Polyteknisk Forening
Plenumsmøte onsdag den 5. mai 2004

Norge har i løpet av 30 år møysommelig bygget opp kompetanse og petroleumsklynger. Vi er konkurransedyktige over hele verden , men uten konkuransedyktige betingelser, så står miljøet i fare for å forvitre, sier oljeindustrien i rapporten: "Forslag til skattemessige endringer for økt verdiskaping og aktivitet". I rapporten, som er utarbeidet av samarbeidsorganet Kon-Kraft, foreslås det lavere særskattesats for nye felt og innføring av et volumfradrag for økt produksjon fra eksisterende felt. På bakgrunn av rapporten ble det sendt et åpent brev til Statsministeren hvor det sies: I lys av dette har vi både forhåpninger og forventninger om at Regjeringen vil legge fram klare forslag som innebærer at aktiviteten på norsk sokkel kan øke. - Brevet var undertegnet av LO, NHO, Fellesforbundet, TBL, NOPEF og OLF. Jeg vil ikke gå inn for disse forslagene som er fremmet av Kon-Kraft, sa finansminister Per-Kristian Foss. Jeg kan ikke slutte meg til den virkelighetsbeskrivelse som Kon-Kraft gir av dagens situasjon , og av skattesystemets muligheter til å gjøre noe med situasjonen.

Pengegaloppen, av Vidar Sandbeck, fremført av Fredrik Otterstad som akkompagnerte seg selv på gitar, var overtyren til dette møtet mellom"Norges tre mektigste personer": finansminister Per-Kristian Foss, LO-leder Gerd-Liv Valla og adm. direktør i NHO, Finn Bergesen jr.

Det vi ønsker å diskutere her i kveld er rammebetingelsene for norsk oljeindustri, hvordan de norske rammebetingelsene er i forhold til internasjonale,og hvordan rammebetingelsene innvirker på aktivitetsnivået på norsk sokkel. Vi kommer ikke bort fra det faktum, at dersom de ikke letes så finner vi ikke noe. Et godt dokumentert utgangspunkt er Kon-Krafts skatterapport: Norsk Petroleumsvirksomhet ved et veiskille, sa kveldens ordstyrer Per Aarseth.
Næringens betydning for Norge er udiskutabel . Det er bygd opp petroleumsklynger innenfor leverandørindustrien og forsknings- og utviklingsmiljøer som mangler sidestykke på verdensbasis. Det store spørsmålet er om politikerne våre erkjenner næringens betydning og det verdiskapningspotensiale som OED forbilledlig har illustrert ved Forvitringskurven i forhold til Den langsiktige utviklingsbane.

Per Aarset, Per-Kristian Foss, Finn Bergesen jr. , Gerd-Liv Valla

Norsk økonomi er litt spesiell, men vi har ikke fullt så spesiell oljeøkonomi som mange tror , sa Per Kr Foss. Det ligger det en fare i at vi overdriver oljens betydning for vår rikdom. Hele foredraget lysark
Petroleumssektoren er en svært viktig sektor i norsk økonomi. Den utgjør 19% av samlet verdiskapning i landet, 46% av all samlet eksport, 25% av statens samlede inntekter, og 23% av de samlede brutto investeringer.
Men likevel, og dette sier jeg ikke bare fordi arbeidslivets to store organisasjonsledere sitter her: Arbeidskraften er dog vår viktigste ressurs. Nasjonalformuen i 1997 fordelte seg med 79,6% på verdien av arbeidskraften, mens realkapitalen ble satt til 13,9% og petroleumsformuen til 6,5%.
Norge har petroleumsformuen og inntektene fra den i tillegg til hva andre land har. Det er imidlertid viktig hvorledes vi disponerer arbeidskraften vår. Den må utnyttes , og vi må gjennomføre reformer som stimulerer til arbeid.
Den samlede produksjonen av olje og gass fra de påviste forekomstene vil øke frem til ca 2010, for deretter å falle nesten til null i 2050. For å nå målene til regjeringens utviklingsbane, er det derfor viktig å påvise de uoppdagede ressuserne.
Oljeindustrien mener at et høyt norsk skattenivå er en vesentlig årsak til at oljeselskapene ikke finner tilstrekkelig lønnsomhet i mange prosjekter, selv om de er lønnsomme for samfunnet.
Det er naturlig at oljemiljøene ønsker seg lavere skatt . Jeg har aldri møtt noen næringsmiljøer som ikke ønsker seg lavere skatt, sa Foss.
Kombinasjonen av lavere forventninger til funn, høye kostnader, høy skatt og økt internasjonal konkurranse om oljeselskapenes investeringer, innebærer i følge rapporten fra Kon-Kraft at samfunnsøkonomisk lønnsomme prosjekter i Norge ikke blir gjennomført. I rapporten foreslås det å redusere skatten for nye felt og innføre et volumfradrag der hvor det er vanskelig å avgrense ny virksomhet.
Jeg vil ikke gå inn for disse forslagene som er fremmet av Kon-Kraft, sa Foss. Jeg kan ikke slutte meg til den virkelighetsbeskrivelse som Kon-Kraft gir av dagens situasjon , og av skattesystemets muligheter til å gjøre noe med situasjonen.
Kostnadsnivået er etter Finansdepartementets oppfatning hovedproblemet for norsk sokkel. Kostnadene til leteboring er eksempelvis omtrent 60% høyere enn på Britisk sokkel. Skal sokkelen utvikles effektivt, så må kostnadsproblemet angripes. Dette er i første rekke bransjen eget ansvar, men også myndighetsdrevne krav: knyttet til helse , miljø og sikkerhet og ytre miljø må gjennomgås.
Foss summerte opp slik:
Kostnadsreduksjon og teknologiutvikling er avgjørende for lønnsomheten på sokkelen. God tilgang på leteareal og økt konkurranse er også viktige elementer i en samlet politikk. Regjeringens forslag er målrettet mot å få inn nye aktører, øke leteaktiviteten, og forslagene vil også stimulere til økt utvinning, ofte også kalt haleproduksjon.

Vi har ikke tatt stilling til Kon-Kraft sine forslag i LOs besluttende organer, sa Gerd-Liv Valla. Vi har hatt våre folk med i utredningsarbeidet, og vi har hørt hva finansministeren har å si. Vi regner med at det er flere som har noe de skal si i Stortinget, og vi skal sørge for en grundig behandling i vårt sekretariat hvor alle forbundslederne sitter. NOPEF har styrebehandlet saken og gir støtte til en light-versjon av Kon-Krafts forslag.
Fra LO har vi sagt at vi er villige til å se på skatteregimet på Sokkelen , men vi stiller noen klare krav . Skatteregimet må være innrettet slik at det faktisk fører til økt aktivitet på norsk sokkel, at det trygger sysselsetting, og at verdiskapningen kommer det norske folk til gode. Vi er opptatt av at en omlegging av skattene ikke skal føre til provenytap, men heller gi høyere skatteinntekter.

Jeg tror at hvis vi skal ha suksess med olje- og gassnæringen, da handler det om flere ting, blant annet om å vise respekt for miljøet og for andre næringer. Det handler om en ydmyk holdning til at man forvalter samfunnets ressurser på en best mulig måte . Det er dagens og kommende generasjoners verdier som vi her snakker om, og sist men ikke minst at vi kan være med på å utvikle en ledende miljøteknologi. Ved å være en teknologisk ledende industri, så kan utnytte ressursene på en god måte , i eksisterende felt, i små felt, i haleproduksjon og i miljøsatsingen. Derfor er det av stor betydning at FoU-innsatsen er på topp, både for det offentliges side og fra selskapene sjøl.. Her ligger vi som kjent etter de land vi konkurrere mot.
Nordland 6 og Troms 2 er to områder som har vært mye i fokus. Det er viktige og store oppgaver vi står overfor. Her er skjøre korallrev, og det er et viktig fiskeriområde. Jeg har stor forståelse for Norges Fiskarlag som er skeptisk til oljeaktivitet i disse områdene . Jeg har stor forståelse for den symboleffekten det er å lete etter olje og gass midt i de områdene som er viktige for norsk turisme og for uberørt natur. Samtidig synes jeg Fiskarlaget går langt når de sier at så snart teknologien er god nok så er de villige til å vurdere sitt standpunkt .
Det er klokt å trå varsomt når det gjelder hensynet til miljøet vårt og sameksistensen med fiskerinæringen. Fiskarlagets skepsis er en utfordring til alle oss som er opptatt av verdiskapning og næring, ikke minst en utfordring til politikere og oljeselskapene om forske ennå mer.
Vi sender i dag 99% av naturgassen ut av landet, sa Valla . Fra LOs side er vi veldig opptatt av å få satt det spørsmålet tydeligere på dagsorden: Hvorfor selger vi så mye av vår gass i stedet for å bruke den her, både som energi og som innsatsfaktor i industrien.
Norsk økonomi trenger nye løft. Vi trenger å få naturgassen til land og få brukt den. Den globale miljøpolitikken vil tjene på at vi tar i bruk naturgassen. Vi er redd for at regjeringen nå har brukt og fortsatt vil bruke for lang tid på å utrede . Vi frykter at Finansdepartementet velger skyhøye kalkulasjonsrenter og profittmaksimering, slik at gassprosjektene ikke blir lønnsomme.
Da er det fare for at vi kan få en forvitring av vårt eldste og viktigste industriområde, nemlig Grenland . LO er opptatt av at norsk industri får muligheter basert seg på den enestående ressursen som naturgassen er.
Gerd-Liv Valla benyttet anledningen til å understreke betydningen av det norske modellen, med sterke organisasjoner, og hevdet at den er et viktig konkurransefortrinn for norsk industri.

Jeg vil gjerne avlive en myte, sa Valla. Det er at LO mister medlemmer. Vi har i dag
883 000 medlemmer. Siste år fikk vi 40 000 nye medlemmer.
Man kan like det, eller ikke, men industriens andel av sysselsettingen er i løpet av noen få år sunket fra 25% til 12% av sysselsettingen.
Vi har sett at tusenvis av industriarbeidsplasser har gått tapt de siste årene. Vi ser at skipsbyggingsindustrien sliter, at det har vært reduksjoner i oljenæringen som følge av mindre aktivitet og lavere investeringer, og at det er i dag over 100 000 ledige.
Vårt viktigste redskap er hvorledes vi gjennomfører våre lønns- og trygdeoppgjør. Dette er viktige rammebetingelser for næringslivet. Jeg minner om at vi har som overordnet mål : arbeid til alle. Det er vår jobb nummer en. Derfor er vi i LO så opptatt av at vi skal vise kollektiv fornuft i tariffoppgjørene, og vi har bidratt til at lønnsveksten er kommet på linje med våre konkurrenter..
Offentlig sysselsetting ligger nå på ca 75%. Det må være en styrke for arbeidslivet at vi i LO har organisert de mange i offentlig forvaltning, at vi har organisert folk i industrien , men dessverre ennå organisert for få i privat tjenesteyting. Dermed så har vi flere som kan stille seg bak et tariffoppgjør som kan gi levelige vilkår på lønnssiden i industri og annet næringsliv.

Det var ingen selvfølge at vi skulle ha den oljerikdommen som vi har, sa Finn Bergesen jr.. Det var heller ingen selvfølge at vi skulle ha den delingen av Nordsjøen som vi har . Det var godt politisk håndverk, godt diplomatisk håndverk og juridisk forståelse som gjorde at Nordsjøen ble delt slik som den ble delt.
Det fantes mange havrettsjuridiske argumentasjoner for å gjøre en annen deling. Olje og gass, petroleum er noe av det mest politisk man kan komme bort i. Det er årsak til mange kriger. Det er årsak til mange konflikter. Lille Norge er i et geopolitisk senter, mellom tre store makter USA, Russland og EU.
Forutsetningen for at vi fortsatt skal være en petroleumsmakt er at vi klarer å manøvrere i dette terrenget. Det er en politisk utfordring, det er en diplomatisk utfordring, og det er en juridisk utfordring.
Jeg tenker primært på Barentshavet, hvor alle de tre store maktene både har økonomiske og strategiske interesser. Vi må være der, og på en slik måte at vi kan påvirke utviklingen. Når det legges gassrørledninger, så skal våre aktiviteter være med på å påvirke dette valget. Vi må være der slik at vi kan påvirke hvor basene skal ligge. Dette er en utfordring som det snakkes for lite om.
Det er nødvendig for oss å ikke bli alene. Det er samtidig nødvendig for oss å ha en strategi. Det sluttes avtaler mellom USA og Russland, avtaler mellom Russland og EU, om vårt område og om utnyttelsen av ressursene i vårt område.
En hvilken som helst nasjon ville vært misunnelige på å ha et så sterkt cluster og en så sterk næring i landet sitt som den norske petroleumsklyngen. Den kom ikke av seg selv. Våre naturressurser var en del av den opprinnelige forutsetningen, men i løpet av to tiår gikk vi fra å ikke ha noe petroleumsteknologi, til å bli verdensledende. Vår integrasjon med skipsfarten som en del av klyngen er viktig, og ikke minst de store ringvirkningen som dette har skapt for det landbaserte næringsliv .
Men det var også en annen viktig forutsetning. Det var riktige, politiske beslutninger. Vi kan gå tilbake i vår petroleumshistorie og se hvor avhengige vi var av å få de riktige politiske beslutningen på de riktige tidspunktene.
Jeg er ikke så opptatt av den norske oljealderen, sa Bergesen, men av at petroleumsklyngen skal ha et liv lenge etter det ikke er flere petroleumsressurser på norsk sokkel. Det kan vi få til, for vår petroleumsklynge er like interessant i andre områder av verden. Det krever at vi etablerer petroleumsvirksomhet utenfor Norge. Det krever at vi har en selskapsstruktur som er slik at vi kan gå inn i andre deler av verden. Det krever at vi har finansiell styrke som kan ta de risiki som det medfører. Ikke minst kreves det kunnskap om og evne til å handtere de politisk utfordringene som man kan komme til å stå overfor
Samtidig må vi også erkjenne at ressursene på norsk sokkel var forutsetningen for klyngen, og vil være det i veldig mange år fremover, og hvorledes vi kan bygge vår klynge omkring i de norske ressursene.
Vanligvis tenker vi på Rogaland som basis for petroleumsaktivitetene våre, men det er faktisk slik at det er ansatte i petroleumsnæringen i 382 av landets 434 kommuner. Det er riktig at petroleumsnæringen er størst i Rogaland, hvor den utgjør halvparten av sysselsettingen, men faktisk er det en betydelig næring også i Asker og Bærum, hvor 1/3 av industrien der er petroleumsrelatert.
Petrolumsnæringen gir sysselsettingen i hele Norge. Foreløpig er det ikke så mange i nord, men de kommer med Barentshavet . Derfor er også den regionalpolitiske og distriktspolitiske betydningen av denne næringen overordnet viktig.
De har gått oppover, og vi har levd veldig bra veldig lenge, men det er ting som tyder på at det nå går nedover. Det er færre leteområder og mindre funn på norsk sokkel. Derfor det er viktig at vi utvikler nye, mindre felt i tilknytning til den eksisterende infrastruktur, at vi forlenger levetiden på de feltene vi har, at vi får haleproduksjonen med , og at vi bevarer en sterk norsk leverandørindustri .
Et diagram fra Oljedirektoratet viser at innsatsen på nye brønner var 23 mrd kr i 2003 og ventes å være omtrent uforandret i frem til 2005, for deretter å falle til 10 mrd i 2012. Tilsvarende vil investeringen i installasjoner falle fra 15 mrd i 2003 til 4 mrd i 2012. Dette er teknologibedriftenes andel av aktiviteten. Disse får svi kraftig, dersom nedgangen blir slik direktoratets prognoser antyder. Når vi vet hvor stor andel av teknologibedriftene som petroleumsklyngen utgjør, så er dette skremmende tall. Tilsvarende vil vi få en bratt kurve nedover for sysselsettingen, som faller bratt fra ca 60 000 til 30 000. Dette vil få dramatiske følger for teknologiutviklingen , og det vil få dramatisk følger for hele klyngen. I tillegg kan vi nevne all den aktivitet som er knyttet opp til petroleumssektoren. Statistisk Sentralbyrå opererer med en faktor på 3,5 i samlet sysselsetting. En nedgang i sysselsetting på 30 000 i petroleumsklyngen betyr at 105 000 blir berørt!
Funnstørrelsen har gått betydelig ned de siste årene, og er nå under
1/10 av hva den var fra 1967 – 82.
Jeg tror at problemforståelsen er rimelig lik i det politisk miljøet og i næringen, sa Bergesen. Når det gjelder problemløsningen derimot, står vi overfor noen problemer, og når de gjelder tolkningen av utfordringen, så står vi også overfor problemer..
Teknologi og kompetanseutvikling skjer i en næring full av aktivitet. Vi får ingen utvikling, hvis vi ikke har noen aktivtet å bygge den ut fra.
Finansministeren begynte sin innledning med å si at næringen må betale skatt i likhet med alle oss andre, og han mente også at det ledet til høyere verdiskapning. Jeg tror at lavere skatt leder til høyere verdiskapning. Jeg tror på den dynamiske skattemodellen, at høyere verdiskapning leder til enda høyere skatt.
Jeg er enig i at skatt ikke kan løse hovedutfordringen på Sokkelen, men det er en medvirkende faktor for å få den aktiviteten som vi ønsker, både når det gjelder selve aktiviteten, mindre felt og haleproduksjonen.
Hvis vi har en tolkning av utfordringen som er veldig forskjellig mellom næringen og det politiske miljøet, bør det være en ambisjon både for Finansdepartementet og for næringen å få til en dialog som gjør at vi kan se utfordringen noenlunde likt.
Til de som hadde håpet at finansministeren skulle kommet med et gledesbudskap i dag, vil jeg si at Finansdepartementets rolle er ikke å være gledesspreder, men å være i aktiv dialog med næringslivet.

Debattt

Bjørnar Skjerevik har ansvaret for de tre offshoreveftene i Aker Kværner: i Egersund, Verdal og Stord. Jeg funderer på hvorfor det er så kummerlige forhold for å diskutere verdiskapning, sa Skjerevik.
Kanskje ligger det litt i hvorledes vi anvender vår nasjonalformue? Ikke olje i bakken og penger på bok, men den fornybare: våre hender og våre hoder. Vi betaler ut et lite hundretalls milliarder i trygder, slik at det er 500 000 som er inaktive, på en aller annen måte. Det er 700 000 som jobber i det offentlige, og det er 1,3 millioner som jobber i privat næringsliv. Veldig mye er skjermet næring, og så er det 280 000, snart nede på 270 000 som jobber i industrien. Vi representerer en veldig stor del av verdiskapningen, men vi representere en veldig liten velgergruppe, vi blir snart marginalisert.
Vi i leverandørindustrien, våre verk med tilhørende ingeniørmiljø, har i høyeste grad vært med og bygd opp landets formue. Vår industri er en viktig muskel, og den muskelen er det veldig viktig å ta vare på, hvis man skal ha nytte av oss videre fremover.
Jeg har lyst til å avlive myten om at den industrien jeg representerer er gammelmodig og lite omstillingsvillig. Vi er faktisk verdensledende på veldig mange felt, teknologisk, og vi er i høyeste grad omstillingsvillige.
Bare på våre tre verk i Aker Kværner har vi redusert med 3 000 personer i løpet av de tre fire siste årene, og vi har gjennomført betydelige kostnadskutt . Vi har outsourcet store deler av de mest arbeidsintensive arbeidsoppgavene. Dette har vi gjort sammen med fagforeningen. Ingen har vært særlig glade, men vi er enige om at det er eneste farbare vei.
Vi er internasjonalt konkurransedyktige. Verftet i Verdal har i dag fire britiske kontrakter og nær 100% av omsetningen er på eksport.
I dag er at alle våre verk er godt belagt. Vi tjener penger, men vi ikke skal legge skjul på er at for neste år, i 2005 er det veldig få oppdrag å konkurrere om , både på norsk og britisk side. 2005 blir et meget utfordrende år for verkstedsindustrien.
Det som er litt trist er at hvis ressursgrunnlaget ikke hadde vært der, så hadde det vært enkelt. Da kunne vi avviklet denne industrien. Men det er jo store ressurser igjen, i følge Oljedirektoratet.

Bjørnar Skjerevik

Diderik Lund

Arne Råheim

Per Terje Vold

Gulbrand Wangen

Christian Behrens

Leif Kvigne

Diderik Lund, professor i samfunnsøkonomi ved UiO og medlem av det Petroleumsskatteutvalget som regjeringen satte ned i 1999 og som avga sin innstilling i år 2000.
Jeg vil med en gang si at jeg ligger nærmest finansministeren i mine konklusjoner, sa Lund.
Det er imidlertid ett punkt hvor jeg er uenig med ham. Han trakk et skille mellom noen som var meningsberettiget, og noen som ikke var det. Det tror jeg har preget debatten her ganske mye. Det er noen grupperinge som har engasjert seg veldig sterkt, og som har en følelse av at de er meningsberettiget. Men som vi har sett demonstrert gang på gang i forskjellige grafiske fremstillinger i dag, så er hele det norske folk meningsberettiget . Jeg tror det er ganske viktig å ta det perspektivet og ikke bare lytte til dem som har sin daglige virksomhet i petroleumssektoren.
I løpet av de tredve årene vi hatt hatt oljevirksomhet har det skjedd en gradvis endring i rammebetingelsene. Da man begynte, var det bæring av Statoil. Statoil deltok ikke i leteutgiftene, og man hadde en glideskala som gjorde at staten kunne øke sin andel av feltene. Man hadde produksjonsavgift, som var en bruttobeskatning, uavhengig av kostnadene, og man hadde store rentetap ved fremføring av underskudd i skattegrunnlaget. Alle disse elementene er fjernet , ett etter ett, for å skape rammebetingelser som er levelige for selskapene. Hensikten har vært å komme frem til et system som ikke hindrer samfunnsøkonomisk lønnsomme investeringer i større grad enn det som skjer i andre sektorer.
Det er klart at en selskapsskatt på 28% vil redusere avkastningen av prosjektene , men særskatten er ikke ment å ha en slik effekt. Etter min mening vil den heller ikke gjøre det. Den skal ha en effekt som en 50% statsdeltakelse og ikke hindre at lønnsomme prosjekter blir satt i gang.
Dette er tydeligvis omstridt, og selskapene lager andre regnestykker. Min dom at Finansdepartementet er nærmere sannheten
Til tross av denne utviklingen i rammebetingelsens som har vært gunstig for selskapene, så ønsker de nå å gå videre og foreslår forskjellige endringer i skattene. Da må de utvikle en ny type argumentasjon som inntil videre ikke er i tråd med gjengs økonomisk teori. De utvikler sin egen teori med et nytt begrep som de kaller kunnskapskapital, og de sier at de må ha avkastning på kunnskapskapitalen.
Jeg vil bare påpeke at kunnskap har den spesielle egenskapen at den kan anvendes mange steder på en gang. Det er altså ikke nødvendig for selskapene å avvikle virksomhet i Norge for å anvende kunnskapen si andre steder. Her synes jeg av og til at argumentasjonen har vært noe uklar
Det er ikke åpenbart hvilken effekt skattesystemet har på utvikling av kunnskap i virksomhetene. De selskapene som ser frem til flere år med særskattpliktige overskudd i Norge, vil jo oppleve at staten indirekte er med på å betale for utvikling av kunnskap gjennom skattefradrag. Denne kunnskapen kan altså selskapene dra nytte for både i Norge og utenfor. På den måten bidrar skattesystemet til utvikling av mer kunnskap
Dette er kompliserte sammenhenger, og det er ikke åpenbart for meg at man på dette punktet trenger store endringer i skattesystemet.

Arne Råheim, viseadm. direktør ved Institutt for Energiteknikk
Vi har hørt om forvitringsbanen og utviklingsbanen. Finansministeren har sagt at utviklingsbanen skal nås, og at det er et svært viktig mål. En effektiv utnyttelse av ressursene må fylle gapet mellom de to utviklingsbanene. Det krever ny teknologi basert på forskning, utvikling, nyskapning og innovasjon, og det krever rammebetingelser med intenciver som igjen kan bringe norsk sokkel oppover på listen over de land eller områder som er attraktive for investeringer.
Oljeselskapene sitter selv på store summer som benyttes internt i samarbeid med teknologibedriftene og ved kjøp av tjenester fra forskningsinstitusjonene. Selskapene prioritere sine felt og de områder som gir umiddelbar inntjening. De er svært kortsiktige. Hva så med langsiktigheten?
Noen av de grep som er nødvendige for virksomheten offshore er satsing på undervannsinstallasjoner , flergrensbrønner, , nedhulls prosesstyring og fjernstyring fra land, samtidig som utvinningsgraden skal være høy. Her er mange teknologiske utfordringer, ikke bare når det gjelder utvikling av ny teknologi og nytt, avansert utstyr, men også når det gjelder sikker drift og vedlikehold . Nye arbeidsprosesser med fjerndrift , vil også bli en utfordring. Disse utfordringene løses ikke over natten. Selv om industrien tar et hovedansvar i denne utviklingen, så mener vi fra forskningssiden at det offentlige må bidra med mer enn smuler.
I budsjettforhandlinger når ikke FoU opp. Her prioriteres sykehjemsplasser , barnehager og mange andre gode formål , Med andre ord: Politikerne prioriterer kortsiktighet , mens det langsiktige blir skjøvet under teppet.
Beklageligvis er det ikke dagens politikere som blir stilt til ansvar for den situasjon vi måtte befinne oss i om 20 år. Fra forskningssiden har vi en følelse av at toneangivende krefter i Finansdepartementet ser på forskning som en utgift, og ikke som en utgift til inntekts ervervelse.
La meg ta et eksempel på at FoU nytter også i Norge. I begynnelse av 80-årene begynte IFA og Sintef utvikling av et verktøy for flerfase rørsystemer, vann, olje og gass samtidig. Dette var mulig på grunn av langsiktige FoU-midler. I dag har konsulentselskapet Scanpower som markedsfører denne metoden 80% av verdensmarkedet. Oljeselskapet Conoco beregnet for fem år siden at dette verktøyet hadde medført en effektiviseringsgevinst på 1,5 mrd. Man kan tenke seg hvorledes dette har slått ut for de store selskapene.
Et slikt verktøy er helt nødvendig for omlegging til mer SubSea installasjoner. Uten haddet det neppe vært mulig å foreta Snøhvit-utbyggingen. På tross av statens årlige inntekt fra petroleumsindustrien på 200 – 300 mrd kr er tilskuddet til petroleumsrelatert forskning bare en liten andel av FoU-midlene, anslagsvis 125 mill kr.
Petroleumsindustrien er Norges størst kunnskapsindustri, og er den industrien hvor Norge har størst internasjonalt fortrinn. Jeg er redd toget for de nødvendige grep går nå, sa Råheim.

Per Terje Vold, Oljeindustriens Landsforening
Nå butter det, sa Vold. Mange kurver peker ned til høyre. Investeringer gjør det, og dermed sysselsetting, utbygging og leting. Vi i petroleumsklyngen ønsker og forventer en positiv nyhet fra myndighetene som viser at viser at vi har fått over budskapet og virkelighetsforståelsen, og at de hadde forholdt seg til det.
Jeg må gi uttrykk for, finansminister, at det som vi nå forstår kommer i revidert nasjonalbudsjett når det gjelder skatt, det er skuffende.
Det er små endringer, til dels tekniske. De vil ikke slå inn styredører i Houston , Paris, London, eller i Stavanger for den del. Det er store forventninger der ut. Norsk sokkel mister konkurranseevne i forhold til andre lands sokler.
Vi mener vi har rett når vi sier at det er en kritisk periode nå. Det er et vindu. Det må møtes med positive tiltak.
Jeg føler at det har vært en god dialog, hvor vi har hatt forskjellig syn. Vi må erkjenne at vi ikke har kommet gjennom med vår virkelighetsbeskrivelse og våre budskap.
Det er for mye som står på spill til at vi kan gi opp. Denne dialogen må vi fortsette.

Jeg vil takke foredragsholderne for veldig bra foredrag, sa Christian Behrens, formann i PFs Oljegruppe, men så vil jeg si at dette var ganske forutsigbart. Det var ingen store overraskelser. Den største overraskelsen her i kveld er jakkefargen til Valla.
Jeg er helt enig med finansministeren: Vi har et stort problem når det gjelder markedsføring av norsk sokkel, ikke minst i Norge.
I de siste to årene har jeg vært med å lage en av disse nye aktørene på norsk sokkel. Når du lager en ny aktør trenger du penger. Det er ikke vanskelig å skaffe seg kompetanse, det har vi nok av.
Det vi ikke fant i Norge, var kapital, Vi måtte til Genevé. Det var veldig overraskende for oss.

Gulbrand Wangen, leder for Intsok. Det gleder meg over at statsråden har lest Intsok-rapporten og registrert at det er mulighet for å doble omsetningen fra 35 mrd kr til 80 mrd kr. Men det er viktig å være klar over at dette er en mulighet, og at det er en del forutsetninger som må være på plass for å realisere målet.
Vi i industrien er klare til å gjøre vårt, men vi må ha like konkurransevilkår som i konkurrentlandene; Frankrike, Canada og Storbritannia. Vi ligger dessverre langt tilbake på finansiering, prosjektfinansiering , garantier , støtte til bedrifter på vei ut og under etablering.
Norsk leverandørindustri består av mange småbedrifter, med omsetning under 150 og opp til 250 mill kr. Hvis man ikke får støtte på vei ut , så kommer den veien til å bli veldig lang.
V er ikke så flinke til å ta konsekvensen av at vi er en liten nasjon, med mange småselskaper. Skal vi klare å motstå den globaliserte økonomien må vi ha mer fellesskap overfor de utfordringen vi har. Dette gjelder ikke bare leverandørindustrien, det gjelder norsk industri på vei ut i et internasjonalt marked i sin allminnelighet.


Panelet svarer
Jeg ser med uro på at så mange mennesker skal bli berørt, sa Gerd-Liv Valla,. Derfor har vi i LO sagt at vi vil bidra til å få opp både oljeindustrien og annen industri.
Jeg vil minne om på 90-tallet greide vi å skape 38 000 nye industriarbeidsplasser. Vi må se på et bredt sett av rammebetingelser , og det var det som var grunnlaget for vår henvendelse stil regjeringen. Når det gjelder skatt, som jeg skjønner er den store saken her i dag , så sier jeg at vi har hatt våre folk i komiteene, men vi har ikke behandlet saken i våre besluttende organer.
Jeg er enig med Finn Bergesen, når han sier at vi må ha en fortsatt dialog, slik at vi får den riktige virkelighetsoppfatningen. Målet er vi veldig enige i.
Jeg er enig i at det er for lite fokus på verdiskapning. For å forandre industripolitikken tror jeg at man må sette ned et utvalg , med ledene personer, på linje med hva man gjorde på 90-tallet. Det har statsministeren og regjeringen gått med på
Jeg tror det er veldig viktig at vi ser på den gjensidige avhengigheten mellom offentlig og privat sektor. De som jobber i kommunesektoren og i servicesektoren ellers er fullt klar over at de er avhengig av industrisysselsettingen i mange lokalområder. Vi må ha respekt for hverandre og ikke sette opp motsetninger ved å snakke om "trøste og bære" og barnehager. Det som jeg tror er avgjørende viktig , og som vi jobber for hver eneste dag er få samtlige LOs medlemmer til å stille opp for industrien, på samme måte som LOs medlemmer i industrien skal stille opp for offentlig sektor. Uten det, klarer vi ikke å vinne frem.
Jeg hører så ofte, når jeg er i det private næringsliv, at man synes det er morsomt, når man sier som Foss at det satses milliarder på det som ikke har påviselig verdiskapende effekt.
Dette er en slags svada. Næringene har gjensidig avhengighet . Vi er avhengig av å ha gode barnehager for at foreldrene skal kunne delta i yrkeslivet , vi er avhengig av å ha en god utdanningssektor for at folk skal bli kompetente , vi er avhengig av å ha gode sykehus for at for at folk skal komme seg ut av helsekøene og dermed redusere trygdeutgiftene.
Vi i LO er faktisk avhengige av den gjensidige respekten mellom sektorene for å kunne gjennomføre ansvarlige lønnsoppgjør .

Vi har en stadig ekspanderende offentlig sektor, sa Finn Bergesen jr., og vi har en stadig økende politisk fokus på offentlig sektor, samtidig som vi har en stadig mindre privat sektor og en stadig mindre fokus på privat sektor. Hva er det som står i fokus? Det er aldri privat sektor. Det er også viktig å ha et privat næringsliv, hvis man ikke vil bli et land som utradere sitt eget næringsliv.
Det er to grunner til at det er mindre FoU i norsk næringsliv enn i industrien i andre land. Det ene er hvilken type næringsliv vi har. Den andre grunnen er at det er veldig mange små bedrifter i Norge.
Hva slags samfunn lever vi i? Man bruker snakker ofte om globalisering, mens det er egentlig dreier seg om internasjonalisering. Globalisering er en ny måte å tenke på , det er en ny måte å jobbe på. Det tradisjonelle samfunnssystemet har markerte grenser. Det globaliserte samfunn er grenseløst. For å leve i det globaliserte samfunn er du nødt til å tenke nytt , du kan ikke bruke gamle tankemodeller , Vi jobber aktivt med det i NHO og er kommet veldig langt. Når de kommer så langt at de kan tenke nye tanker i LO?

Petroleumsklyngen representerer i underkant av 1% alle arbeidstakere i landet. Når det er så få hoder, betyr det at sektoren ikke betyr så mye, spurte Aarseth. På ingen måte svarte Per-Kristian Foss. Petroleumsklyngen har betydelig større samfunnskraft enn mange bransjer som består av adskillig flere arbeidstakere.
Når jeg sier at dialogen har vært god, så skyldes det blant annet at jeg er den finansminister som har arbeidet lengst med oljepolitikk. Jeg har levd 12 år i Finanskomiteeen og som finansminister, og jeg vil si det slik: På de aller fleste områdene har Finansdepartementets provenyberegning truffet ganske bra og adskillig bedre enn bransjenes tilsvarende utregninger.
Det er rimelig allment akseptert at FD beregninger skjer i et nøytralt sekretariat. Legg merke til at de fleste partiene tror på FDs beregninger.
Det er ikke noen problem å komme i kontakt med embetsverket vårt. Man kan holde foredrag i det lange og det brede for dem. Det er en åpenhet og tilgjengelighet i det norske system , mellom næringsgrupper og politikere og embetsfolk som jeg ikke har sett maken til i noe annet land. Jeg tror ikke det er det som mangler. Jeg tror ikke det er virkelighetsforståelsen det er noe i veigen med, det er å sannsynliggjøre at forslagene har virkning som man antyder. Funker det?
Vi er nødt til å avveie: Hva er det som virker ? Når det gjelder petroleumsskatten er alle enige om at både forvitringsbanen og den langsiktige utviklingsbanen går nedover. Det virker som om man her i dag vil snu trenden, og det kan vi egentlig ikke tro på. Men det kan bli mye verre enn prognosene. Derfor må vi holde oss til den langsiktige utviklingsbanen , og det er derfor vi fra regjeringens side har konkludert med at de skatteforslagene som er fremmet ikke vil stimulere. Vi har studert det grundig, også alle innvendinger vi har fått.
Endringskompeanse er viktig også for den bransjen. Det er da jeg har kommet til er at andre skattelettelser virker bedre enn de som Kon-Kraft har foreslått.
Hjelper det å halvere særskatten, når problemet er haleproduksjonen?
For øvrig er det min og partiets oppfatning at offshoreindustrien er utrolig viktig for Norge, og at den har vist et forbedringspotensiale som er blant de aller, aller beste, både nasjonalt og internasjonalt.
På norsk sokkel vil kanskje mer gå til vedlikehold , og der har kanskje norsk leverandørindustri et pre, fordi man er her. Det som bekymrer Valla er kanskje at en del av det kan være utenlandske arbeidstakere i norsk regi ; men det er en annen ting, det er en del av vårt EØS-medlemskap.
Den andre store fordelen er at man er høyt teknologisk utviklet, på sektorer som også er internasjonalt etterspurte. Jeg har bare sett et sammendrag av den rapporten som INTSOK har publisert, og der har leverandørindustrien åpenbart selv stor tro å kunne doble sin eksport innen år 2010. Ingen industri kan overleve i Norge uten å være internasjonalisert. Det er viktigere for meg enn å telle antall hoder.
Jeg forstår at haleproduksjon er viktig og nevnte det i innledningforedraget. Den representerer 8 – 9 % av det som er gjenværende på sokkelen.
Arbeidet med å sette ned et industriutvalg er på gang, sa Foss til Valla, men jeg tror ikke at et utvalg bidrar til å løse problemene. Derimot tror jeg at den politiske debatten preges av at dette landet har oljepenger og at det ikke er behov for å gjøre store strukturelle reformer.
Vi må begynne å løse problemene nå, for at de ikke skal dukke opp om 20 år. Både i Sverige og i Frankrike var det krisesituasjoner som gjorde at man i alle fall fikk konsensus på noe. Vi har ingen slike rammebetingelser for å fatte riktige beslutninger i Norge. Vi satte ned en pensjonskommisjon, og de ble enige, men de gikk ikke mange dagen før folk fra alle partier kjempet mot, og sa la oss vente.
De største utfordringene jeg har i budsjettsaker, det er at trygdeutgiftene til folk som er i arbeidsfør alder øker mer enn noe annet felt i Norge.
Vi kan ikke leve av å trygde stadig flere av oss. Arbeidsgiverne har også et ansvar for at de sender stadig flere ut av arbeidslivet!
Til Wangen kan jegsi at leverandørindustrien vil ha akkurat den samme overvåkning som alle andre industrier har hos oss, med sikte på å skape konkurransedyktige rammebetingelser , blant annet gjennom en skattereform.
Det er imidlertid er en del begrensninger som ikke var der før. EØS-regelverk et tillater ikke nærings eller rammespesifikke støtteordninger.
For tiden er EU- kommisjonen svært opptatt av eksportstøtte. Vi lever i et annet regime i dag enn for ti år siden, og jeg må si at jeg har ikke alltid følelsen av at næringslivets organisasjoner er like opptatt av EØS-avtalens konsekvenser der de virker begrensende på våre muligheter til å gi særordninger. Det er omtrent ikke en skatteordning jeg har foreslått i det siste som ikke har blitt sent til Brussel for godkjenning, fra smått til stort , Her har vi en del begrensninger. Det er i og for seg bra, fordi det hindrer andre land i å drive rå skattekonkurranse, land som kanskje har mer ressurser enn oss til det. I sum er det kanskje bra, men det legger begrensinger på vår felles adferd.
Jeg er enig med Råheim i at vi henger etter FoU, og det som henger mest etter er næringslivets egen innsats.
Opptrappingen av den offentlige forskningsinnsatsen skal vi fortsette med, selv om jeg er enig med deg i at når vi kommer til Stortinget, så er det ikke alltid økt satsing på FoU som blir krevd, det er heller 3 mrd mer til offentlig subsidiering av barnehager.
Bare vent til neste uke. Da skal vi se hva de største kravene blir Det kommer til å dreie seg om offentlige innsatsområder uten påviselig verdiskapningseffekt.
I de nye områdene , på 1000 m, 1200 m, i værharde områder i Barentshavet , der ligger anslagvis 1/3 av de uoppdagede ressursene, sa Aarseth. Dette er antakeligvis det området hvor vi vil se de store teknologiske sprangene, slik som f.eks med Snøhvit, hvor du som finansminister tok den kanskje ubehagelige beslutning å gjøre noe med skatteregimet for at det skulle løftes. Det var da ingen ubehagelig beslutning, sa Foss. Det jeg har vansker med hva som er mest interessant, det som ligger utenfor Lofoten/Vesterålen , eller i Barentshavet, men det er selskapene som har kompetanse på det.
Jeg tror at for tilnærming til områdene utenfor Lofoten må vi bruke den metoden som Valla antydet, fremfor konfrontasjon. Fiskarlaget er ikke så vanskelig å ha med å gjøre at de ikke kan overbevises om at det er mulig å forene miljøhensyn og moderne oljeteknologi. Men det må ta litt tid. Husk på at fiskeriene er noe folk har levd av i mannsaldre, så du har å gjøre med dyptfølte holdninger.

Tilbake

Tekst og bilder : Nils Chr. Tømmeraas