 |
Statsråd Victor Norman innledet til paneldebatt,
med innlegg fra salen.
Panelet, fra V. prorektor Jan Grund, BI, partner Harald Norvik, EconPartner,
direktør Marianne Johnsen, Elkem, leder Morten Øye, LO Stat
og foredragsholderen |
Regjeringens fokusområder
Helse og utdanning sto for 19% av innsparingspotensialet i 1991.
Den forrige regjeringen initierte en storartet helsereform. Oppgaven for
denne regjeringen er å sette reformen ut i praksis. Helseministeren
har dessuten tatt initiativ til en fullstendig revurdering av hele finansieringsystemet
for helse og sykehussektoren, og Kristin Clemet har initiert en stor reform
i grunnskole og videregående skole, med omfattende delegering av myndighet
og med økt fokus på kunnskaper.
Vårt andre hovedområde er distriktspolitikk. Det er farlig
å ta ordet distriktspolitikk i sin munn, sa Victor Norman, fordi det
er så mange myter rundt det. 38% av insparingspotensialet, eller 33
mrd (1991) kr var knyttet til ineffektiv distriktspolitikk.
Med den totpografi vi har i Norge, er distriktspolitikk en forutsetning
for at vi skal oppretholde bosetning utenfor Oslo-området. Problemet
er ikke at vi bruker for mye på distriktspolitikk, men at vi bruker
ressursene feil. Vi får lite distrikt for hver krone.
Vi kan ikke lenger basere oss på at det er primærnæringene
og kraftkrevende industri som skal skaffe grunnlaget for bosetning i distriktene.
Heldigvis er det slik at vi gir tilnærmet samme utdanningstilbud til
barn og ungdom over hele Norge. Da må vi også sørge for
at vi kan tilby arbeidsplasser til vår velutdannede ungdom i distriktene.
Hvis vi ikke klarer å utnytte den kompetansen som sitter i hodene
og den dyktighet som sitter i hendene på den 3/4 av befolkningen som
bor utenfor Oslo-området, da sløser vi med ressursene i massiv
skala.
Vår distriktspolitikk må i alle fall inneholde tre sentrale
ingredienser:
- Det ene er at distriktene og regionene selv må ta økt
ansvar for utvikling av eget sted/region. Det innebærer at staten
må være villig til å desentralisere mer makt og myndighet
til kommunene.
- Det andre elementet er at vi må satse på byene, spesielt
de større byene som regionsentra. Skal vi få sterke kunnskaps-
og kompetansebaserte klynger andre steder enn i Oslo, så må
vi innse at de store byene må være nøklene i regionene.
Dette er et hovedpoeng i den storbymeldingen som regjeringen skal
fremlegge i løpet av våren.
- Det tredje er at staten selv, som den største arbeidsgiver må
være villig til å plassere en del av de statlige kompetansearbeidsplassene
utenfor Oslo, på en måte som trekker på og videreutvikler
kompetansebasen i resten av landet.
Lokalisering av statlige tilsyn på syv andre steder i Norge enn
i Oslo er en sentral del av en regionalpolitikk som innebærer at vi
effektiviserer det norske samfunnet. Det er noen som betrakter distrikts-
og regionalpolitikk som en form for sosialpolitikk som vi må drive
for at folk som bor utenfor Oslo skal få del i den verdiskapningen
som skjer i Oslo. Dette er et riv, rav, ruskende galt utgangspunkt, sa Victor
Norman. En god distrikt- og regionalpolitikk handler om å utnytte
de ressursene som finnes i samfunnet på en effektiv måte!
Ledighet og uføretrygd
Det er for mange som er unødig arbeidsledige eller på uføretrygd.
I 1991 anslo vi at 43% av innsparingspotensialet lå i at vi ikke klarte
å utnytte arbeidskraft som i prinsippet var disponibel for verdiskapning.
Før jeg går inn på hva vi kan gjøre med det, vil
jeg understreke at det er veldig mange i Norge som bør få uføretrygd
og som ikke må stigmatiseres av den grunn. Det er viktig at vi bevarer
et sikkert, forutsigbart inntektsgrunnlag for disse på minst dagens
nivå. Det er også en del av arbeidsledigheten som vi ikke har
heredømme over, slik som følgene av internasjonale tilbakeslag
inne IT-området. Når vi velger å innfase oljeinntekter
i norsk økonomi, vil noen arbeidsplasser i konkurranseutsatte næringer
gå tapt, og det er folk som i en periode vil være uten arbeid.
 Flere økonomer har prøvd å lansere
teorier om at det finnes et nedre grense for arbeidsledighet som gjør
at vi ikke får akselererende prisstigning i samfunnet. Kanskje er
det riktig, sa Victor Norman, men med et effektivt system for kvalifisering
og formidling av arbeidskraft, kan vi ha lav ledighet uten at vi får
press i økonomien. Derfor har Regjeringen satset på forbedre
den offentlige innsats for å hjelpe folk å komme i arbeid. Vi
har iverksatt en omlegging av A-etat, og Regjeringen fremmet før
jul en stortingsmelding om samordning av tjenestene innen arbeid, trygd
og sosiale tjenester, SATS.
Vi har i alt 16 000 offentlig ansatte som jobber innen Trygdeetaten, A-etat
og de kommunale trygdekontorene. I stedet foreslår Regjeringen at
det blir en Pensjonsetat som stort sett arbeider med ordninger for utbetaling
til folk som er yngre enn 18 og eldre enn 67 år, og en Jobbetat som
har som hovedoppgave å drive personlig oppfølging, veiledning
og problemløsning for den 1/10-del av de mellom 18 og 67år
som ikke kan hjelpe seg selv med å finne arbeid. Erfaring viser
at 9 av 10 finner seg arbeid uten hjelp fra det offentlige. - Dette skal
være en tjenesteetat, der man ikke bare kan få råd om
hvorledes skaffe seg en jobb, men som gir hjelp til å løse
alle de problemer som hindrer vedkommende å skaffe seg arbeid.
Hvis man kan få en 30-åring over fra trygd til varig arbeid,
er nåverdien for det offentlige på 5 mill kr. Vi kan bruke ganske
mye offentlige ressurser på å løse rusproblemer, boligproblemer,
gjeldssanering, samlivsproblemer, barnehageplass eller fjerne andre hindere
for at vedkommende kan skaffe seg utdannelse og arbeid.
En ny forvaltningskultur
Det er ikke nok å si at vi skal gjøre ting, vi må
også vite hvordan. Det handler om å forandre forvaltningskulturen
og å nyttiggjøre de ressuser som frigjøres gjennom omstilling
og effektivisering.
Vi sliter med at hele offentlig sektor egentlig er bygd opp som del av forvaltningsapparatet
i embetsmannsstaten, sa Victor Norman. Rapporteringsveien og instruksjonsveien
er bygd opp for at dagen skal være enklest mulig for den uavsettelige
embetsmannen på toppen av pyramiden i departementet. Dette egner seg
godt for diktatorer, men det egner seg fryktelig dårlig for brukerne.
Offentlige tilbud må organiseres fra brukerne og innover, i stedet
fra staten og utover
Hvis vi skal komme noen vei, må vi starte med brukerens behov. Det
gjør vi i SATS. Vi spør hvilke tjenester de arbeidssøkende
trenger for å løse sine problemer, hvilken rådgivning
trenger de, hva trenger de i førstelinjen. Deretter spør vi
hvilke økonomiske virkemidler og hvilke virkemidler for øvrig
må førstelinjen ha for å fungere. Det definerer hva vi
må ha i andre linje. Tilsvarende spør vi hvilke budsjetter
og hvilke styringssystemer må annenlinjen ha for å ha disse
virkemidlene til rådighet, og det bestemmer i sin tur hvordan departementet
må bygges opp. Og så kan vi til slutt spørre: Hva slags
statsråder må vi ha for at dette skal fungere godt? - Kanskje
vil det gi oss bedre regjeringer?
 Vi må systematisk delegere myndighet. Førstelinjen
kan ikke fungere godt, hvis den ikke har fullmakter. Fullmakter innebærer
at man systematisk fører makt ned i systemet og ut mot brukeren.
Det krever tre ting som er sentrale elementer i moderniseringssammengen:
Generelle rammevilkår som gir nødvendig lokal handlefrihet.
Et eksempel er overføring av innkjøpsansvaret til lokale enheter,
et annet er overføring av større lokal pott i lønnsforhandlingene.
Tilsvarende er innføring av en IKT-strategi som innebærer at
staten sentralt bare skal ha ansvar for infrastruktur. Alt annet ligger
på lokale enheter.
Lederopplæringsprogrammer som skal gi bedre lokale ledere, ledere
som tar ansvar. Vi starter med omskoleringskurs for departementsrådene
i februar, for å lære dem å til å avgi makt nedover
i systemet. Deretter følger vi opp med ekspedisjonssjefene, og så
videre. Vi har ikke våget å foreslå at statsrådene
skal med ennå, men vi får se hva som skjer.
Det viktigste er å utvikle delegerings- og styringsystemer som er
skreddersydd til mangfoldet av virksomheter og arbeidsoppgaver innenfor
statlig virksomhet. - Aker-skolen som sa at ledelse er et fag i seg selv,
og at en god leder kan lede hva slags virksomhet det skal være, den
skolen og den tenkning er død. - Det finnes ikke noe enkelt styrings-
og delegeringssystem som kan brukes over alt i staten, like lite som det
finnes ledere som passer like godt til å lede Kirken, Skatteetaten,
A-etat, Forsvaret, eller Kulturstøtte, for å nevne noe av det
staten rommer.
Vi legger frem en stortingsmelding om statlige tilsyn fredag i denne
uken. Denne melding dreier seg ikke bare om lokalisering av tilsynene, men
også om styringsform, delegering og begrensning i instruksjonsrett.
Jeg mener at hensynet til den enkelte brukers rettsikkerhet, konfidensialitet
og krav på individualitet må gå foran politikernes rett
til innsyn. I denne stortingsmeldingen vil vi nok gå lenger enn det
som vært tradisjon i Norge, både når det gjelder lovbestemt
begrensing i instruksjonsrett og ansvar, sa Victor Norman.
Hermansen kommer!
Vi ønske å foreta tilsvarende, skreddersydde gjennomganger
på flere områder, og har vært så heldige å
få Tormod Hermansen til å lede en gruppe som skal ta for seg
fire fem veldig forskjellige etater og gjennomføre en systematisk
styringsreform med sikte på delegering. Arbeidet skal skje fra i løpet
av ett år og starter i april. Hermansen kjenner offentlig sektor bedre
enn de beste, han er en sosialdemokrat som har måttet lære behovet
for delegering gradvis, og han er kjent for å være en bulldoser.
Jeg er sikker på at dette vil bli et av de mest spennende prosjektene
vi har, sa Norman.
Økt ansvar og myndighet til kommuner og regioner!
Vi må samtidig være villige til å desentralisere mer makt
til kommunene og til å ansvarliggjøre dem. Her er det mer doubletalk
enn på noe annet område i norsk politikk. Alle i Norge er varme
tilhengere av kommunal selvsyre. Men alle i Norge er samtidig helt enige
om at staten sentralt må bestemme hvordan tilbudet til de eldre skal
være, hvilke miljøstandarder som skal gjelde, hvordan skoletilbudet
skal være, og hva slags veistandard det skal være. Summen av
dette blir at vi skal ha kommunalt selvstyre på alle områder,
unntatt det hver av oss er spesielt interessert i. Hvis vi ikke er innstilt
på å avgi makt til kommunene, er det litt bortkastet med kommunevalg
hvert 4 fjerde år. - Vi i Regjeringen ønsker å delegere
mer makt til kommunene.
De frigjorte ressurser fristilt arbeidskraft en ressurs
vi må utnytte!
 Hvorledes vi skal bruke den arbeidskraften
som blir friggjort, er det tema vi hittil har vært minst opptatt av
i forbindelse med omstilling. På en rekke områder, både
i stat og kommune, er det gjennomført vellykkede omstillingsprosesser
som gjør at man kan opprettholde tilbudene med færre folk enn
før. Det har gitt en potensiell gevinst, men i praksis har vi uføretrygdet
og førtidspensjonert de som er frigjort, over en lav sko. Bare i
fjor var det 1000 personer i Posten som gikk ut på ventelønn.
Nå er det er ikke noe galt i at enkelte går ut på
ventelønn, men når det skjer med 1000 personer, fra en etat,
da betyr det at vi kaster bort nesten hele den effektiviseringsgevinsten
vi har slitt for å oppnå. Dette er dårlig samfunnsøkonomi.
Det må bli slutt på at hovedregelen er å sette folk på
ventelønn. Vi må synliggjøre kostnadene. Det første
grepet Regjeringen har tatt, er å plassere kostnadsansvaret i de enhetene
som støter ut arbeidskraft. Nå må enhetene selv må
betale ventelønn, og de må betale den ekstra pensjonspremie
som følger av at vi har overhyppighet av uføretrygding og
tidligpensjonering. - I følge Dagens Næringsliv har dette umiddelbart
ført til endrede holdninger.
Endringsledelse er en annerledes form for ledelse, og det har vi ikke vært
bevisst nok på, sa Norman. Det stiller andre krav, både til
lederform og kanskje også til lederperson, enn ved vanlig løpende
drift.
Endringer tar tid, det må vi ta inn over oss. Hvis vi gjennomfører
omstillinger og effektiviseringer i hurten og styrten, så får
vi problemer med hva vi skal gjøre med de overtallige. Hvis det er
nødvendig å ta litt bedre tid for faktisk å plassere
folk som blir overtallige, ja så er det likevel økonomisk fornuftig
å gjøre det!
Regjeringen har stilt krav om at ved større omstillinger, slik som
i tilsynssektoren , så skal det utarbeides individuelle karriereplaner
for alle som berøres. Arbeidskraft er den mest verdifulle ressursen
som statlige enheter forvalter. Da kan det kan ikke være ublutt å
stille krav om at hver enhet skal ha en forvaltningsplan for de ansatte,
med individuelle karriereplaner.
Derfor har vi i AAD nå startet arbeidet med å omstille Arbeidsgiveravdelingen
til å bli en Omstillingsavdeling, hvor hovedoppgaven er å bistå
statlige enheter med forvaltning av personalressursene i forbindelse med
statlige omstillinger.
Vi må huske på at mesteparten av gevinsten ved effektivisering
i staten er å få frigjort arbeidskraft, og hvis vi ikke får
kanalisert arbeidskraften over til andre anvendelser, ja så blir det
ingen gevinst i det hele tatt, sa Norman. Det å ha en klar politikk
for å utnytte de frigjorte ressursene, det er ikke bare god personalpolitikk
og et minstekrav vi må stille til anstendig behandling av enkeltpersoner,
det er god, elementær bedriftsøkonomisk og samfunnsøkonomisk
fornuft. Jeg vil ikke ta rettigheter fra noen, sa Victor Norman.
Panelet, debattelder Steinar Hopland
Steinar Hopland |
Jan Grund |
Harald Norvik
|
Marianne Johnsen |
 Morten Øye |
Omstilling og effektivisering av staten er ikke noe nytt, det er noe skiftende
regjeringer har hatt på programmet i alle fall de siste 15 20
årene, og det har skjedd store omstillinger. Antall ansatte i staten
er redusert fra 180 000 personer i 1990 til 100 000 i dag. De har ikke forsvunnet
som arbeidstakere, men arbeider i fristilte bedrifter, og denne omstillingen
har skjedd gjennom medvirkning fra de ansattes organisasjoner, sa Morten
Øye. Når det oppstår motkrefter, skyldes det at de
ansatte har mistanke om at de skal miste lønn og rettigheter, at
det skal skje sosial dumping. Når pensjon, arbeidstid og andre rettigheter
berøres, så kommer motkreftene med en gang!
Panelet støttet Regjeringens valg av fokus og innsatsområder,
men reiste tvil om fornuften ved å forsøke å presse gjennom
utflytting av tilsynene. Harald Norvik sa det slik: Du risikerer
å få motstand på områder som ikke er så viktige,
og det kan undergrave muligheten for å få tilslutning til helheten
i Regjeringens omstillings- og effektiviseringsprogram og du er tilbake
i Square One.
Målet for helsereformen må være mer helse for hver krone.
Det krever et svært profesjonelt lederskap, et annet lederskap, vilje
til endring og mot til beslutninger og eksekvering, sa Jan Grund.
Det er nå testen kommer på om vi er villige til å mene
alvor med den makten som er gitt til de regionale styrene og til de enkelte
foretak! Det er ikke bare opp til Regjeringen, men veldig mye opp
til opposisjonen i Stortinget, repliserte Norman.
Posten la ned 1400 postkontorer. Det var vi i fagforeningene som fikk medlemmene
til å forstå hvorfor det måtte skje, sa Morten Øye.
Vi fikk liten eller ingen hjelp fra ledelsen. De vi ikke fikk til å
forstå hvorfor, var brukerne. Du sier at vi skal ta utgangspunkt i
brukerenes premisser. Jeg mener det må være balanse i forhold
til de ansattes interesser, og at vi holder på å miste den balansen.
Vi bør vel ikke legge skjul på at vi har forskjellig
syn på hvor balansepunktet skal ligge, repliserte Norman, men ingen
av oss ønsker vel å kjøre i grøfta, hverken på
den ene eller andre siden.
Innlegg fra salen
Alf R. Bjercke |
 Eivind Smith |
Knut Elgsaas |
Elin Alexander |
Knut Bakkevig |
All omstilling må forankres i toppen, sa Elin Alexander. YS
er ikke mot omstilling, vi omstiller oss hele tiden. Vi er opptatt av utvikling
og tilpasser oss også arbeidsgivers utvikling. Vi vil gjerne ha dialog,
ikke bare informasjon. Det å snakke sammen og tenke sammen er veldig
viktig. Hvorledes har du tenkt deg å få med de ansatte
i tilsynene?
Det har jeg ikke tenkt å gjøre, repliserte Norman. Vi
har ansatte, profesjonelle ledere, og det er de som har ansvaret for en
ryddig omstilling. Jeg forventer at hver enkelt tilsynsleder tar et klart
ansvar for hver av sine ansatte og sørger for at omstillingsprosessen
for hver av dem blir så god som mulig. Mitt ansvar er å sørge
for at tilsynene til en hver tid har ledere som tar den jobben på
alvor.
Knut Bakkevig understreket behovet for å få samsvar mellom
retorikk og politikk. Kanskje gjør vi kommunene en tjeneste ved å
la en rekke velferdstjenester bli organisert på samme måte som
sykehusene, slik at kommunene i større grad kan stelle med andre
ting som er mer typiske for naboskapet.
Uten ansvarsbevisste politikere, så fungerer ikke det offentlige Norge,
men hvilke rolleoppgaver er det vi gir lokalpolitikerne? spurte Knut
Elgsaas. Desentralisering og delegasjon kan ikke skje uten et skikkelig
kvalitetssikringssystem, og det er politikerne som i siste instans han ansvaret
for kvaliteten på de tjenester som offentlig forvaltning yter. Hva
slags innsikt, hva slags kunnskap trenger politikere i et bydelsutvalg eller
kommunestyre for å kunne si at har vi et godt barnevern?
Hva vi som kollektiv er villig til å gi kommunene mer av reelt ansvar
og mer frihet, er først og fremst et spørsmål om hva
Stortinget ønsker, sa Victor Norman. Det er veldig lett for opposisjon
av ulike kaliber å gå inn for statliggjørig for å
skåre billige poenger. Vi må foreta en arrondering av oppgaver
mellom stat og kommune, kombinert med større reelt selvstyre på
de oppgavene vi ønsker skal være kommunale. |
