Det fullstendige foredraget ligger på "Odin"

Hvem Regjerer Norge?

Det enkle svaret er at det er jeg og min regjering som regjerer Norge, men det er vel ikke det svaret dere vil ha, sa Kjell Magne Bondevik.

Etter over 30 års fartstid i rikspolitikken gir spørsmålet: Hvem regjerer Norge? meg en gyllen anledning til å reflektere over maktforholdene i de politiske miljø og hvordan disse har forandret seg i min tid. (hele foredraget)

"Statsminister og Regjering har mye makt, men Stortingets makt har økt gjennom de senere år. Rettsapparatets rolle er relativt stabil. Medienes rolle, finansverdenes og næringslivet rolle preger og setter begrensninger på politikernes maktutøvelse. Og ikke minst: Globaliseringen, internasjonale organisasjoner og domstoler begrenser nasjonalstatenes myndighetsutøvelse."

Det påligger en regjering å sørge for en levende maktbalanse. Et demokrati som myndiggjør borgerne helt ut i den enkelte kommune. Det kan diskuteres om det skal være 2 eller 3 nivåer i Norge, men uansett er det viktig å bygge opp samfunnet nedenfra, starte på det lokale nivå. Statsminister adviserte to satsingsområder for regjeringen, nemlig kunnskapspolitikken og reform av offentlig sektor.

Med sitat fra Clintons arbeidsminister Robert Reich, sa Bondevik at den reelle utfordringen alle land står overfor i årene fremover, er å øke det potensialet landets innbyggere har for verdiskaping. Det må skje gjennom å utvikle deres kompetanse og kunnskaper, og ved å forbedre deres evne til å knytte disse kunnskapene og denne kompetansen til verdensmarkedet. Regjeringen vil derfor satse sterkt på utdanning og forskning, fra grunnskolen via videregående utdanning til høyere utdanning og forskning skal kvaliteten heves. Behovet for Staten ? og en aktiv offentlig politikk ? blir ikke nødvendigvis mindre i kunnskapsøkonomien enn i industrisamfunnet. Også nå er oppgaven å komme fram til en fornuftig rollefordeling mellom staten og privat sektor som sikrer mangfold, konkurranse, risikovilje og muligheter til å utnytte privat forretningskompetanse.

Det andre området som Bondevik ville fremheve hvor det kreves nye virkemidler, er i offentlig sektor. Med de behov vi har innen helse, omsorg og utdanning, er det sannsynlig at vare- og tjenestetilgangen som det offentlige har ansvar for, heller vil øke enn avta. Desto viktigere er det at stat og kommune driver effektivt, og at næringslivet sikres nødvendig tilgang på arbeidskraft. Blant de midlene som Regjeringen vil bruke i fornyelsen av offentlig sektor, ble nevnt at brukerne skal gis økt valgfrihet, pengene skal i større grad følge brukerne, og brukerevaluering skal innføres som krav til statlige etater og tjenesteytere. Videre skal det åpnes for mer fleksible, brukerrettede organisasjonsmodeller for tjenestedelen av offentlig virksomhet, og det skal ved offentlige anbud, investeringer og større omlegninger av tjenestetilbud gjennomføres totalkostnadsberegninger som også omfatter brukernes kostnader. En ny tid krever nye virkemidler.

Statsminister Bondevik utdypet sine prinsipper om det "tjenende lederskap", basert på en verdibasert visjon for arbeidet. Regjeringen må være seg bevisst de verdier, holdninger og utviklingstrekk den stimulerer gjennom sin politikk. Politikerne må ha evne til lytte og søke å bidra til å løse reelle problemer, ikke tre løsninger nedover hodet på noen ut fra en misforstått "jeg vet best" - holdning. På den annen side skal det ikke være et gallupstyrt regime preget av politisk feighet og svak styring av departementene. Hvis en statsråd skal sette spor etter seg, skal embetsverket gis klare oppdrag. Man skal gå inn for det man brenner for, statsråden er departementet og tar det fulle ansvar for positive og negative konsekvenser. Bondeviks svar til spørsmålet "hvem regjerer Norge" var at det gjør han og hans regjering. Men all makt finnes ikke i regjeringen, heller ikke i Stortinget eller domstolene, og heller ikke i den fjerde statsmakt, mediene. Her i landet har vi maktfordeling og desentralisering av makten. Slik vil vi ha det, slik, bør det være, sa Bondevik. At det rent politiske handlingsrom har sine grenser, gjør ikke politikernes rolle mindre viktig.

Fra flere av debattantene ble det nettopp uttrykt frykt for svekket politisk styring og begrenset handlingsrom for regjeringen:

Professor Eivind Smith påpekte problemene en mindretallsregjering støter på, og de utfordringer som ligger i rettighetslovgivingen. 
Stortingsrepresentant Carl I. Hagen hevdet at Stortinget har fått mer makt. Flertallsregjering er å foretrekke for å få langsiktig og forutsigbar styring av landet. Sittende regjering er heller ikke sterk nok til å sørge for at forvaltningen gjennomfører det som Stortinget lovlig vedtar.
Jeg synes landet burde ha en flertallsregjering, sa Carl I. Hagen, og det skal jeg og mitt parti gjerne bidra til!
Professor Fredrik Engelstad tok utgangspunkt i den pågående makt- og demokratiutredningen, som påpeker at fragmentert horisontal og vertikal maktstruktur hindrer politisk samordning. Samtidig ble det stilt spørsmål ved statens rolle når næringsliv og enkeltpersoner utøver makt og påvirker markedsplassen. Den institusjonelle kapitalisme skaper ubalanse i maktstrukturen.
Professor Martin Eide påpekte at media bestemmer dagsorden for politikerne, og at vi ser en overgang fra regjerende til redigerende makt i Norge, hvilket gir kortsiktighet og populisme.
Professor Carl August Fleischer var også bekymret for faglig feilinformasjon fra eksperter når viktige politiske beslutninger skulle fattes.

Statsministeren hadde klare oppfatninger om disse utfordringene:

1. En mindretallsregjering kan være et problem, men ikke uoverstigelig. Hva er alternativet? En regjering skal fremstå med enighet 24 timer i døgnet. Da er det svært viktig at den grunnfestede tilliten er i orden, slik at alle partene i en koalisjon skal komme godt ut av et samarbeide. Hvis ikke, blir det negativt for hele regjeringen. Et regjeringssamarbeide forutsetter en betydelig grad av felles tekning, derfor er det bedre med en mindretallsregjering enn en flertallsregjering med mye sprik. Det kan også være en fordel at posisjonen er usikker, dvs. at en mindretallsregjering må gå en runde i Stortinget for å sikre seg oppslutning. Man må være overbevisst om at det politiske flertall er stort nok, man må stadig skjerpe seg. 
2. Ny rettighetslovgivning for forbrukerne, for likestilling, for velferdsstatens klienter, gjør at den individuelle interessekampen i økende grad kan føres i rettssalene. Men rettighetslovgivningen bør begrenses til fundamentale krav som vi møter på hjemmebane og internasjonalt, sa Statsminister Bondevik. Tilsvarende begrenses vårt nasjonale handlingsrom gjennom internasjonale avtaler som WTO og EØS, samtidig som det innebærer internasjonale spilleregler som ikke m inst små land kan være tjent med. Dette regelverket gir også rettigheter som enkeltpersoner, organisasjoner og bedrifter kan bruke for å innklage avgjørelser til overvåkingsorganer eller internasjonale domstoler. Tilvarende er det i menneskerettighetsspørsmål, der det i siste instans er en internasjonal domstol som avgjør hvordan norsk lov skal tolkes, for eksempel når personvern og ytringsfrihet står mot hverandre. Et redusert politisk handlingsrom gjør etter Bondeviks mening ikke politikken viktigere. De nasjonale strategier blir snarere viktigere enn mer ubetydelige i en globalisert verden, fordi konkurransen og sårbarheten øker. Globaliseringen kan føre til uklarhet om hva som er viktig for nasjonen. Derfor må virkemidlene endres for at vi skal nå våre mål, nemlig å skape et samfunn til beste for det enkelte mennesket. 
3. En konsekvens av mindretallsregjering kan være at Stortinget får økt makt, med dette behøver ikke å ses på som et problem så lenge regjeringen unngår populisme og tar de nødvendige langsiktige hensyn. Statsminister Bondevik så faren ved at man lytter til ekspertise ukritisk, men mente at det er mye sunt bondevett i de styrende organer. De fleste samfunnsinstitusjoner ser ut som om de har stor tillit i folket, det går stort sett bra! Bruk ekspertisen, men la deg ikke styre av den. Den pågående makt- og demokratiutredning påpeker ganske riktig en viss segregering i samfunnets maktstruktur horisontalt og vertikalt. Dette skaper en frykt for svekket politisk styring, og til stor applaus fra salen, formulerte Bondevik spontant et tilleggsmandat for utredningen, nemlig å analysere næringslivets og finansinstitusjonenes maktutøvelse. 
4. Statsminister Bondevik rettet kraftig kritikk mot pressen. Mediene får stadig mer makt, uten å stå til ansvar for sine handlinger. Som stortingspolitiker har jeg følt at for mye tid og ressurser går til å selge saker, og dermed for lite arbeid med selve saken, sa Statsministeren. Han etterlyste et større ansvar i pressens forvaltning av sin makt. Det bør være til ettertanke og mane til ansvar, at pressen har denne makten uten å stilles til ansvar overfor folket i valg, slik vi politikere må, sa Bondevik, som fikk støtte fra Carl I. Hagen. Vi Stortingspolitikere føler oss ofte som gullfisk i et akvarium. Det er nesten umulig å snakke sammen uten å bli observert av pressen. Men nå vil det komme et opprør fremover, dette var det enighet om mellom Bondevik og Hagen. Som eksempel på at journalister blir aktører i nyhetsbildet, nevnte Statsminister avsløringer om forhandlingene mellom Telenor og Telia. Journalistene fra Dagsrevyen grep inn i forhandlingsprosessen, og kanskje styrte dette utfallet av forhandlingene. Det påførte meg flere dager og netter med arbeid, og andre ting måtte settes til side, sa Bondevik. Han påpekte at pressen er blitt mer styrt av enkeltjournalisters personlige agenda enn av sakens viktighet i seg selv. Her må det vises varsomhet, anmodet Statsminister.