Hvorledes sikre et bærekraftig velferdsnivå?

Vi kan nok alltid finne noen å leve av hvis vi er villige til å senke velferdsnivået, sa Eivind Reiten i sitt foredrag. Utfordringen er: Hvorledes kan vi sikre et fortsatt bærekraftig samlet velferdsnivå i Norge?
Hele verden er inne i en formidabel endringsfase. Anerkjente økonomer snakker om den fjerde store bølgen, og denne gangen er det utviklingen i Kina og India som er de drivende kreftene, men også demokratiseringen i Rusland og utvidelsen av EU er viktige for oss i Norge.
Industriproduksjonen i Kina var 23% høyere i år enn i fjor, og Kina har alene stått for en tredel av den samlede veksten i verden. Denne dynamikken preger kostnadsbildet i verdensøkonomien, og er en av årsakene til den lave prisveksten i Norge.
Utviklingen i India er annerledes, men ikke mindre viktig. For første gang i moderne historie ser vi at globaliseringen er snudd, kunnskapsintensive arbeidsplasser flagges ut fra vesten. Det er et tankekors at norske bedrifter har programmerere i India og at New York Times har journalister i India som dekker innenrikspolitiske saker i USA for amerikanske aviser.
Rusland er i rivende utvikling. Det er store omveltninger i olje- og gassindustrien, med betydelige utenlandske investeringer, økt produksjon og ambisiøse produksjonsmål. Russland får en stadig mer sentral rolle i det europeiske energibildet.
Utvidelsen av EU til 25 land gjør at vi ikke lenger kan tenke på Europa på en gammeldags måte. Vi blir påvirket av beslutninger som tas i EU, samtidig som vi har meget begrenset innflytelse, selv innen områder hvor vi burde og kunne ha spilt en rolle, som for eksempel på energipolitikken
Vi kan uttrykke begeistring eller frustrasjon over globalisering og europeisering, men vi må ta inn over oss den utviklingen som skjer. Denne utviklingen skaper muligheter, men den skaper også et enormt press for raske og ofte brutale omstillinger av tradisjonell industri.
Samtidig er det stadig sterkere begrensning av de virkemidler som selv en rik og velmenende stat har til rådighet for å skjerme mot uønskede og uheldige virkninger av globaliseringen.
Den nye virkeligheten for både næringslivet, politikken og samfunnet er at det nasjonale handlingsrommet blir stadig mer begrenset.

Vi må skape ny virksomhet.
Vi må forstå at norsk økonomi er meget sterkt påvirket av det som skjer i resten av verden, både i våre naboland og i fjerne land. Norge er et lite land, med åpen økonomi og en betydelig eksport av produkter som får sine priser bestemt i et globalt marked.
Det synes som om vi ikke alltid tar denne eksponeringen inn over oss i den offentlige debatten i Norge, sa Reiten, og at vi ofte ikke tar tilstrekkelig hensyn til at vårt handlingsrom er sterkt begrenset.
Vi må akseptere at visse deler av industriproduksjonen vil skje billigere i andre deler av verden enn hos oss. Selv om vi i Norge har hatt en sterk nedbygging av industrisysselsettingen, har de store oljeinntektene bidratt til å dekke over at vi har behov for strukturelle reformer og omstillinger.
Hovedutfordringen er ikke at vi mister en del bedrifter, men at etterveksten og nyskapningen er såpass beskjeden
Oljeinntektene vil være betydelige i mange år fremover. Jo mer vi bruker av oljepengene til å bevilge oss en rask velferdsvekst, jo større blir avskallingen i konkurranseutsatt sektor, jo mindre blir presset for effektivisering og produktivitetsutvikling i skjermet sektor og jo mer svekkes grunnlaget for bærekraftig velferdsutvikling. Enten velferdsveksten skjer gjennom lønnsøkning eller vekst i offentlige velferdsgoder vil det øke kostnadsnivået og skape ytterligere press på konkurranseutsatt sektor.
Vi har en verdiskapningsutfordring i hele Norge. Forholdet mellom de stigende pensjonsforpliktelsene og den gradvise reduksjonen i kontantstrømmen fra petroleumsvirksomheten er et eksempel på det.

Konkurranseutsatt sektor som drivende kraft
Vi trenger vi en konkurranseutsatt sektor som drivende kraft, og derfor er det viktig å sikre den verdiskapningen som skjer i denne sektoren. Utviklingen her vil også kunne være en målestokk for produktivitetsutviklingen i de skjermede næringer.
Bedrifter som skal lykkes må ha som hovedstrategi å bygge på det høye kunnskapsnivået vi har på en rekke fagområder.
Hovedgrunnlaget for en positiv næringsutvikling legges imidlertid gjennom utformingen av den generelle økonomiske politikken. Men myndighetene må ikke i sin iver etter å skape helt nye virksomheter glemme de bidrag til fortatt verdiskapning og velferdsvekst som vil komme fra den etablerte industrien og dens nyskapninger
Jeg er sikkert ikke alene om å bli frustrert over myndighetspersoner som taler varmt om å sikre arbeidsplasser og fremme verdiskapning, men som stadig kommer med små drypp av krav , regler, avgifter og annet som øker belastningen på bedrifter som ofte sliter tungt fra før.
For eksempel forsterkes problemene i Høyanger av en såkalt Enova-avgift. Endringer i prisingen av konsesjonskraft er et annet eksempel.
Vi snakker for mye om fordeling om rettigheter og velferd – og for lite om å skape og legge forholdene til rette for det.
Vi må få aksept for at de som tar risiko og satse også må få lov til å høste gevinster om de lykkes.
Vi må ha et skattesystem som gir riktige insentiver
De sosiale ordninger må være slik at det er mer lønnsomt å arbeide enn ikke.
Omstilllingsprosessene vil bli vanskelige, men å la være å gå løs på dem kan gi enda større negative langsiktige virkninger.

Hva skjer i Hydro?
For to og et halvt år siden presenterte jeg fra denne talerstolen de veivalg Hydro sto overfor. Nå har vi gjennomført tilpasningen:
Gjødselsvirksomheten er utviklet fra lokal produsent i Skandinavia til global leder og skilles nå ut som eget børsnotert selskap: Yara
Kjernevirksomheten i Hydro består dermed av de to strategiske områder:
Aluminiumsvirksomheten hvor vi er ett av verdens tre ledende integrerte aluminiumselskaper
Olje & Energi hvor vi er en av verdens fem største operatører til havs og med virksomhet i seks land utenfor Norge.
Hydro ønsker fortsatt å være det viktigste industriselskapet i Norge, og nå setter vi i gang tidenes største industriprosjekt i Norge: Ormen Lange.
Jeg er overbevist om at den kulturelle og samfunnsmessige forankringen er viktig for å skape den stolthet, tilhørighet og bedriftskultur som er nødvendig for å lykkes. Vårt hovedkontor skal derfor ligge i Norge, men vi skal være et selskap med stor internasjonal rekkevidde.
Vi må dessverre konstatere at det blir stadig vanskeligere å komme opp med gode prosjekter i Norge. Kostnadsnivået er selvfølgelig en utfordring, samtidig som de forhold som ga virksomheter i Norge er konkurransemessig fortrinn ikke lenger har samme betydning. Det gjelder særlig tilgang på og prisingen av kraft.

Olje og skatt
I 2002 kom hver tredje krone av statens inntekter fra petroleumssektoren, og oljebransjen sto for nesten halvparten av hele Norges eksport og for en snau fjerdedel av alle investeringer. Jeg tror vi alle er tjent med å bli flinkere til å snakke om de positive sider ved oljevirksomheten, sa Reiten. Det er sagt at teknologien i Ormen Lange -prosjektet er like krevende som for en månelanding, og det i størrelse er vår tids egyptiske pyramider. Vi i Norge trenger kanskje ikke bare å se til andre land for å finne store og visjonære mål og prosjekter.
Norsk sokkel er ved et veiskille. Produksjonen faller raskt, og det er svært lav leteaktivitet. Funnene blir mindre. I 2002 greide vi bare å erstatte under en tidel, mens vi i 2003 greide å erstatte ca 50% av det vi solgte. Vi produserer altså mer enn det vi finner, og det har vi gjort i mange år.

Den viktigste utfordringen for norsk sokkel er å bore brønner, både letebrønner og produksjonsbrønner. Tiden er inne for en endring av skattesystemet for å skape ny aktivitet og sikre fremtidige skatteinntekter og en god ressursforvaltning.

Synkende industrisysselseting og dårlige utsikter?
Hva skal vi leve av i Norge, spurte Alf Bjørseth i sitt foredrag og svarte: Utsiktene er egentlig ikke så gode. Trenden de siste år har vært synkende sysselsetting og verdiskapning. Problemet er mer fundamentalt enn at vi kan løse det ved fortsatt rasjonalisering. Vi trenger nye industrier, med nye produkter. Får ikke det, vil Norge stagnere som industrinasjon.
Sysselsettingen i industrien har sunket kraftig, fra 400 000 i 1972 til under 300 0000 i 2002. Hver dag forsvinner det 50 arbeidsplasser i industrien.

Norge er nå inne i det professor Michael Porter kaller: Den rikdomsdrevne fasen, med en overrislingspolitikk hvor man fyller på der det har gått galt, i stedet for å stimulerer til ny vekst.
Statistisk Sentralbyrå har laget en prognose som viser at antall arbeidsplasser i industrien vil synke på lang sikt, selv om lønnsutviklingen i Norge ikke er høyere enn i EU.

Egentlig er utgangspunktet i Norge godt. Vi har en velutdannet befolkning, men vi bruker mindre på FoU enn i de andre nordiske landene og vi ligger langt under gjennomsnittet i OECD. Her må det skje en forandring, sa Bjørseth.

Politikerne har et stort ansvar, men jeg tror at det er industrien selv som har det største ansvaret.

I rettferdighetens navn må det sies at det ikke ser helt mørkt ut sa Bjørseth, og nevnte stipend for fremragende forskere, den nye divisjonen i Forskningsrådet som skal arbeide med store programmer, Nasjonal plan for innovasjon og Skattefunn.

Det er imidlertid et stort problem at det stadig skjer forandringer i de statlige tiltakene. I stedet for å drive etablerte ordninger videre, blir det laget nye. Omorganiseringen av SND er et eksempel på det.

Renewable Energy Corporation (ScanWafer) viser at det går an å skape ny industri, sa Bjørseth. Produktet er solcellepaneler laget av høyrene silisiumbrikker. Bedriften ble startet i 1994 og har nå 570 ansatte. Omsetningen i 2003 var på ca 1 milliard kr.

I ScanWafer har vi lært at privat kapital og aktivt eierskap er av uvurderlig betydning for utviklingen av et nystartet selskap. Jeg tror også at Norge vil være tjent med å etablere noen stor prosjekter som strategisk samarbeid mellom offentlig og privat kapital. Her tror jeg vi har mange muligheter innen energi og materialer. New Energy Development Organisation i Japan er et eksempel på et vellykket prosjekt med betydelig offentlig støtte i startfasen. Strategien har vist seg vellykket og elektronikkselskapet Sharp er i dag verdens største på solcellepaneler. Prisen på strøm fra solcellepaneler er nå konkurransedyktig med prisen på el-nettet i Japan.

Jeg ønsker meg mer modenhet fra en del politiker i forhold til industriell fornyelse. Det er for lett å motsette seg at arbeidsplasser skal og må legges ned. Det er ikke nedlegging av gamle arbeidsplasser som er problemet, men at vi ikke skaper nok nye arbeidsplasser.

Kapital og en høyt utdannet befolkning vil trolig være våre viktigste ressurser, og det er industriens oppgave å utnytte disse maksimalt, men det kreves mot og besluttsomhet for å gå inn på nye områder!

Nanoteknologi.
Det er stor fremtid i produksjon av nanorør i karbon, svarte Bjørseth på spørsmål fra Per Kluwer. Jeg har engasjert meg og gått i kompaniskap med en kollega i Japan. Min kollega er den ledende kapasitet i Japan, men han trengte en karbonelektrode som kunne bevege seg ved høy temperatur for å få til rasjonell produksjon. Her passer den norskutviklede Søderberg-elektroden inn, og vi dannet et aksjeselskap for å utnytte denne gamle norske teknologien til å lage nanorør. Pilotproduksjon foregår på Institutt for Energiteknikk.

Ansikter fra debatten 1

Leif Kvigne

Kjartan Festøy

Per Leikvang

Lorentz Kluwer

Paul Barkved

Debatt.
Når vår velferd er så avhengig av petroleumsvirksomheten, burde vi ikke da legge ennå større vekt på å sikre oss mot sabotasjehandlinger mot installasjonene i Nordsjøen, spurte Leif Kvigne. Jeg synes det er høyst relevant å ta opp problemstilligne , sa Reiten, når vi ser på terrortruslen i verden. Mitt bestemte inntrykk er at dette håndteres med stort alvor både av norske og engelske myndigheter.

Hva betyr Kyoto-avtalen for nedbygging industri, spurte Per Leikvang. Har ikke Norge fått et svært uheldig utgangspunkt, og burde vi ikk derfor slå oss sammen med USA for å få en ny avtale. - Hele Kyoto-avtalen er under avløsning av nye mekanismer, sa Reiten, og hittil har ikke Kyoto påført norsk industri vesentlige konkurranseulemper. Jeg har håp om at myndighetene fortsatt innretter seg slik at vi ikke stilles i en vanskeligere situasjon enn resten av europeisk industri. Det er nettopp de konkurransevridende effektene av at noen land, slik som Autsralia, Canada, Russland og USA står utenfor, som gjør det nødvendig å ta Kyoto-avtalen opp til vurdering.

Vi liker å si at vi har høy utdannelse i Norge, men hjelper det næringslivet hvis utdannelsen ikke er innenfor de fagområdene det er behov for, spurte Truls Frogner. En undersøkelse i videregående skole viser at det var færre elerver som visste hva en ingeniør er, enn hva en terapeut er. - Jeg tror mye av kunnskapen er relevant, sa Reiten, men det er en fundamental bekymring, og det er sviktende interese for og søkningen til realfagstudiet. Aldersstrukturen på de som har den beste kompetansen innefor realfag er skremmende høy..

Hva gjør vi for å dyrke frem de nye industrihelten, e spurte Anita Krohn Thrane. - Den første forutsetnig er at vi har en industriarena hvor det er sjanser for å lykkes, sa Eivind Reiten. Hvis vi ikke har en industri som har levekraft og som ser ut til å lykkes, kan vi ikke vente at noen vil satse sin fremtid der. Vi i Hydro satser på å lære opp ung, dyktige medarbeidere i den systematikk, langsiktighet og nøyaktighet som skal til for langsiktig industibygging.

Ansikter fra debatten 2

Truls Frogner

Sverre Lorentzen

Anita Krohn Thrane

Robin Waaler

Carl Ludvig Kjelsen

Til de som spør om vi ikke må satse mer på forskning, sier jeg at forskning er ikke en virksomhet som foregår i et annet rom . Hele grunnlaget for videre satsing på forskning er at det er levedyktig og god industri som etterspør forskning og som kan betale for forskning. Det er brukt 700 millioner kr på å forske og forstå det som har skjedd utenfor Norskekysten for mange tusen år siden, da Storeggaraset gikk. Hvorfor? Fordi det var nødvendig kunnskap for å hente opp verdiene i Ormen Lange. Dette har skapt mye ny kunnskap innenfor den naturvitenskapelige arena.

Vi må hele tiden passe på at vi tenker FoU, tenker nyskapning, tenker kompetanseoverføring, men at vi samtidig sørger for at at industrien og næringsvirksomheten kan blomstre. Hvis ikke dør begge deler omntrent samtidig.

Hva med interrasjon i EU, spurte Sverre Lorentzen, burde ikke industrien engsjere seg for at Norge skal bli fullverdig medlem? EU-spørsmålet og integreringen med EU er veldig viktig, svarte Reiten, men vi har allerede en nær integrering med EU. Faren ved å ikke være medlem er det gir mulighet for at vi kan kose oss for mye med en norsk dagsorden, og ikke ta inn over oss de prosessene som skjer rundt oss.

Alt i alt mener jeg at det ligger mange muligheter på den industrielle og nyskapende siden i Norge, sa Eivin Reiten, men vi får enda flere muligheter hvis vi får med oss de som styrer og steller i dette landet til på å trekke noe mer næringsutviling og noe mer nyskapning, når de legger sine rammer for de neste årene. Viljen og kompetanse er der, men det er noe med troen på at vi virkelig får belønning hvis vi lykkes. Langsiktighet på virkemiddelsiden tror jeg betaler seg.

Den Polytekniske Forening, rev 180304