Polyteknisk Forening
Plenumsmøte mandag den 8. desember 2003

Det er umulig å opprettholde dagens pensjonssystem hvis vi vil ha noen som helst sjanse til å opprettholde annen velferd og kunne opprettholde et konkurransedyktig næringsliv, sa finansminister Per-Kristian Foss. Hvis noen skulle mene at vi i Norge er forskånet fra å måtte gjennomføre en dyptgripende pensjonsreform, lever de i mytenes verden. Hele foredraget

I kveld skal jeg avlive følgende myter, sa Foss:

• Eldrebølgen vil gå over
• Oljepengene gjør at vi ikke lenger trenger noen pensjonsreform
• Anslagene er så usikre
• Det er enda verre i andre land
• Vi arbeider så lenge i Norge
  :
  

Eldrebølgen vil gå over
Vi lever stadig lenger. I 1973 ble pensjonsalderen senket til 67 år. Da kunne en 67-åring i gjennomsnitt vente å leve til 81 år. Dagens 67-åring kan vente å leve til 84 år, men innen 2050 er forventet levealder å ha steget til 89 år. Det betyr at perioden med alderspensjon kan bli mer enn 50% lenger i 2050 enn den var i 1973.
Samtidig ventes antall personer i arbeidsstyrken bak hver pensjonist å synke fra 2,7 i 2001 til 1,6 i 2050.

Oljepengene gjør at vi ikke lenger trenger noen pensjonsreform
Finansdepartementet venter at inntektene fra oljevirksomheten – statens netto kontantstrøm - vil synke til mindre enn en tidel av dagens nivå i 2050, mens pensjonsforpliktelsene vil dobles. Det betyr at mens oljeinntektene i dag omtrent tilsvarer pensjonsutgiftene, vil de i 2050 utgjøre bare ca 5%.
Selv om Petroleumsfondet vil fortsette å vokse, vil det ikke bli stort nok til å dekke statens pensjonsforpliktelser. I dag tilsvarer fondet vel 1/3 av pensjonsforpliktelsene. Med videreføring av dagens system vil fondet i 2050 tilsvare snaut 1/4 av statens pensjonsforpliktelser.
Selv om skatteinntektene fra pensjonistene vil øke, vil statsfinansene forverres med nesten 20%.
Vårt generasjonsregnskap er ikke i balanse, sa Foss.

Anslagene er så usikre
En innvending vi hører mot slike fremskrivninger er at anslagene er så usikre, og at en annen utvikling i petroleumsinntektene kan løse utfordringene for oss. Sannsynligheten for dette er dessverre liten, sa Foss, og selv om oljeutvinningen skulle bli vesentlig større og oljeprisen høyere, vil ikke dette radikalt endre behovet av at noen må gjøres.

Det er enda verre i andre land
En sammen ligning med andre OECD-land viser de offentlige utgiftene til alderspensjon er lavere i Norge enn OECD-gjennomsnittet, men at veksten vil være sterkere i Norge. Med videreføring av dagens system vil utgiftene i Norge i 2050 være vel 1,5 ganger gjennomsnittet for OECD , og sammen med Tyskland og Frankrike vil Norge ligge på topp.

Vi arbeider så lenge i Norge
Yrkesdeltakelsen er høy i Norge, spesielt på grunn av høy yrkesdeltakelse hos kvinner, men det er stadig flere eldre som pensjonerer seg tidlig. Bare litt over halvparten av menn i alderen 60 – 66 år er i arbeid. Regner vi med uførepensjon i alle aldersgrupper og avtalefestet pensjon, er forventet pensjoneringsalder ca 61 år. Det er 6 år tidligere enn den formelle pensjonsalder i Folketrygden. Antall yrkesaktive år synker også på grunn av at de som er unge studerer lenger. Antall utdanningsår er mer enn fordoblet siden 1967.

Hva slags reform?
Mange land har gjennomført reformer i de offentlige pensjonssystemene:

• Økt aldersgrense
• Sterkere økonomiske incentiver til stå i arbeid
• Redusert indeksering av pensjoner i forhold til lønn
• Økt vekt på private pensjoner
• Tiltak for å hindre at eldre presses ut av arbeidsmarkedet

Sverige har gjennomførte en omfattende reform som er blitt stående som modell for mange andre land.
Regjeringens mål for den norske reformen er at pensjonssystemet må:

• gi trygghet for Folketrygdens fremtid
• stimulere til økt arbeidsinnsats
• sikre alle pensjonister en garantert minstepensjon
• være enkelt og forståelig
• gi forutsigbare ytelser
  

Hilde Wisløff Nagel, samfunnsviter med dr.grad i pensjonsordninger:
Vi må unngå en veik og puslete reform, og så må politikerne frede den løsningen vi kommer frem til, slik man har gjort i Sverige. Pensjonspopulisme kan føre til at vi velger enkle og kortsiktige løsninger, helt uten fremtidsperspektiver. En av fristelsen er å lage en komprosmissløsning hvor vi døper om Petroleumsfondet til Pensjonsfondet. Det er utopisk å tro at dette fondet er tilstrekkelig til å dekke de utfordringene vi står overfor, men det kan skapes forventninger hos folk flest om at det sikrer pensjonen. Da får vi en lite konstruktiv reform.
Reformen av Folketrygden er lansert som et finansieringsproblem, men for at vi skal få et godt og riktig pensjonssystem må vi se på de normative prinsippene som ordningen skal hvile på. Samfunnet vi nå skal lage et pensjonssystem for er radikalt forskjellig fra det vi hadde da Folketrygden ble utformet i 1966. Vi tenker helt annerledes om arbeid og fritid, om å skifte jobb, om velferdsproblemer, om rus, pedofili, barnevern, kriminalitet, osv. Statens pensjonsutbetalinger utgjør en veldig stor andel av det som brukes til velferdspolitikk. Det ser ut til at pensjonskommisjonen vil foreslå at vi bygger opp igjen grunnelementene i den ordningen vi har hatt siden 1968. Er det riktig at det er en offentlig oppgave å sikre rett til en pensjon på 2/3 av lønn? Jeg mener at vi burde drøfte målsetningen og prinsippene for pensjonsordningen før vi fastsetter detaljene i finansiering og pensjonsytelser, sa Hilde Wisløff Nagel.

Steinar Strøm professor i sosialøkonomi, UiO
Avkastningen fra Petroleumsfondet vil ikke være så stor at den løser problemene med å finansiere våre fremtidige pensjoner. Selv om politikerne klarer å holde fingrene fra kontantstrømmen fra olje- og gassvirksomheten og at de respekterer Handlingsregelen, vil avkastningen fra Petroleumsfondet om 10 år bare utgjøre 4 – 5 % av BNP.
Selv om inntektene fra petroleumsvirksomheten vil gjøre livet lettere for oss, trenger vi en pensjonsreform. Vi eldes, men vi eldes seinere enn de fleste andre vestlige land. Det er bare Frankrike og USA som har like høy fertilitet som Norge.
Det viktigste vi kan gjøre, sa Steinar Strøm, er å la de som ønsker å pensjonere seg tidlig dekke inn merkostnadene ved at de gjør det. Vi må avskaffe AFP-ordningen hvor folk kan gå av med pensjon ved 62 år og få pensjon, og dessuten få samme pensjon ved 67 år som om de fortsatt hadde stått i arbeid.
Pensjonskommisjonen vurdere å erstatte dagens Besteårsregel med Livstidsinntekt. Jeg er ikke sikker på at det tjener sin hensikt, sa Strøm. Bekymring omkring fremtidig pensjon er neppe tilstrekkelig til å motivere 20-åringer. Dette er en form for lidelse som det er unødvendig å påføre det norske folk. Vi må blant annet tenke på hvorledes dette vil virke inn på kvinnenes motivasjon til å ta seg tid til å få barn og å ha omsorg for dem.
Økonomisk sett er det tidspunktet for pensjonering som teller mest. Det vi trenger er en ordning som er slik at om du velger å gå av tidlig med pensjon, så må du bære byrdene ved det.
Når vi i Norge har mange pensjonister i forhold til arbeidsstyrken sammenlignet for eksempel med Italia, så skyldes det at vi har lenge har hatt høy yrkesdeltakelse blant kvinner. Det har de ikke hatt i Italia

Innlegg fra salen

> Jørn Baltzersen

Nils Holm

Nils Furnes

Per Leikvang

Jonas Lie

Truls Frogner

Paul Barkved

I Oslo Kommune er gjennomsnittlig pensjoneringsalder 53 år, sa kommunaldirektør Nils Holm. En tredel av kommunens pensjonskostnader går til uføretrygd og AFP-pakker. Jeg synes man i dag legger for liten vekt på å få folk i arbeid. I kommunen arbeider vi med et opplegg hvor regningen for førtidspensjoner skyves helt ned til de lokale arbeidsgivere.

Nils Furnes, sjeføkonom i Sparebanken NOR illustrerte den økende pensjonsbelastningen slik: I 1960 var gjennomsnittsalderen for start i arbeidslivet 18 år og gjennomsnittlig sluttalder var 65 år. Det gir 47 år i arbeidslivet. Gjennomsnittlig levealder var 74 år, tilsvarende 9 år med pensjon. I 2002 er talene 22 år inn og 55 år ut, som gir 35 år i arbeidslivet. Sammen med økningen i levealder gir det 22 år som pensjonist.

Jonas Lie som var den yngste av deltakerne i debatten drøftet sparebegrepet: Vi sparer ikke til vår egen pensjon, sa han. Vi investerer i at fremtidige generasjoner skal kunne klare yte oss våre pensjoner. Når jeg en gang går av med pensjoner det ikke hva jeg selv har laget som som bestemmer hvilke ytelser jeg kan få, men hva den generasjonen som kommer etter meg lager.

Truls Frogner, HR direktør i Manpower pekte på at mange arbeidstakere slett ikke har et fritt valg til om de vil arbeide og hvor lenge de vil arbeide. Dette er noe vi hopper over når vi snakker om den økonomiske motivasjonen for den enkelte arbeidstaker til å velge å bli stående i arbeid. Ønsker vi at folk skal bli stående lenge i arbeid, må vi sende en beskjed også til arbeidsgiverne i Norge om å bruke fantasi, holdninger og rammevilkår fra myndighetene for å tilrettelegge arbeidet slik at det faktisk blir mulig for de som vil og kan å arbeide lenger.

Møtet ble ledet av PFs president, Truls Frogner

Pensjonskommisjonen

Tilbake

Tekst og bilder: Nils Chr. Tømmeraas