KNUS, Anette Wiig Bryn, Sune Nordgren, Knut Halvorsen, Lars Ramberg: Oslo mot 2011: En storby til begjær

Prosjektet Akerselva innovasjon som hadde kulturinstitusjoner, arkitektur, design og medieindustri sammen i et nettverk, er et eksempel på hva som kan utløses av verdier i et slikt samspill.
Etablering av den ideelle foreningen Forum for kultur og næringsliv, på forsommeren 2001, er et godt eksempel. Forumet avholder en rekke møter og kurs innenfor temaer som sponsorvirksomhet, kulturbasert opplæring, kulturstrategier i bedriftene, kultur som identitetsskaper og vekstfaktor, kurs som virkemiddel i regional utvikling, og så videre.
Hvorledes fungerer det med kultur og næring i en byrådsavdeling, spurte møtelederen. Avdelingen har allerede delt seg i to seksjoner, en for kultur og en for næring. - Ja det er to seksjoner, men i samme avdeling svarte Bryn. Samarbeidet er mye tettere nå, enn det har vært tidligere. For eksempel skal næringsseksjonen absolutt inn i den nye kultursatsingen og være med i planleggingen. Når vi nå får den nye kultur og idrettsseksjonen, blir det opp den å finne hvilke virkemidler som skal brukes.

Det er klart vi har noen store prosjekter på gang i kommunen, slik som Vestbanen som kommer til å koste mange millioner kroner, sa Byråden, men vi har også en tilskuddspott, penger vi deler ut til ulike kulturformål. Det er dessverre ganske lite, og noe av det går til store aktiviteter , med store potte,r slik som Oslo Nye teater og til museene. Jeg er veldig opptatt av at det som blir igjen skal spres, slik at det blir et mangfold. Det går til festivaler som er til glede for veldig mange. Det går til forskjellige ting, slik at det ikke er en type kultur som skal få alt sammen. Det er alt for lite penger, men det er ikke mye å gjøre med det.

Baltic Museum of Moderne Art - et eksempel fra England
Jeg skal fortelle om erfaringene fra byutviklingsprosjektet Baltic i Gateshead, nabokommunen til Newcastle, sa den nye direktøren for Nasjonalmuseet, Sune Nordgren.
Gateshead ligger i NordøstEngland. Det er en industrikommune med 400 000 innbygger, og den ligger rett over elven Tyne i forhold til Newcastle. Til sammen har de to bykommunene et folketall som er litt større enn i StorOslo.
Nedlegging av skipbyggingsindustri, tungindustri og gruveindustri førte til stor arbeidsløshet. I 1980 var det 25% arbeidsløse. Gateshead ligger i det området der industrialismen startet, med Spinning Jenny, gruvedrift og skipsbygging. Tradisjonelt er dette en arbeidepartistyrt kommune, og i denne delen av England er både inntektsnivået ut utdannelsesnivået lavere enn landsgjennomsnittet.
Utgangspunktet for prosjektet var en stor kornsilo, 50 meter lang og 30 meter høy. Bygningen ligger helt ned til vannkanten ved elven Tyne, rett overfor Newcastle sentrum. Bygget sto ferdig i 1950. Den gang var det ca 200 ansatte ved The Baltic Flour Mill. Bedriften ble nedlagt i 1980, og alle bygninger rundt siloen ble revet, men siloen var for stor og dyr å rive. Derfor ble den stående.
I 1990 var det noe som heter The Garden Festival i Gateshead, og i tilknytning til den ble det arrangert en utstilling av samtidskunst: The Tyne International. Da var det noen politikere som fant på at man kanskje skulle gjøre om siloen til et museum for samtidskunst. Etter søknad til The National Lottery i London fikk man en million pund til en arkitektkonkurranse. For å komme videre måtte det legge inn en ny søknad, Derfor ble jeg og en annen kurator engasjert for vise at dette var en bærekraftig idee.
Jeg arbeidet sammen med en spansk kunstner som fant på at man skulle lage en kraftig hvit lysstråle som lyste rett opp mot himmelen. Denne ideen er senere blitt kopiert mange steder.
Denne strålen og de kunstverkene som ble skapt, gjorde at man sommeren 1997 hadde fikk bevilget til sammen 46 milloner pund. Jeg fikk oppgaven med å lede oppbyggingen av det nye museet. Det tok fire og halvt år å gjennomføre ombyggingen av siloen, men vi brukte tiden til å bygge opp tillit til museet og til moderne kunst. Blant andre samarbeidet jeg med kjente kunstnerne Julian Opie og Amish Kapoor.
Det var stor skepsis i distriktet, men da vi åpnet museet ett minutt over midnatt, den 13. august 2002, sto det 5000 mennesker på plassen foran museet og ventet på å komme inn. Vi hadde forsiktig budsjettert med 30 000 besøkende det første året, men det kom over en million!
Jeg tror ikke at man uten videre kan bruke erfaringen fra Gateshead i Oslo. Alle byer har sitt eget konsept. For de fleste mennesker i NordøstEngland var samtidskunst noe ukjent. Det var om å gjøre å bygge opp tillit til kunstnerne og til projektene vi hadde ved å vise at Baltic holdt høykvalitet.
I Oslo er det fire gamle museer, med 130 ansatte, men det er litt å gjøre her også. Jeg synes at interessen for samtidskunst burde vært større i det som dere kaller en metropol, verdensby, osv. Da jeg kom til Nasjonalgalleriet sist sommer, var det siste kunstverket på utstilling fra 1914. Det var ikke noe sted man kunne se samtidskunst, ikke noe sted man kunne få se det som kunstnerne hadde laget etter krigen, eller få se det som kunstnere er opptatt av. Uten det. forstår man heller ikke samtidskunsten.
Vi arbeider nå med å få til basisutstillinger, utstillinger som man kan komme tilbake til for å skaffe seg fotfeste i den noe mer moderne kunsten. Dermed får vi også til større beredskap for samtidskunst.
Jeg synes at museet for samtidskunst har gjort en veldig god innsats, med de betingelser de har hatt. De har laget veldig interessante utstillinger fra hele verden, men jeg tror ikke de har fått den forankringen som er nødvendig.

Når man nå har slått sammen disse fire museene , har man fått en enhet som er noe mindre enn de største regionmuseene i Sverige. Selv når vi har bygget ferdig Nasjonalmuseet på Tullinløkka , er det et passende stort nasjonalmuseum som har mulighet til å vise den norske kunsten, den norsk arkitekturen , delvis den norske designen, med basisutstillinger, men også slik at man kan få temporære, interessante utstillinger fremover.
Jeg veldig opptatt av at dette skal bli et nasjonalmuseum. Det skal føles som et museum, ikke noe som ligger under Tullinløkka, men noe man kan peke på og si at her ligger Norges Nasjonalmuseum. Det skal være et museum for hele Norge, og jeg tror at det er veldig viktig at det får tilstrekkelige ressuser. Jeg synes det er litt overdrevet å kalle det for en mastodont. Vi blir omtrent 150 - 160 ansatte, med et budsjett på litt under 200 millioner kroner. Jeg tror det er viktig at det finnes minst ett sted i Norge der man kan få et helhetsinntrykk.
Hvorfor jeg kom til Norge? Det skyldes min hustru - hun elsker Norge!

Kultur, en nødvendig men ikke tilstrekkelig forutsetning
Her i Norge er vi veldig glade i Richard Floridas argumentasjon om at utvikling, næring og kultur lever i skjønn symbiose, og vi bruker det som grunnlag for å søke myndighetene som mer støtte til kultur, sa Knut Halvorsen, leder for Oslo Teknopol. Jeg har lyst til å problematisere dette. Selv om de fleste av oss har forkastet Leninist-Marxismen, så har historikeren Karl Marx fortsatt mye å bidra med for vår forståelse av sammenhengen mellom de økonomiske utviklingsprosesser og byutvikling. Marx sier at samfunnet og samfunnets utvikling bestemmes av de grunnleggende teknologiske og økonomiske utviklingstrekkene. Til alle tider har det vært slik at kultur er avledet avdet Marx kaller Basis.
Richard Florida sier at dette styrkeforholdet mellom basis og overbygning er i ferd med å endre seg. Det er i tilfelle dramatisk.
Ser vi imidlertid litt nærmere på de byregionene og på de kulturprosjektene og de kreative menneskene Florida bruke som eksempler, så har de alle klar forankring i den økonomiske basis. Det dreier seg om prosjekter, bedrifter og nettverk som er i stand til å fungere i et internasjonalt marked. Veldig mange land har klart å bygge opp en kulturnæring som er noe de lever av og som inngår i det økonomiske grunnlaget for bysamfunnet, slik vi ser for eksempel i USA og i England.
Slik er det ikke hos oss, og vi som jobber i Oslo Teknopol er opptatt av at det skjer en oppblåsning av hele det segmentet vi kaller konsumnæringen. Begrepet Kuwaitøkonomi skulle gi de riktige assosiasjonene. Det er en økonomi og en levestandard som i veldig stor grad er basert på oljeinntekter.
Florida sier: "Do not pump up the creative section of your economy". Det er jeg redd vi er i ferd med å gjøre, særlig i Osloregionen, sa Halvorsen. Når vi blir bedt om å gi eksempler på kultur- og kreativt dreven bedrifter, har det lett for å bli til at vi hver gang trekker frem Opera Software og Snøhetta. La meg helle malurt i begeret: Vi har problemer med å gi eksempler på at det finnes et stort segment som er internasjonalt konkurransedyktig på grunn av sin kreativitet og innovasjonskunst!
Dette er den analysen som ligger i bunnen, når vi i Oslo Teknopol jobber med å stimulere til innovasjon og nyskapning i Osloregionen. Målet er å skape flere Opera Software- og Snøhettabedrifter.
Guruene Richard Florida og Michael Porter er markedsliberalister. Florida sier:" You can´t plan cities". Du kan ikke planlegge krativitet i Marxisitisk forstand. På den annen side sier Florida: "You have an organsational capital". Vi har et fortrinn i evnen til å organisere oss. Der ligger utfordringen, og der kommer vi over i politikken. Hvordan skal vi organisere oss, hvordan kan vi legge til rette slik at vi får satt kreftene i riktig samspill, uten at vi skal detaljplanlegge? Her kommer vi over på initiativ som Akerselva innovasjon og det enda viktigere prosjektet med hele utviklingen av Sjøfronten. Plan og bygningsetaten gjennomførte i forrige uke en såkalt Charette hvor man la frem scenarier, perspektiver og fortellinger om hvorledes Osloregionen skal fremstå internasjonalt, med en voldsom transformasjon av hele byen.
Den kreative klassen i Oslo bør engasjere seg i den debatten. Her har man en blanding av planlegging og åpen demokratisk prosese, markedskrefter og politisk styring. Byutviklingen i Oslo vil være veldig avhengig av hvilke grep vi gjør i Sjøfrontprosjektet.
Et viktig spørsmål er om det virkelig bare Oslo som kan nå opp i konkurransen om å være tung nok for den kreative klassen. Det er mye som tyder på at Bergen, Trondheim, Tromsø og Stavanger blir for små, og at det skjer en brain-drain fra resten av Norge inn til Oslo. Det er fint for Oslo, men det er en kjempeutfordring for det norske samfunnet å finne en balanse mellom disse kreftene.
Møteleder: Man kan jo se det slik at hvis det er de kulturbaserte næringene som overtar utvikingen, så blir det bare en ny basis. Du gir egentlig ikke kulturen noen særlig viktig rolle i byutviklingen.
Kultursektoren er veldig viktig. Det er en nødvendig del av infrastrukturen som må være til stede for å oppnå en by som skal overleve på kunnskap i fremtiden, men det er ikke tilstrekkelig i seg selv. Jeg sikker på at Sodoma og Gomora hadde scoret veldig høyt på Floridas indekser, og det hadde også Berlin på 30-tallet. Florida gir et veldig viktig bidrag til å få frem kreativitetens betydning, men så får vi den amerikanske oversellingen som gjør at vi går litt i grøfta, og så betyr kulturen nesten alt. Vi må ikke glemme basis.

Kultur har egenverdi, men hvorledes skal den finansieres?
Samspillet kultur og næring, hvem setter premisssene og hva dreier det seg om, spurte kunstneren Lars Ramberg.
Jeg kom midt under Florida-foredraget. Både han og panelet snakker hele tiden samspillet mellom kultur og næring. Ofte blir kulturen sett på som et verktøy for å utvikle kapital eller næring, og hvor kulturen ikke har noen egenverdi.
Jeg tror det er viktig å få med seg begge deler. Som samtidskunstner er det viktig for meg å ikke bli offer, men å være smartere enn næringslivet.
Utfordringen ligger i bruke noen strategier for å kulturen til å være mer spennende, og ikke gå inn i en defensiv retorikk av typen: "Vi trenger noe mer penger til kulturen".
Så lenge man bare gir almisser, blir det bare stakkarslige prosjekter. Jeg tror man må dra på noe reelt , og da skaper man selvfølgelig arbeidsplasser og man tiltrekker seg internasjonalt betydningsfulle kunstnere.
Som eksempel: Oslo ble tilbudt å være vertsby for "Manifesta" som er en av verdens største biennaler. Veldig mye av pengene var sikret, ca 20 millioner kr, men Oslo kommune skulle bidra med 4 - 5 og syntes det var for dyrt!
Manifesta hadde ikke bare vært veldig hyggelig for Oslo, men det ville ha trukket en masse mennesker til byen.
Det som irritere meg er at kunst alltid blir redusert til en målgruppe: kunst for barn, kunst for pensjonister, kunst for innvandrere. - Det er selvfølgelig fint å bygge opp institusjoner for de forskjellige målgruppene, men det blir en ufarliggjøring av kunsten. Man må også tillate seg at kunst har et høyt nivå og ikke bare en funksjon.

Palast der Republik, regjeringsbygningen i tidligere ØstBerlin ble oppført på begynnelsen av 70 talle på tomten etter keiser Wilhem II s slott som ble bombet under krigen. Etter Murens fall for 15 år siden har denne praktbygnigen stått tom. Sterke krefter blant vesttyskere har ønske bygningen revet og erstatte med en kopi av keiser Wilhem IIs Stadtschloss - for å bevare historien. Andre, første rekke tidligere østtyskere, ønsker at bygget skal stå som et monument over den nære historien. Debatten har pågått i 15 år. Her har vi nordmenn noe å lære, sa Ramberg. Vi er alt for kjappe for å nå et resultat og ser ikke verdien i den pågående debatten
Det ble oppdaget at bygningen inneholdt asbest - østtysk asbest - og det ble foretatt et omfattende saneringsarbeid. Nå er innmaten i bygningen borte, og bare fasadene og de tunge ståkonstruksjonene står tilbake.
Kunstnerne i Berlin har presset på for at bygget skal brukes, og det er blitt arrangert en rekke kulturarrangementer i huset.
Jeg har arbeidet i fem år for å få bruke bygningen, sa Ramberg. Nå har jeg fått finansiering til å lage et monument over debatten om bygningens fremtid: Palast der Zweifel - Tvilens palass. Det er en lysinstallasjon som tar i bruk alle bygningen 25 000 kvadratmeter og som skal stå i 4 måneder fra den åpner den 10. Januar.
Historien om finansieringen er interessant. Opprinnelig fikk Ramberg en bevilgning fra det tyske senatet, men beslutningen ble omgjort av statsråden for kirke og kultur. En bedriftsleder i næringslivet fant imidlertid at et monument over postkommunismen var veldig interessant og besluttet å finansiere arbeidet. Giveren vil foreløpig være anonym og Ramberg ville ikke fortelle hvor meget prosjektet vil koste.
Det finnes ingen riktig løsning på hvorledes kultur skal finansieres, sa Ramberg, om pengene skal komme fra staten, fra kommunen eller bare fra næringslivet. Kultur består av individuelle prosjekter. Man kan ikke finne en løsning som passer for alle, man må tråkke opp stien hver gang. Koblingen mellom kultur og næring må ikke bare gå på næringenes og byutviklingens premisser. Det må også gå an å trekke inn næring som del av en kultursponsing, uten at det skal handle om resultater eller noe mål ut over det. En ny tendens innen merkevarer at det ikke brukes merkevarer . Da kan bedriften profilere seg selektivt ved å si: Har du sett dette kunstverket, det har jeg betalt for.

Som et eksempel på konflikt mellom kultur og næring trakk Ramberg frem monumentet og Hitles bokbål på Bebels plass. Dette monumentet består av en underjordisk installasjon som man kan se gjennom en en ganger en meters glassplate som ligger i plan med bakken. Da ser man ned i et bibliotek med tomme bokhyller som kunne romme 20 000 bind. Dette er et glitrende eksempel på "Art in Public Space", sa Ramberg.
For å spe på kommuneøkonomien har imidlertid Berlin godtatt et tilbud fra en entreprenør om å bygge et underjordisk parkeringshus under denne plassen. Kunstneren mener at det ikke bare er installasjonen med glassplaten, men hele plassen som er kunstverket, og føler at parkeringshuset ødelegger symbolikken.

Møteleder var Rita Westvik, visepresident i PF.