Jeg har tidligere fra denne talerstol talt over temaet Norsk økonomi i lys av oljeinntektene – Hva gjør det med oss? Hvordan utnytter i pengene best mulig , og på en måte som også har virkning for de som kommer etter oss.Lysark til foredraget
Norsk økonomi er litt spesiell, ikke fullt så spesiell oljeøkonomi som mange tror, men oljen gjør oss annerledes enn andre. Samtidig ligger det en fare i at vi overdriver oljens betydning og vår rikdom.
Vår oljerikdom må i alle fall ikke gjøre oss bedagelige i den forstand at vi innretter oss på en måte som gjør at vi ikke utnytter alle ressursene på en god måte.
Den kjente økonom og filosof Adam Smith - som Gerd-Liv Valla har oppfordret meg til å sitere – sa en gang: Folk fra samme næring kommer sjelden den sammen, ikke en gang for hygge eller adspredelse – uten at samtalene slutter med en sammensvergelse mot allmennheten, eller en aller annen forståelse om å heve prisene.
Nå bruker jeg ikke dette sitatet spesielt rettet mot oljebransjen, eller denne forsamlingen spesielt, men jeg bruker det som en bakgrunn for å si at min jobb som politiker er å veie ulike interessegruppers ønsker opp mot generelle hensyn, mot allmenne hensyn, og det som vi ofte med et litt forslitt uttrykk kaller helheten.
Slik er også debatten om olje-skatt og annen skatt. Det er naturlig at oljemiljøene ønsker seg lavere skatt . Jeg har aldri møtt noen næringsmiljøer som ikke ønsker seg lavere skatt. Det gjør jeg også, som Høyre-mann , jeg ønsker lavere skatt .
Jeg har to viktige begrunnelser for de. Det ene er at riktig innretning av lavere skatt kan bidra til mer verdiskapning. Høyere verdiskapning gir for meg begrunnelse for å betale for fremtidige velferdsgoder, vi har ikke råd til dem uten. Det andre, og det er kanskje litt mer ideologisk, det er at jeg mener at lavere skatt, på en riktig måte, kan gi hver enkelt familie og person større selvbestemmelsesrett over egen inntekt, og det er bra. Det fremmer ansvarsfølelse og det fremmer et bedre samfunn.
Noen synes kanskje at der er merkelig at en finansminister fra Høyre ikke mener at lavere skatt for oljenæringen også burde vært et gode. Staten tar allerede en stor andel av de ekstraordinært høye inntektene gjennom petroleumsskatten. Og grunnen til det er enkel. Oljenæringen er spesiell. Ressursene som er igjen å utvinne og som gir grunnlag for de høye inntektene, tilhører det norske folk. Oljeselskapene er der for å hente ut disse oljeinntektene på en best mulig og effektiv måte, til beste for fellesskapet Og det er også sett i flere generasjoners perspektiv.
Jeg kan ikke helt legge skjul på at de også er på sokkelen til en viss grad til glede for seg selv. Jeg har jo sett at de figurerer på mange gode statistikker når det gjelder høy inntjening. Det er all grunn til å gratulere Statoil for eksempel i dag, med beste kvartalsresultat "i tidenes minne".
Men det skal vi alle få glede av . Skattesystemet må derfor utformes på en slik måte at ressursene hentes ut på en måte som gir mest mulig penger også til fellesskapet.
La meg starte med å si litt om det. Petroleumssektoren er en svært viktig sektor i norsk økonomi . Den utgjør 19% av samlet verdiskapning i landet, 46% av all samlet eksport , 25% av statens samlede inntekter, og den samme andel av de samlede brutto investeringer. Men likevel, og dette sier jeg ikke bare fordi arbeidslivets to store organisasjonsledere sitter her. - Arbeidskraften er dog vår viktigste ressurs. Nasjonalformuen i 1997 fordelte seg med 79,6% på verdien av arbeidskraften, mens realkapitalen ble satt til 13,9% og petroleumsformuen til 6,5%
Her har jeg prøvd å sette dette inn i et samlet perspektiv, og det er viktig å huske at Norge har petroleumsfomuen og inntektene fra den i tillegg til hva andre land har. Jeg synes det er viktig å si at det er viktig hvilken måte vi disponerer var arbeidskraft på. Den må utnyttes godt , også til beste for fellesskapet. Vi må derfor gjennomføre reformer som stimulerer til arbeid. Den fremlagte skattereformen har dette som mål. øPensjonsreformen som regjeringen kommer tilbake til høsten har det samme mål for øyet.
De store inntektene fra petroleumssektoren gjør at det er viktig at rammebetingelsene er utformet på en måte som sikrer høyest mulig verdiskapning, og at vi får olje og gass opp til beste for fellesskapet.
Den samlede produksjonen av olje og gass fra de påviste forekomstene vil øke frem til ca 2010, for deretter å falle nesten til null i 2050. For å nå målene til regjeringens utviklingsbane er det derfor viktig å påvise de uoppdagede ressuserne.
Vi har store og langsiktige utfordringerogså for den samlede økonomi i samfunnet, og for statens økonomi i sin særdeleshet. Realavkastningen av Petroleumsfondet, målt i prosent av BNP er nå nær toppen, med de pengene vi skal og kan bruk i samsvar med Handlingsregelen som har bred politisk tilslutning i Stortinget. I faste priser øker bruken noe, men langt mindre enn i de siste årene. Når vi over tid begrenser bruken av oljeinntektene til realavkastningen av Petroleumsfondet, legger de budsjettpolitiske retningslinjene opp til en betydelig sparing på statens hånd i årene fremover. Det erkjenner jeg, og det understreker jeg. Dette er helt nødvendig, men ikke tilstrekkelig for å møte den fremtidige veksten i pensjonsutgiftene, og andre aldersrelaterte utgifter knyttet til helse og omsorg for de av oss som blir stadig eldre, og som på det tidspunktet blir særlig mange av oss. I budsjettarbeidet har vi avdekket at det er et langsiktig innstramningbehov på omkring 5% for FastlandsNorge. Bryter vi Handlingsregelen, og bruker mer enn realavkastningen fra Petroleumsfondet, øker behovet for fremtidig innstramming. Selv om Pensjonskommisjonens forslag blir gjennomført fullt ut, vil halvparten av det anslåtte innstrammingsbehovet gjenstå.
Slik jeg har sagt tidligere: Pensjonskommisjonens forslag kan oppfattes som tøffe, men de er langt fra tilstrekkelige til å dekke det fremtidige underskudd. Det må mere til, kanskje både av innstramminger og av økt verdiskapning. Dette understreker, for å si det forsiktig, at vi står overfor en del ganske langsiktige utfordringer i den offentlige budsjettpolitikken, enten det er denne regjeringen som sitter, eller andre. De økonomiske rammebetingelsene forandrer seg stort sett ikke.
Så mer konkret til utfordringen på norsk sokkel. Regjeringen har i noen måneder nå, også etter innspill fra næringen, fra Direktoratet , og fra alle som er meningsberettiget , pluss en god del til, så har vi hatt et parallelt arbeid i OED og i FD med sikte på å ajourføre oss. og prøve å oppsummere både gjennom en beskrivelse og gjennom tiltak. Dette vil bli beskrevet i Petroleumsmeldingen som OED leverer og i Revidert Nasjonalbudsjett som fremmes på tirsdag den 11. Mai.
Jeg skal berøre noe av det. Kostnadsnivået er etter vår oppfatning hovedproblemet for norsk sokkel. Kostnaden til leteboring er eksempelvis omtrent 60% høyere enn på Britisk sokkel. Skal sokkelen utvikles effektivt, så må kostnadsproblemet angripes. Teknologiutvikling vil være svært viktig for å øke lønnsomheten i oljenæringen og henger naturligvis sammen med kostnadsproblemet. Tilgang på attraktivt leteareal er selvsagt viktig for aktiviteten på sokkelen. Målt i areal, har den 18. Konsesjonsrunden vært den nest største etter den aller første konsesjonsrunden. Det er ennå mye uutforsket areal på norsk sokkel, men jeg tror vi skal erkjenne, også i denne forsamling, at i økende grad støter vi mot hensyn til andre næringer, særlig fiskerivirksomheten , og vi operer i økende grad i et sårbart miljø i kystnære områder, ikke minst knyttet til de større fiskeriressursene. Jeg har en kullsviertro på at bedre teknologi også kan gjøre det lettere å møte disse nye utfordringene.
Det vil være helt naturlig også å legge økt vekt på å få inn nye aktører på norsk sokkel, for å øke konkurransen og styrke mangfoldet. Mange av de mindre og mellomstore selskapene har en mer aktiv letestrategi, i alle fall er den annerledes enn hos de store internasjonale selskapene, som i dag dominerer på norsk sokkel.
Oppdraget for å gjennomgå skattebetingelsene, men også andre rammebetingelser for norsk sokkel kom opprinnelig fra Stortinget, ved behandlingen av den forrige petroleumsmeldingen. Dette var utgangspunktet for Regjeringens arbeid, selvfølgelig. Men i tillegg har vi fått innspill fra blant annet Kon-Kraft, og vi har gjennomgått også dette skatteforslaget i rapporten : Norsk petroleumsvirksomhet ved et veiskille. Oljeindustrien mener at et høyt norsk skattenivå er en vesentlig årsak til at oljeselskapene ikke finner tilstrekkelig lønnsomhet i mange prosjekter, selv om de er lønnsomme for samfunnet.
I rapporten hevdes det at dagens skattenivå har blitt et synbart hinder for å realisere verdiene på norsk sokkel. Kombinasjonen av lavere forventninger til funn, høye kostnader, høy skatt og økt internasjonal konkurranse om oljeselskapenes investeringer, innebærer i følge rapporten, at samfunnsøkonomisk lønnsomme prosjekter i Norge ikke blir gjennomført. I rapporten foreslås det å redusere skatten for nye felt og innføre et volumfradrag der hvor de er vanskelig å avgrense ny virksomhet .
Jeg vil ikke gå inn for disse forslagene som er fremmet av Kon-Kraft. Jeg kan ikke slutte meg til den virkelighetsbeskrivelse som Kon-Kraft gir av dagens situasjon, og av skattesystemets muligheter til å gjøre noe med situasjonen.
Dagens petroleumsskattesystem har fradrag som skjermer ordinær avkastning fra særskatt. Inntil investeringen har en avkastning på 10 – 15% vil et prosjekt på sokkelen normalt stå overfor mindre skattebelastning enn et tilsvarende prosjekt på land. Petroleumsbeskatningen er utformet slik at staten bare tar en større del av verdiene enn på land når avkastningen er særlig høy.
Det er derfor vanskelig å akseptere Kon-Krafts vurdering at at petroleumsbeskatningen er et hinder for prosjekter som har moderat avkastning. Tvert i mot vil petroleumsbeskatningen være en skattestimulering for disse prosjektene, i forhold til vanlig landbeskatning. Kon-Krafts skattetiltak vil først og fremst overføre verdier fra staten til selskapene for prosjekter med høy avkastning, som uansett ville blitt gjennomført.
Petroleumsskatt vil i mange tiår fremover være en viktig inntektskilde for staten. Det er derfor svært viktig at vi bevarer dette skattefundamentet. Kon-Krafts forslag vil over tid kunne gi et provenytap på 10 mrd kr per år.
Forslaget om et volumfradrag kan også gjøre at det blir gjennomført samfunnsøkonomisk ulønnsomme investeringer. Forslaget innebærer i tillegg store avgrensningsproblemer for felter som får lavere skatt – produksjonsfradrag – og de feltene som ikke får det.
Foss illustrerte i en grafisk fremstilling at et prosjekt med lav lønnsomhet og som er ulønnsomt ved "landskatteregeler" kan gå i ballanse med petrolumsskatt, at et prosjekt med vanlig lønnsomhet vil få omtrent samme skatt i de to skatteregimene, mens petroleumsskatten vil gi høyere skatt for svært lønnsomme prosjekter. - Hensikten med petroleumsskattesystemet er jo nettopp at prosjekter med høy lønnsomhet skal skattlegges høyt.
Det har vært hevdet at vi har for lav leteaktivitet, sa Foss, men det er ikke noe dramatisk fall i antall letebrønner. Siden 1966 er det i gjennomsnitt boret 28 brønner i året. Fra 1999 har antallet ligget på eller under gjennomsittet. Lavest aktivitet var det i år 2000, med 21 brønner. De funnene som blir gjort er imidlertid lavere enn tidligere, og ressursmengden som er funnet er anslått til å være lavere enn den årlige produksjonen. I 2003 ble ca 40% av årsproduksjonen erstattet med nye funn.
Den lave leteaktiviteten må også ses i lys av at leteaktiviteten er falt internasjonalt, særlig i regi av de store oljeselskapene.
Det har stadig kommet nye aktører på norsk sokkel, mens noen har trukket seg ut eller fusjonert. I 2003 var det hele 7 som ble prekvalifisert som rettighetshavere eller operatører på norsk sokkel. Ut fra dette er ikke interessen for norsk sokkel avtakende, snarere er det slik at interessen har vært økende.
Likevel er det aktuelt å satse på tiltak for å tiltrekke seg flere operatører på norsk sokkel. Særlig kan det være ønskelig å få inn mellomstore, uavhengige oljeselskaper som satser på letevirksomhet. Oversikt over antall brønner de forskjellige aktøre boret i 2003, viser at det mellomstore selskapet Marathon og småselskapet Pertra boret 4 brønner hver – like mange som Esso, mens Agip, Philips og Shell bare boret en brønn hver.
Flere analyser har pekt på at de store internasjonale selskapene leter svært lite, både internasjonalt og i Norge, mens de mellomstore og de små uavhengige selskapene er svært aktive på letesiden. Derfor er det viktig å få inn denne typen selskaper på sokkelen. Hittil i år er det påbegynt 9 letebrønner. Marathon har boret 4 av disse, Statoil 3 , Esso og Shell en hver.
Jeg vil også vise noen eksempler på haleproduksjon. Eksemplene viser at både eksisterende og nye aktører faktisk satser på dette, sa Foss og viste eksempler fra feltene Varg, Brage og Glitne. Oppsummert viser eksemplene at både store og små selskaper faktisk satser på haleproduksjon, gitt dagens rammevilkår. Det vil imidlertid være viktig å tiltrekke seg mindre aktører som kan se muligheter i de minste feltene, hvor de store selskapene kanskje ikke er så interessert, i alle fall på kort sikt.
Hva skal til for å få inn nye aktører.
Et svært viktig forhold er selvfølgelig kostnadene på norsk sokkel som er betydelig høyere enn på nabosokkelen vår . Særlig er borekostnadene mye høyere i Norge, med sterk innvirkning på kostnadene til leting og økt utvinning. Kostnadstiltak er først opp til partene selv , men også myndighetsdrevne krav, knyttet til helse , miljø og sikkerhet og ytre miljø, må i denne sammenheng gjennomgås.
Et annet viktig tiltak er at det er tilstrekkelig attraktivt leteareal. Leteareal kan selskapene både få gjennom de ordinære konsesjonsrundene, eller ved kjøp av lisenser fra andre selskaper. I forbindelse med 18. runde er det utlyst 95 blokker, noe som er nesten tre ganger så mye som i 17. Runde. Interessen for blokken har vært god, noe som også var tilfelle ved tildelingen av de såkalte forhåndsdefinerte områder i 2003, til tross for at disse områdene i alle hovedsak hadde vært utlyst tidligere. For å få inn nye selskaper, er det også viktig å stimulere til økt omsetning av areal som det ikke er noen aktivitet på. Strengere krav om aktivtet i de tildelte lisensene og tilbakelevering av passivt areal er allerede gjennomført i forbindelse med tildeling av forhåndsdefinerte områder i 2003 og vil være et viktig virkemiddel også i fremtidige konsesjonsrunder .
Tilgang til 3.parts infrastruktur har vært fremhevet av flere potensielle nye selskaper som en viktig faktor for å gå inn på norsk sokkel. For å kunne utvinne mindre ressurser som ikke er lønnsomme ved selvstendige utbygginger, er det viktig at man med sikkerhet kan få utnyttet eksisterende infrastruktur, på ikke-diskriminerende basis.
En mer aktiv markedsføring av norsk sokkel, rette mot aktuelle selskaper kan også være et viktig virkemiddel for å få inn nye aktører. OED og Oljedirektoratet har allerede laget et opplegg med informasjon og lignende om dette.
Så litt mer om skattemessige tiltak. Det er litt tidlig for meg å gå inn på hvilke skattemessige tiltak regjeringen vil legge frem i revidert nasjonalbudsjett, som et svar på Energi- og miljøkomiteens innstilling i forbindelse med Petroleumsmeldingen.
En halvering av særskatten for nye felt slik som Konkraft har antydet - kanskje mer enn antydet - virker ikke på meg som det rette virkemiddel for å øke aktiviteten på sokkelen. Forslaget er lite målrettet mot prosjekter med svak lønnsomhet, samtidig som provenytapet vil kunne være stort.
Prosjekter med lav eller moderat lønnsomhet er allerede i dag skjermet fra særskatt gjennom gunstige fradragsordninger. Derimot vil en reduksjon av særskatten ha stor effekt for prosjekter med høy lønnsomhet, der selskapene alt kan realisere betydelige verdier.
Et produksjonsfradrag for ny produksjon vil kunne føre til at det kan bli foretatt samfunnsøkonomisk ulønnsomme investeringer. Heller ikke et produksjonsfradrag vil vær målrettet mot prosjekter med svak lønnsomhet, men tvert i mot gi størst utslag for prosjekter med høy produksjon og som kan ha svært god lønnsomhet.
Skattemessige tiltak kan ikke løse hovedutfordringene for norsk sokkel, men regjeringen vil fremme forslag som gir større sikkerhet for nye aktører, øke lønnsomheten for investeringer i haleproduksjon og økt utvinning, og forenklet omsetning av lisenser.
I tillegg vil det bli gjort enkelte, mindre, tekniske justeringer .
Blant skattetiltakene vil det også være tiltak som mer direkte retter seg inn mot nye aktørers leteproduksjon.

TIl oppsummering sa Foss:
Kostnadsreduksjon og teknologiutvikling er avgjørende for lønnsomheten for sokkelen. God tilgang på leteareal og økt konkurranse er også viktige elementer i en samlet politikk. Forslagene til Kon-Kraft kan bidra til at selskapene gjennomfører ulønnsomme prosjekter. Det er en del av begrunnelsen for å ikke gå inn for forslagt. Regjeringens forslag er målrettet mot å få inn nye aktører, øke leteaktiviteten, og forslagene vil også stimulere til økt utvinning, ofte også kalt haleproduksjon.


Tilbake til møtereferatet

Tilbake

Tekst og bilder : Nils Chr. Tømmeraas