fra 1993, at vi må forkaste det dogmatiske. Kling fastholder likevel i sin argumentasjon betydningen av det transcendentale.
I en dialog mellom Kling og Habermass bemerker Kling at den som gir avkall på det transcendentale, må gi seg ut på en lang vei med horisontal kommunikasjon - og til slutt muligens måtte fastslå at man har gått i ring
Dette spørsmålet om en siste forankring i et bredt felles normgrunnlag, må tas på alvor. Det er det som åpner for konstruktiv dialog mellom religionene og mellom livssyn som ikke har en religiøs forankring. Det grunnleggende spørsmål blir altså om vi må ha et religiøst grunnlag for at det skal oppleves som forpliktende.
Det interessante - i parentes - fra Chicago var at etikkerklæringen måtte skrives uten at navnet Gud ble nevnt, av hensyn til debatten i EU om den nye konstitusjonen. Det var særlig av respekt for buddhistene. Jeg kan godt forstå det ut fra en opplevelse jeg hadde under en samtale med Dalai Lama under den lille middagen kvelden før han fikk av Nobels Fredspris. Her var det bare komiteens fem medlemmer, direktøren og prisvinneren som satt rundt et bord. Dette var i Aarviks tid. Denne gode norske lekpredikant som hadde en stor politisk karriere og avsluttet den med den nøytrale posisjon som leder for Nobelkomiteen. For ham, som norsk lekpredikant var det et stort, spennende og utfordrende møte å treffe Dalai Lama. Dala Lama kom inn i sin dress med naken skulder og arm, og Aarvik ble litt forskrekket, så da han skulle si velkommen til bords, så sa han: "It´s time til go to bed".
For å komme i en religionsdialog, så sa han: "Your holiness, tell me about your religion?" Dala Lama så på ham og sa: "I realy don´t have a religion" . Aarvik ble litt forvirret, så han fortsatt :"But you do belive in God?". "Not really", sa Dalai Lama.
I en senere samtale spurte Dalai Lama meg: "Tell me about what is most precious in my religion for you". Jeg svarte at det var deres oppfating av skaperverket og respekten for det. I min tradisjon, sa jeg, står vi opp hver morgen og sier: Jeg tror på gud fader den allmektige, himmelens og jordens skaper, og så forholder vi oss til skaperverket som om det var vårt eget.
Vi hadde en fin samtale om det, så spurte jeg: "Your Holiness, what is the most precious in my faith for you?" Han så på meg og sa: at du tror det er en gud som kjenner deg og som bryr seg om deg som person, så mye at han til og med dør for deg. That is the most precious for me in your religion. Det var et møte av minds and hearts, som for meg har betydd veldig mye.

Den gyldne regelen: at du ikke skal gjøre mot andre det som du ikke vil de skal gjøre mot deg, eller gjøre mot andre, det du vil de skal gjøre mot deg, er gjenkjennbar i alle de store religioner, og er et uttrykk for nestekjærlighet, rettferdighet og likestilling. Den siste forankringen er ikke religiøs. Derfor er dette så og si det eneste grunnlaget vi kan ha i den etiske samtalen når det gjelder religion og livssyn. Jeg har satt veldig stor pris på det som utgangspunkt for fruktbar dialog.

I fjor fikk jeg en henvendelse fra et amerikansk forlag om å skrive en bokomtale for omslaget til en bok som heter "What is good for Islam?". Boken var skrevet av en imam i New York. Jeg tenkte først at det var litt uvanlig at et kristent forlag ber en kristen biskop skrive anbefaling av en bok om Islam, skrevet av en islamsk imam. - til og med om hva som er godt for Islam. Jeg pustet dypt og leste lenge. Så sa jeg, den skriver jeg gjerne. Hvorfor det? Fordi han tok utgangspunkt i nestekjærlighetsbudet og påpeker at det er felles for jødedom, kristendom og islam: Du skal elske herren din gud av hele ditt hjerte og all din sjel og all din hug, og elske din neste. Dette et det største budet, men det er et som er like stort: Du skal elske din neste som deg selv. Dersom vi bare hadde den første delen av dette budet, om at du skal elske din gud av hele ditt hjerte og hele din sjel, så ville et være en invitasjon til fanatisme. Det ville være fundamentalismens frihetsscharter. Budet er forankret i nestekjærligheten på en slik måte, at ingen kjærlighet til gud kan munne ut i hat til mennesker.

Denne forankringen i gudstroen gir budet en religiøs karakter. Jeg har funnet at det i mange sammenhenger, særlig i den britiske humanetiske tradisjon, er mulig å snakke om den religiøse dimensjon, uten at vi opplever at vi står i to forskjellige båter.

Det som kanskje er noe av det viktigste i en gudsdyrkelse som kommer til uttrykk ved skade, er at man finner rett til å skade til å drepe andre. Dette er i terrorismens high-jacking av gud - en high-jacking av religionen - high-jacking av martyriet, i guds navn. Det er egentlig et brudd på denne grunnleggende etiske pillar i kristendom, islam og jødedom.
Dette er et uttrykk for fanatisme og fundamentalisme! Man kan ikke påføre andre skade i guds navn. Gudsdyrkelse og hat mot medmennesker går ikke sammen med kjærlighet til gud.

Det som kanskje er like viktig er denne siste linjen, "som deg selv". Det å kunne gi et hvert menneske en følese av selvrespekt. Mye religiøs tolkning er bundet til gud og mennesket, mennesker i utkantsoner, eller mennesker som lever i marginaliserte grupper. Det har vært kvinnenes lodd i en stor del av vår historie og er det ennå i den største delen av verden. Det er barnesituasjonen, det er kvinnesituasjonen, det er urbefolkning i mange steder av verden.
Når vi sier: "Du skal elske deg selv" er det mer revolusjonært enn når vi sier "Du skal elske gud og din neste". Det at religion dypest sett skal være med å gi oss selvrespekt , er den største utfordringen som vi står overfor i det moderne kulturbildet. Selvrespekt, en form for selvkjærlighet, det blir på mange måter i samklang med postmodernismens konsentrasjon om den enkelte, men ikke i dens egoistiske utforming. Teologisk, i den kristen tradisjon og i den jødiske, bygger denne selvrespekten på tanken om mennesket som skapt i guds bilde. Det er ingen annen som kan tilkjennes gudbilledlighet. Det er essensielt for mennesket! Det er når dette går opp for en, at en kan reise nakken og stå sterkt og trygt og se andre i øynene og se sitt eget speilbilde i øynene en vanskelig morgen.
Piet Hein har sagt at den siste biten er den vanskeligste og farligste, for det er ingen som tåler så mye kjærlighet, som kjærligheten til seg selv.
I den etiske samtalen har vi på mange måter kommet bort fra religion som utgangspunkt. Etikken bygger mye mer på møtet mellom mennesker, ansikt til ansikt. En stor samtidig tenker sier at budet: Du skal ikke slå i hjel, først får mening og kraft, når jeg møter det slik: Du skal ikke slå meg i hjel. Det er ansikt til ansikt, det er religionenes janusansikt . Det er religion som viser seg i møtet mellom mennesker og som er i stand til å forvandle fra en fornedrende relasjon til en bekreftende relasjon, fra segrasjon til en relasjon preget av solidaritet


Panel for selvransakelse
I det kristne budskapet heter det "Gjør døren høy". Døren inn til kirkens rom skal være høy, sa Hilde Wisløff Nagell, men hva med døren inn til det offentlige rom? Er det takhøyde for religiøs symbolikk, religiøse riter og religiøse argumenter i vårt felles rom, der alle skal føle at vi kan være sammen, uavhengig av det religiøse ståsted. Innebærer toleranse at vi skal feie det offentlige rommet fritt, og forvise religionen til din egen stue og det egne gudshus?
Er religion en privatsak og er det riktig å kle av seg sin religiøse identitet i møtet med politikken ?

Om å vise sitt livssyn
Vi kan tenke oss at vi til daglig lever på Lilletorget, sa Henrik Syse. Det er vår private sfære. Det er der vi er i familien, det er der vi er i private sammenhenger, i våre organisasjoner og foreninger, og der tar vi på oss vår fulle mundur. Der har vi på oss alt det som betyr noe for oss av livssyn , eller religion, det som viser hvem vi er og som skaper identitet for oss.
Men så beveger vi oss ut på Stortorget, der møter vi mennesker som kommer fra helt andre Lilletorg, og der skal vi forsøke å bli enige om hvorledes vi skal styre dette samfunnet og leve sammen i fred. Innenfor vår liberale tradisjon tar vi da av oss det som ga oss identitet på Lilletorget. Det er som vi tar av en ryggsekk som inneholder religion, gudstro, og det som gjør at vi opplever livet som meningsfylt i en høyde og en dybde. Det er akkurat som om vi skal tre inn i et nøytralt torg, der vi plutselig er noen andre enn den vi jo egentlig er.
Jeg tror det er et naivt bilde, men det er dessverre et bilde som har ganske stort gjennomslag i den offentlige debatt. Ikke minst på våre breddegrader har det medført en frykt for det religiøse språk i den offentlige debatt.
Tenk hvorledes det hadde vært om mine to store helter i kampen for like rettigheter for alle mennesker: Abraham Lincoln og Martin Luther King skulle ha skrellet bort alle referanser til religiøsitet og gudstro. Hadde de da oppnådd noe? Talene deres hadde blitt en grei redegjørelse for et likhetssamfunn og et rettighetssamfunn, men uten kraft, uten mening, uten dybde.
Er dette et dilemma for meg selv, i det daglige? Er det et hinder for at vi skal kunne møtes på tvers av religionsskillene, og ha en mest mulig fruktbar debatt og ta hverandre på alvor? Ja, jeg synes noen ganger det kan bli et problem at vi skal ta av oss den ryggsekken som inneholder vår identitet.
Jeg var for noen år siden med på å skrive en filosofibok. Vi opplevde at da vi skulle skrive kapitlene om middelaldertenkningen, så måtte vi ta det religiøse språk på alvor og bruke det.
Jeg tror vi trenger ærlighet, snarere enn kunnskapsløshet når det gjelder religion. Jeg tror ikke vi skal dyrke en form for åndelig sterilitet, hvor viskal strippe språket for alt som gir det mening.
For all del, Rettighetsdebatten er viktig oppe i alt dette. Det er en vanskelig debatt om formålsparagrafer. Men det er ikke bare rettighetsdebatten det handeler om. Det handler også om å ha et levende, offentlig ordskifte. Jeg opplever at vi i dag har et offentlig rom hvor det ikke er plass for en meningsfylt offentlig debatt.
I min lesning av teologiens og filosofiens historie, kommer noe er noe av det viktigste jeg har lært, fra de filosofer og teologer som konkludere med at de aller dypeste ting, at det aller dypeste, det kan ikke uttrykkes i ord. Det er en svakheten når vi skal utveksle erfaringer i pressen. Noe av dybden kan bli borte. I et pluralistisk samfunn er det derfor viktig å være bevisst på hvilket språk man bruker.
Vi må snakke om de erfaringer som ligger til grunn for en opplevelse av religiøsitet og livssyn, Vi skal tørre å snakke med hverandre som det, og det skal det være naturlig å snakke med barn om også. Opplevelsen av synd og skyld er ikke alltid en negativ opplevelse. Opplevelse av dødsangst, opplevelse av mening, dette er ting vi trenger å snakke med hverandre om og ta på alvor.
Da sosialantropologer som skulle ut og snakke med naturfolk som opplevde at åndene bodde i trærne, måtte de ta høyde for at de startet hele samtalen med den overbevisning om at åndene var jo i trærne, så det var egenlig ikke nødvendig å si noe om det. Deres erfaringer av åndelighet som må befinne seg i naturen, den erfaringen må antroplogene ta på alvor
Hva er det fineste i det du tror på for meg, hvilken erfaring ligger til grunn for det? Det må bli legalt å snakke om disse erfaringene.

Felles grunnlag for våre riter
Hele tanken om en kristen formålsparagraf - i et rettighetsperspektiv - i et flerreligiøst samfunn, slik vi har i Norge, blir av mange oppfattet som en hindring av foreldres oppdragelsesansvar, sa Jone Salomonsen . Det ropes etter en stadig fornyet debatt om forholdet mellom kirke og stat. Det er særlig ut fra religionsfrihetsprinsippet og toleranseprinsippet at det virker vanskelig å forsvare tanken om en kristen formålsparagraf. Hva er egentlig det overordnede formålet for en kristen formålparagraf: Er formålet å få en kristen tro, eller er formålet å opprettholde kristendommen, eller det hensynet til å opprettholde en kirken? Hva er egentlig det grunnleggende, overordnede formålet for en kristen formålsparagraf?
Jeg ønsker å snu litt på dette spørsmålet, for jeg er helt enig med alle de som stiller spørsmålet om kristen formålsparagraf er forsvarlig. Jeg vil stille spørsmålet om det er klokt å se bort fra formål? - Jeg vil snu det på hodet og inviterer dere til å reflektere sammen med meg om det går an å tenke seg en kristen bakgrunnsparagraf, og en humanetisk bakgrunnsparagraf, og en norsk folkereligiøs bakgrunnsparagraf, og etter hvert også en muslimsk bakgrunnsparagraf. Er det er mulig å tenke at det finnes en bakgrunn og en horisont som vi kan ha sammen?

I 1967 lanserte en kjent amerikansk psykolog hypotesen om at det finnes en sivil religion i USA. Denne er diffus og åpen, nesten som en kakafoni , men den er styrende og har som grunntese at mennesket er født fritt og likeverdig. Denne ideen om en sivil religion kan vi føre helt tilbake til greske filosofen Platon som i "Lovene" skriver om den ideelle stat. Han ville begrense prestenes makt, begrense overtro og rydde vei for dialog, rasjonalitet og fornuft.
Platon nedsetter tre prinsipper som må være basis for en sivil religion. Det ene er at kvinnen er den høyeste makt. Det andre er at det er nedfelt et karmisk prinsipp i universet. - det gode får rett til slutt. Det tredje er at man kan ikke gi opp forestillingen om at det er et liv etter døden.
Årsaken til at Platon ville ha en sivil religion, er han ikke kunne forestille seg et samfunn uten ritualer. Et samfunn må ritualisere, fordi det er grunnlaget for å holde sammen, for dannelse, for oppdragelse og for å ha en felles horisont.
Den amerikanske psykologen var ikke ute etter et grunnlag for en felles ritualisering , men søkte et felles grunnlag for moral, den enkeltes frihet og den enkeltes verdighet.

For meg er det ingen selvfølge hva som skal styre et samfunns rammer og et samfunns rytmer. Det gir seg ikke selv hva som skal være forholdet mellom hvile og arbeid, døgnets rytme og årets rytme, hva som skal feires og hvilke store teologiske begivenheter som skal ramme inn livene våre. Går vi til USA, så har amerikanerne ingen religiøse høytider, men de har offisielle fridager.

Spørsmålet er om det er mulig for oss å tenke ut fra norsk sammenheng, og om vi kan etablere en bakgrunnshorisont som gjør det mulig for oss å tenke annerledes om forholdet mellom religion og politikk, enn det som har vært dominerende i den angelsaksiske tradisjonen .

I Norge har vi en rekke felles verdier som veldig mange kan samles om, på tvers av alle religioner og livssyn. Det er verdier som naturens egenverdi, stillhet og ensomhet, individuelt menneskeverd og frihet, måtehold og solidaritet med de svake, slektskap og tradisjoner, respekt for de døde og det ufødte liv, alle tings balanse, den rette måte og den rette tiden.
Disse tingen utgjør noe som vi føler et slektskap med. Disse allmenne verdiene blir rituelle i det øyeblikk som de tolkes som uttrykk for noe grunnleggende likt, noe som tilhører selve livet. Verdiene blir religiøse når de tolkes som en manifestasjon av en skjult gudommelig kraft, av det som er grunnlaget for at alt er til. Men disse verdiene blir ikke kristne, før de tolkes som uttrykk for at Kristus viste guds skjulte ansikt.
Det er derfor mange ledd som skal til før disse verdiene skal ritualiseres som kristne.
Hvis vi forholder oss innenfor skapelsestanken, så kan vi forenes med muslimene, jøder, kanskje også buddhister om en felles ritualisering av disse verdiene. Vi kan også gå ennå et hakk bakover og holde fast at dette er noe som er gitt gjennom selve livet.
Jeg har lyst til å utfordre: Er det mulig å tenke tanken om en norsk bakgrunnshorisont for felles ritualisering. Spørsmålet er om vi ønsker en rituell kompetanse i vårt lille samfunn, med 4 - 5 millioner mennesker? - Synes vi det er helt OK at handelsstanden, av en eller annen grunn, føler at julehandelen ikke skal begynne før midten av november. Det er et uttrykk for en rytme, en følelse av årets rytme. Er dette en verdi som vi kan uttrykke felles, eller skal dette tilhører den private sfære? Skal vi ha USA som vårt store forbilde?
Noe av det viktigste jeg det har lært, er fra arbeidet med satanistiske bevegelser, tradisjoner som strekker seg tilbake i europeisk tradisjon, fra før kristendommen. De er gjerne veldig økologisk orientert og mener at det er store verdiersom vi i dag glemmer. Det gjør at når jeg arbeider med konfirmasjonstradisjonene, så ser jeg helt andre verdier enn det snevre kristne budskapet. Jeg ser at det er ivaretakelse av en måte å oppdra barn på , lage samfunn på og å innføre nye medlemmer i veldig store kunnskapsunivers, som er utrolig viktig for det å bevare og videreutvikle samfunn.
Den danske teologen Grundtvig, har vært viktig for meg. Han er grunnlegger av folkehøyskoletradisjonen og har betydd mye for den liberale delen av norsk kristenhet. Hans tese er: Menneske først og kristen så.
Noe av det grunnleggende hos Grundtvig, er at uten at du har en dyp forståelse av den kulturen du kommer fra og forstår betydningen av ordet liv, så kan du ikke forstå hva nytt liv er. Du må forstå hva glede er ut fra en allmenn menneskelig erfaring, for å forstå noe religiøst språk. Det er på en måte hele tiden en utfordring,
Når jeg snakker om en bakgrunnsparagraf, er det for å kunne utfordre de nye religiøse grupperingene vi har i landet på å tenke: Hva det vil bety å være muslim og bo i Norge, for eksempel med faste under Ramadam, i et land der solen aldri går ned. Og hva betyr det å ta med seg, helt på ordentlig, de religiøse tradisjonene og bosette seg i snø og kulde, og i det ekstreme landskapet som vi lever i.
Det er viktig at vi setter oss sammen. Det ligger styrkende enighet i at vi snakker sammen, om hvor høyt bordet skal være og om hvordan vi sitter. Alt dette er stilltiende kunnskap som er helt avgjørende.

Betydningen av selvinnsikt
Finnes det en grense for deg for hva som kan sies offentlig, spurte Rita Westvik.
Det er helt klart at pressen skal være varsom, svarte Kathrine Aspaas, og det er også opplagt at vi ikke får det til. Kjære forsamling, kjære biskop Jeg skal prøve å komme med en idé om hvorfor vi ikke får det til.
Da må jeg begynne med min dype forståelse av livet. Vi mennesker har en virkelig dyp forpliktelse overfor hverandre: Det er å kjenne oss selv.
Når jeg får behov for å krenke noen, når jeg får et uimotståelig behov for å såre noen , eller når jeg bli sinna , så skal jeg vite hvorfor jeg blir det. Jeg må kjenne meg selv så godt, at jeg vet hvorfor jeg har behov for å såre noen.
Det som er så trist med de store religionene, med religion i det hele tatt, er at vi i veldig liten grad inspirerer til denne typen selvinnsikt, snarere tvert i mot. For kristendommen, for eksempel har tatt helt normale menneskelige tilbøyeligheter og gjort dem til dødssynder. Misunnelse, grådighet, raseri, ting som vi alle kjenner - og ikke minst forfengelighet som vi i hvert fall kjenner - dette skal vi ikke vedkjenne oss, men vi skal ta avstand fra det. Slik tar vi avstand fra oss selv. og slik tar vi avstand fra andre.
Hva har dette med avisene å gjøre? Jo, det har i høyeste grad med avisene å gjøre, fordi pressen også er et produkt av en religiøs kulturarv, tro det eller ei.
Pressen tar også avstand fra seg selv. Vi, i de ulike redaksjonene vedkjenner oss ikke våre egne ubehagelig tilbøyeligheter, sladringen, skadefryden, blodtåka som legger seg over redaksjonene når vi får ferten av en god sak.
På den måten, fordi vi ikke tør å se oss selv i speilet og forstå hvem vi er, så blir vi ikke den vaktbikja vi skal være. Følsomhet og selvinnsikt har ikke akkurat vært noen dyd for gutta i Akersgata , det skal jeg love dere. Omtanke og innlevelse har ikke hatt førsteprioritet.
Her har pressen noe vesentlig til felles med religionene. Det er vanskelig å se at omtanke og barmhjertighet er en dyd for religiøse ledere. - Riktignok er det et hederlig unntak i biskop Gunnar Stålsett. - Jeg vet jo at ømheten finnes, men fra utsiden ser kampen mellom religionene veldig blodig ut. Den ser ut som en konkurranse om hvem som har den sterkeste guden, og kanskje er det en slik konkurranse vi er med på. Kanskje er kampen om å gjøre alle folkeslag til mine disipler den kampen vi utkjemper? - I den krigen, Gunnar Stålsett, så jobber du i saniteten, men det er veldig mange som er der ut og dreper .
Det er mitt budskap at hverken vi, pressen eller religionene, eller hver enkelt av oss kommer noen vei, før vi tar ansvar for våre egne ubehagelige tilbøyeligheter. Først da kan vi snakke om selvrespekt, og først da kan vi begynne å snakke om toleranse.

Det er veldig lett å bli latterliggjort, men hvis vi tillater hverandre å være åpne i det offentlige rom, så kan vi komme på vei. Hva er det ved min tro som er vakrest for deg? Hva er det med min tro som er aller, aller verst for deg. Hva er du misliker mest? Vi må lage plass for refleksjon, og å tørre å være personlig i det offentlige rom og glemme politikere og akademiker som kommer med pekefingeren sin og snakker om meningstyrraniet.
Det er så lett å gjemme seg bak akademiske øvelser. Det er så lett å gjemme seg bak tenkte tanker, fra filosofer og mennesker vi aldri har møtt. Det er så lett å gjemme seg bak ønsket om å imponere med talegaver - så lett å gjemme seg. Religion og tro og tvil går rett i sårbarheten vår, i det aller såreste ved å være menneske. Det går på liv, og det går på død. Det gjør oss så rasende og så fortvilet..


Næringsliv og livssynsdebatt
Næringslivet er et paradoks i forhold til den problemstillingen Stålsett trekker opp, sa Christian Thommesen.
Næringslivet er et verdiløst system som har en gud: Mammon. Det er veldig mye godt å si om det. Næringslivet er et liv for seg selv, som har til oppgave å skape verdier for sine aksjonærer og sine medarbeidere, gjennom å skape verdier for samfunnet Det er et edelt formål, og det er ikke noe feil med næringslivet. Men næringslivet er ikke en arena for den type refleksjon som vi forsøker å få til her.
Næringslivet er en effektivitetsmaskin. Paradokset er at på to sentrale arenaer så har næringslivet lykkes med å løse noen av de utfordringen som vi drøfter her i dag. Den første er at under Mammons drivkraft, så er toleranserommet for mennesker i internasjonalt næringsliv mye høyere enn i politikkens verden og i religionenes verden.
En av de flotteste historiene jeg kjenner er om den unge sørafrikaneren Mugato som var 16 år og levde barbent i jungelen. Han fikk et tilbud fra den beintøffe gruvebedriften de Beers om å arbeide tre år i gruven, mot å få fullverdig ingeniørutdannelse. Han tok tilbudet, gjorde det glimrende og ble ansatt i IBM, og vi skapte hans karriere, hans liv og hans mulighet til å påvirke SørAfrika, innenfra.
Mangfoldet av de temaene som vi diskuterer innen samfunn og religion, om toleranse for minoriteter, for homofile, for gule eller blå mennesker, det er et ikke-tema under Mammons gud.
Det betyr ikke at vi ikke har problemer i Norge og i andre land med å rekruttere kvinnelige ledere. Men er du flink, og klarer du å oppfylle det verdigrunnlaget som næringslivet står for, så er det veldig stor toleranse i næringslivet.
Det andre temaet som Stålsett trakk er at en av premissene for å få en meningsfylt dialog mellom religionene er at man klarer å få til en felles diagnose, og her trakk du frem FNs Millenniumsmålsetning i år 2000.
Jeg bruker 50 dager i året , i Redd Barna, på å arbeide for barns rettigheter. Virkeligheten er at i dag, fem år senere, er det flere barn enn noensinne som er utsatt for psykiske og fysiske konsekvenser av væpnet konflikt. I dag er det flere barn enn noensinne - jeg tror det er 140 millioner barn som ikke har tilgang til noen form for basisutdannelse. Jeg kan si at på disse områdene arbeider vi meget aktivt for barna og jeg kan si kategorisk at den erklæringen er verd papiret det står på .
En av premissene for diskusjonen her i dag er at mange kriger skyldes religiøse konflikter. Jeg er ikke sikker på at det er riktig. Tvert imot tror jeag at det er klassekamp, maktkamp og økonomiske motiver som reelt sett står bak de aller fleste av dagens konflikter, og at religion brukes som et korrumperende skalkeskjul for å rettferdiggjøre politiske reformer.
Vi har brukt 50 av de siste år på en veldig veldefinert fiende/venn-konflikt. Da var verden ganske enkel. Det å ha en fiende er trygt. Det definerer deg selv i forhold til noen. Derfor er det et stor problem å miste en fiende. Jeg tror at noen av de konfliktene vi ser i dag er resultat av at det er åpnet for en helt ny fiendedefinisjon. Jeg er slett ikke sikker på at den er så totalt religiøst fundert, tvert i mot.
Vi skal ikke undervurdere betydningen av den formidable og historiske ansamlingen av privat velstand, som finner sted på ytterst få hender i løpet av siste 30 år. Det fantes ikke milliardærer i Norge for tredve år siden. I dag er det hundre. De største private formuene i dag er så kolossale, at de er like store som det norske statsbudsjettet. Jeg tror ikke vi skal undervurdere betydningen av klassekamp med økonomiske inscentiver i det store bildet rundt de mange konfliktene i verden.


Humanetikk og religion trenger hverandre
Jeg synes det er verdifullt at vi inviteres til refleksjon, sa generalsekretær Lars Gule i Humanetisk Forbund. Det kan det være god bruk for, særlig for oss som har som jobb å stå på barrikadene i livssynspolitiske sammenhenger: Da er det viktig at noen ganger å kunne ta et skritt tilbake for å selvreflektere, men også reflektere sammen med andre.
Et av Stålsetts poenger er at de er en religiøs renesssanse, men er det i klassisk forstand eller er det er en helt ny religion?
I alle fall må det være grunn til kritisk refleksjon og ettertanke, når religionen blir brukt, for ikke å si misbrukt i et nasjonsbyggingsperspektiv, for å understreke nasjonal identitet, med åpenbar fremmedfiendtliglighet på agendaen.
Da må det være grunn til å reflektere på ideologier og hvordan de kan brukes og misbrukes.
Stålsett og Syse har reflektert over at det er umulig å sette et skille mellom religion og politikk. Det tror jeg er en interessant fremstilling som det er verd å ta mer på alvor. Men la oss besinne oss, slik at vi ikke går inn i en situasjon hvor man bare gjør politikk religiøs. Da blir det fundamentalisme.
Vi må faktisk lete etter en felles grunn for politiske standpunkter. Det er utfordringen, både en felles grunn og samtidig vareta hver våre begrunnelsesstrategier. For vi har forskjellige begrunnelser for de felles verdier og de felles standpunkter. Der ligger utfordringen! Det er det vi må kunne leve med. Det vi må kunne ha dialog om og reflektere over. - Hvor går toleransens grenser. Toleransens grenser går der man krenker andres rettigheter. Og husk, det er andres rettigheter, ikke andres føleleser.
Jeg har aldri opplevd å bli krenket, selv om jeg har fått kjeft i mediene. Det må vi tåle. Det er faktisk en viktig rettighet at vi bruker vår ytringsfrihet og gjør det kritisk. Er det noen grenser for hva jeg ville sagt om religion i offentligheten? Ja , det er det. Det er ting jeg ikke ville ha sagt. Kanskje jeg tenker det, men holder det for meg selv. Vil jeg legge den begrensingen på andre? Nei, det vil jeg ikke. Andre må få si akkurat det de mener - hensyn tatt til blasfemiparagrafen - rett og slett.
La meg også reflektere litt i den selvkritiske ånd. Humanetisk Forbund har vært kjent som en religionskritisk, kildekritisk organisasjon. Det er vi, og det er vi stolte av Men mye av den kritikken vi har blitt presentert, er med den underliggende premiss at hvis bare alle blir som oss, bare staten fjerne religion, så blir alt bra.
Men det blir en form for statshumanisme, som er like gal som statsreligion! Det er faktisk viktig, og det er en erkjennelse som har vokst seg frem i Humanetisk Forbund, at et livssynsmessig mangfold er en verdi i seg selv.
Det er er når jeg skal argumentere med mine livssynsmessig, ideologiske motstandere at jeg vet jeg har rett. Hadde de ikke vært der, så jeg bare trodd at jeg hadde rett.
Hadde ikke religionen eksistert, så hadde vi måtte oppfinne den, fordi diskusjonen, dialogen, men også den krasse opposisjonen, er en verdi i seg selv. Og den erkjennelsen er faktisk Humanetisk Forbund i ferd med å få inn: at det pluralistiske samfunn representerer en verdi i seg selv.
Jeg tror at selve dialogen, om ikke en sånn veldig presis filosofisk dialog i det hverdagslige, et praktisk samarbeid, diapraksis som Stålsett kalte det, er ekstremt viktig, fordi det berører oss alle . Det virker tilbake på vårt selvbilde og selvforståelse. Jeg er helt overbevist om at dette påvirker og berører våre nye landsmenn, muslimene . Deres teologiske oppfating endrer seg, og norske teologers oppfatninger av sin kristendom endrer seg.

Stålsett summerer opp: Religion og livssyn må ha en tydelig stemme i samfunnet
Jeg hadde min første visitas som biskop i Oslo for snart 20 år siden til Grønland menighet, sa Gunnar Stålsett. Da var det omtrent 90% i menigheten som tilhørte Den norske kirke. Nå er det 50%, og de øvrige 50% er muslimer. Da jeg igjen var på visitas nå, tenkte jeg, at jeg kan ikke være her som biskop uten å forholde meg til de mennesker som bor i området. Derfor bad jeg om å få en samtale med imamen i Åkerbergveien. Han var veldig engstelige for møtet, som om det skulle være et religiøst korstog. Men da jeg foreslo at vi kunne snakke om hvorledes vi kan stå sammen å hjelpe ungdommen i et område preget av rus og vold, da sa han: Da kommer jeg.
Så satt vi ved bordet og hadde ført en flott dialog, og så sa han plutselig: Jeg vil du skal bli muslim!, og jeg sa: "Jeg vil du skal bli kristen!" Det løste opp det hele, fordi han hele tiden satt med den frykten at han måtte oppgi sin egen identitet: Den biskopen på den andre siden av bordet må ikke tro at fordi jeg er med på dette, så har jeg gitt opp min identitet som muslim.
Jeg tror det er viktig at vi å finne vår identitet i dette univers av livssyn og religion og filosofi som vi står overfor

Til Christian vil jeg si at jeg kjenner meg ikke igjen i det bildet av business som du har tegnet. Jeg har holdt foredrag om verdien av verdier for ledere i Hydro på flere nivåer, for Solstrandkurset og for World Economic Forum i Davos. Jeg vil si det så sterkt at de som er opptatt av markedet i verdiløs forstand, de har nå begynt å se at det går ikke. Så kan vi si at det er på egoistisk premisser, men jeg tror ikke det. Vi snakker her også om mennesker, ikke bare om holdninger. Og bedriftslivet er også mennesker med sine sår, og mennesker med sine problemer. Heller ikke det kan løsrives fra å være seg selv.
På et hotell i USA sto følgende oppslag i resepsjonen. "Please leve your values at the front desk" Jeg tror at bedriftslivet nå er kommet nærmere forståelse for at det er forskjell på values og valuables, og at de hører sammen. Gjør de ikke det, får vi markedets tyranni. Det er noe på gang, og min visjon er at Social Forum og World Economic Forum skal møtes og strides ut.

Til Kathrine. Vi må ta en lunch! Følelsenes plass inngår i det felt vi snakker om. En plass til både å føle stolthet og skam, å føle medynk og harme, å ikke tillate at andre blir trampet på og heller ikke tillate å få sine følelser emosjoner beskrevet som noe latterlig og overflatisk som du ikke skal ta på alvor. Ortopatien hører med i den posisjonen som det er viktig å erobre. Det må gis rom for rett innlevelse!

Til Jone. Din forskning er så pirrende for meg, med en helt ny forståelse av mysteriene. Mysteriet er et uttrykk i den religiøse og filosofiske verden som fylles med mange forskjellige innhold. Vi har godhetens mysterium og ondskapens mysterium. Med en gang vi tar dette begrepsparet fram så kjenner vi at det har en forankring i verden. Godhetens mysterium med ekteskapsinngåelse og barnefødsler, men mange mennesker kjenner også ondskapens mysterium , som på mange måter er det dominerende når vi tenker på verdenskartet i dag, Da å våge å gå inn i det og spørre Hvor mye er religion del av ondskapens mysterium, det tror jeg er viktig


Til Henrik: Jeg tror vi må ta en diskusjon, kanskje i det offentlige rom. Jeg er veldig enig. Vi må la mange stemmer kommer inn og fastholde en verdiforankring og en toleranse

Jeg tror ikke vi kommer videre med formålsparagrafdiskusjoner, uten at vi finner et annet språk enn det som låser og virker ekskluderende
Når jeg sier at jeg ønsker en annen målformulering for skolen - og det har jeg sagt lenge når det gjelder barnehagen og grunnskolen - så er det ikke fordi jeg vil bort fra kristne verdier. Jeg vil være glad om vi finner et annet språk, hvor humanetikere, muslimer og jøder og buddhister og kristne sier at dette er en tradisjon som vi kan gå inn i og leve med.

Da Luther skrev den katekismen som noen av de eldste blant oss ennå husker, så tok han budene ut fra det gamle testamentet. Han delte på 10, for det måtte det være, og så føyet han til : Jeg tar de med, ikke fordi de står i Bibelen, men fordi de er fornuftige.
Sånn er det for noen av oss, at vi også har en ekstra autoritet. Vi finner det både i det gamle testamentet og ikke minst i Jesu kommentarer når han sier: Alt dette oppfylles i nestekjærlighetsbudet. Det er altså også i den teologiske tradisjon et grunnlag for å tolke religionen i et moderne språk og finne bilder og uttrykksformer som passer bedre enn dit vi har kommet i dag.

Jeg tror dagens tema er et fremtidstema, og jeg tror ikke noen arena i samfunnet kommer utenom den type samtale som vi har hatt her i dag. Jeg tror at verdier, religion og mysterium kommer til å slå gjennom på en tydeligere måte fremover. Men det vi må stå på vakt imot, er at religion blir et politisk instrument. Politikere som ikke liker religionenes kritikk, og som ikke liker den profetiske stemme. og som sier hold dere borte fra politikken. Men det som er farligere, tror jeg, er når politikerer instrumentaliserer religionen, for Irak-krig, eller hva det nå måtte være. Det har vi sett nok av.
Nettopp for å unngå politikernes monopolisering av religiøse verdier, er det at religion og livssyn må ha en tydelig stemme i samfunnet.