Vi har en foreldret kommunestruktur, forlengst sprengt av moderne kommunikasjonsformer. 
Hvor demokratisk er det egentig at kommune A kan ta beslutninger om arealbruk og transportsystem som påvirker både livsmiljø og økonomi for innbyggene i kommune B, spurte møtelederen Jomar Lygre Langeland.
Hvor sterkt skal staten legge føringer for kommunal planlegging, og hvor mange NOUer skal foreslå styrket kommunal planlegging før det skjer noe?
På den ene siden ønsker vi oss små enheter, med nærhet mellom den styrende og de styrte. På den anne side ønsker vi oss større enheter for å løse samordningsoppgaver og gi stordriftsfordeler. 
I dag har vi tre folkevalgte nivåer. Kan vi klare oss med to? Trenger vi fylkeskommunen?

Trenger vi kommunen ­ eller har vi for mange?
Det er en rekke gode argumenter for at det er den beste og mest effektive løsningen å overlate oppgaver til det lokalt selvstyre fremfor å sentralisere, sa Erna Solberg.
Velferdsoppgavene er de primære for kommunene. I den enkelte kommune har man langt større muligheter til å skreddersy løsninger for den enkelte bruker, velge løsninger ut fra en helhetsbetraktning av brukerens behov og tilpasse tjeneste etter lokale forhold.
Strukturkommisjonen i Danmark la for en uke siden frem sin anbefaling om at ingen dansk kommune bør ha mindre enn 20 000 innbyggere. 
I Norge har vi 434 kommuner og 19 fylkeskommuner. Den minste kommunen har 243 innbyggere, den største, Oslo har nær 800 000 innbygger. Mer enn halvparten av alle kommuner har mindre enn 5000 innbyggere, og i disse kommunene bor til sammen bare 20% av landets befolkning. 
Regjeringen mener at større kommuner gir bedre og billigere tjenestetilbud enn små kommuner, sa Erna Solberg. Ved å slå sammen kommuner kan man spare administrasjon, få større og mer kompetente fagmiljøer og få en større og mer robust økonomi. Sammen med Kommunenes Sentralforbund (KS) har derfor Kommunal- og regionaldepartementet (KRD) lansert et samarbeidsprosjekt: Fremtidens kommunestruktur. Bakgrunnen for samarbeidet er at kommunene selv ønsker å ta ansvar for utvikling av kommunestrukturen .
 

100 kommuner i Norge?
Dagens fylkeskommune har mistet de fleste av sine arbeidsoppgaver. Kan vi klare oss uten dette ekstra folkevalgte nivået hvis primærkommunene blir store nok til å overta de oppgavene som ligge igjen i fylkeskommunene? Kan vi klare oss med 100 kommuner?
100 kommuner er urealistisk, det var både Erna Solberg og de øvrige deltakerne i debatten enige om. Kanskje er det mulig å redusere antallet med 100, til 350 kommuner.
I 1968, mens vi hadde en enpartiregjering, var Stortinget villig til å ta ansvar og reduserte antall kommuner fra 700 til 450.
I dag er situasjonen langt vanskeligere. Stortinget innførte i 1995 Frivillighetsprinsippet. Forutsetningen for å slå sammen to kommuner, er at innbyggerne i begge kommuner gir sin tilslutning. Gjør de ikke det, må sammenslåing vedtas av Stortinget - og et slikt vedtak er Stortinget neppe villig til å ta.
En spørreundersøkelse viser at det ikke er flertall blant velgerne for å slå sammen kommuner, og at motstanden er størst i de minste kommunene. Det er flere gode grunner til at det er slik. De minste kommunene er de rikeste, målt per innbygger. Inntektsveksten har vært langt sterkere for innbyggerne i små kommuner enn i de store. Dessuten er Inntektssystemet slik at staten overkompensere de små kommunene for smådriftulemper. Anslag viser at tilskuddet er omtrent dobbelt så stort som de faktiske merkostnadene. 
Den aller viktigste grunnen er likevel bekymringen for bærekraften i de små lokalsamfunnene i DistriktsNorge. I distriktspolitikken har vi brukt offentlig sektor til å danne kjernen i arbeidslivet . Ordføreren i en av de fire kommunene på Senja sa det slik: Jeg kan ikke gå inn for kommunesammenslåing. Det vil bety at vi mister 20 til 30 arbeidsplasser på rådhuset, og det er omtrent halvparten av alle arbeidsplasser i bygda. 
Rune Sørensen summerte opp slik: Dagens kommunepolitikk er lagt opp etter selvhelbredelsesprinsippet: at kommunene på frivillig basis skal velge å samarbeide og velge å slå seg sammen. Jeg tror ikke det virker, det må sterker virkemidler til. De velstående små kommunene vil ikke dele med de store.
Hovedforklaringen for at vi lever med den kommunestrukturen vi har, det har med maktpolitikk og fordelingspolitikk å gjøre. Det som kan endre det, er sjokk i systemet.
Det er naturlig at Stortinget evaluerer Frivillighetsprinsippet, sa Erna Solberg.

Hva skal vi med fylkeskommunen?
Helsereformen gjorde at fylkeskommunene mistet viktige arbeidsoppgaver. Trenger vi egentlig dette tredje folkevalgte nivået mellom stat og kommune? Min personlige mening er vi bør legge ned fylkeskommunen, sa Erna Solberg. 
I regi av KRD er det nå satt igang en rekke forsøks- og utviklingsprosjekter for å finne samarbeidsformer mellom fylkene og for oppgavedeling mellom fylkeskommune og fylkesmann. Vi har sagt at fylkeskommunene skal gå fra å være myndighetsforvalter til å bli virksomhetsutvikler, at fylkeskommunene skal forvalte et behov vi ser i samfunnet for regional utvikling. 
I 2005 skal vi evaluere om fylkeskommunene vil kunne fungere som regional utviklingsaktør, og regjeringen vil i perioden 2005 ­ 2009 foreta en forskningsbasert evaluering av fylkeskommunene

Finnes det naturlige grenser?
Er dagens inndeling i kommuner, fylker og regioner hensiktsmessig? Vi har eksempler på kommuner som ligger på begge sider av en fjord. Dette var naturlig da båten var det viktigste fremkomstmidlet. Mens fjorden tidligere var det som bandt sammen, er den nå noe som deler kommunen.
Norge er monosentristisk, sa Tor Selstad, vi har et usedvanlig bratt senterhierkari. Hovedstaden er så stor i forhold til nummer to og nummer tre-byene at den dominerer, både i folketall, men ennå sterkere i kunnskaps- og kulturinstitusjoner og den er helt dominerende når det gjelder meningsdannelse.
For distriktene var fylkeskommunen noe som kunne skape motvekt mot hovedstaden.
Regjeringen satser på at det skal dannes partnerskap, at virkemiddelaktørene : universitet- og høyskolesektoren, veikontorene og andre skal ha et felles partnerskap, knyttet til den regionale utviklingen. 
Hos oss har fylkeskommunene verken en inndeling som gjør dem meningsfylte eller en hensiktsmessig oppgavefordeling. Et alternativ er selvfølgelig landelsregioner, men det er ikke lett å sette riktige grenser, for eksempel mellom Vestlandet og Trøndelag. Det er heller ikke lett se for seg en Østlandsregion. Hvilket fellesskap har fjellbygdene i Hedmark og Oppland med Østfold?
I Norge må vi leve med mange kommuner. Vi kan ikke sammenligne oss med Danmark, det skyldes både geografi og økonomi. For eksempel ville en superkommune i VestFinmark med 30 000 innbyggere fungere særdeles dårlig. Antall innbyggere er en lite egnet målestokk. Kommuner med under 5000 innbygger kan være svært ulike. Gjerdrum og Berlevåg er to ytterligheter her. Til Berlevåg finnes det knapt vei, og det er veldig små muligheter til å lage effektive enheter sammen med nabokommunene.
Hvis Rendalen slår seg sammen med Storelvdal, blir kommunen like stor som Akershus i areal, men det bor bare 4000 mennesker der.
Fylkene er også svært forskjellige. Erna Solberg summertedet opp slik: Skal alt være likt i Norge? I noen deler av landet trenger vi inndeling på fylkesnivå, mens andre deler ikke gjør det. Min konklusjon på det regionale nivået er et vi kommer til å få en spennede tid fremover. ­ Jeg må innrømme at i mitt hjerte mener jeg at vi bør bygge på samarbeidemodeller og avvike ett direkte folkevalgt nivå.
 

Ansikter fra debatten
 

Jens Seip

Truls Frogner

Asbjørn Vinjar

Svein Lundevall

T.F.Rasmussen

Lise Christoffersen

Ole Falk Fredriksen

Regionene som vekstområder
Virkemiddelpolitikken er fortsatt preget av mangel på arbeidsplasser i DistriktsNorge, men i dag er det behov for vekst over hele landet. I de siste to tiårene har veksten i Norge hovedsakelig kommet i Oslo-regionen. Hva skal vi gjøre for å skape vekst også i resten av Norge?
Næringsutvikling dreier seg ikke lenger om industriutbygging, sa Selstad, den epoken er over. Nå er det forskjellige typer tjenestenæringer, mange på et høyt kunnskapsnivå.
Det er byene som er motoren i regionene, sa Selstad. Det er en viss sammenheng mellom størrelsen på et bymiljø og den næringsutvikling det kan bidra til å gi, og det er også sammenheng med forekomsten av kunnskapsinstitusjoner. 
En vekstkraftig region bør derfor være så stor at den rommer en storby, og denne storbyen må tilhøre regionen og ikke byen selv. 
Da Tyskland skulle integrere de fem nye Länder, måtte man hindre at all vekst skjedde i Berlin. Derfor ble det bygget avlastningsbyer rundt Berlin og det ble satset på senterdannelse også i de andre delstatene. 
I Østlandssamarbeidets strategiske plan satser man på sammenvokste byområder som en motvekt til StorOslo. På samme måte kan man tenke seg Stavanger, Bergen, Mørebyene, Trondheim og Kristiansand kan være avlastningssentre på landsplan.
Jeg tror det er vesentlig at de politiske partiene avklarer sitt syn i forhold til det regionale nivået, sa Solberg: om det skal være større regioner, eller om de skal være mindre, og om det skal være et folkevalgt nivå mellom staten og kommunene. Dette er temaer det er en levende debatt om også i våre naboland. Strukturutvalget i Danmark har sagt at man fortsatt skal ha et fylkesnivå.

Tvinger økonomien oss til å gjøre noe?
Vi er veldig stolte over at vi klarte å øke kommunebudsjettet med 1,8 milliarder kr for 2004, sa erna Solberg. Det er faktisk det høyeste på seks år og med 2 milliarder i øremerkede midler i tillegg. Men budsjettet for velferdsordninger økte med 14 milliarder kr, helt automatisk på grunn økte satser, og fordi flere har fått rett til tilleggspensjon. Vi spiser opp hele handlingsfriheten gjennom inntektsoverføringer, og det vil spise opp regionalpolitikken og satsing på høyere utdanning og forskning, hvis vi ikke gjør noen med den langsiktige utfordringen.
Jeg tror at reformvegring for kommunenes og fylkeskommunenes struktur er en meget alvorlig sak, sa Sørensen, Dette er en kjempesektor i norsk økonomi som vokser med 10 000 årsverk hvert år og sektoren utgjør ca 20% av BNP. 
Det som har skjedd, sa Ragnar Kristoffersen, er at staten har tatt på seg stadig flere oppgaver, og at de oppgavene som skal løses på kommune og fylkesplan følges opp med detaljerte beskrivelser , ofte av øremerkede midler , rapporteringskrav og skjemavelde. Vi har et storting som detaljstyrer, som driver stortingsregjereri. Man er fristet til å spørre om Björn Rosengren hadde et poeng, når han sa at Norge er den siste sovjetstat. 
Vi har ikke råd til å ha sterkere vekst i offentlig sektor enn i vårt konkurranseutsatte næringsliv, sa Solberg. Hvis ikke, går det ut over vår konkurranseevne. Arbeidskraft vil bli en knapphetsfaktor, og det er de minste kommunene som kan komme til å tape kampen om kvalifisert arbeidskraft.
Det er imidlertid ikke lett å få gjennomslag for endringer. Vi har en nasjonalforsamling som er mer sektorisert enn i andre land. Som representant på Stortinget plasseres du i en komité, og du blir saksordfører for en del av komiteens virksomhet. Jeg tror ikke sektoriseringen skyldes den lokalpolitske bakgrunnen som de fleste representantene har, men det å være politiker i en tabloidisert verden. Den eneste overstyring av sektorene gjøres av finanskomiteen, og det dreie seg om budsjetter.
Hvis de politiske partiene blir for svake på helhetsperspektivet, får du en utflyting!

Møtet ble åpnet av PFs president, Truls Frogner

Tilbake

Tekst og bilder: Nils Chr. Tømmeraas

Polyteknisk Forening, rev 030204