Scenarier 2000

Scenariemetoden var lite kjent i Norge da prosjektet ble startet i 1986. Inspirasjonen kom fra oljeselskapet Shell, hvor planleggingsjefen Pierre Wack brukte scenarier til å visualisere for bedriftsledelsen hvilke konsekvenser en utviklingen i MidtØsten kunne få.
" Den tradisjonelle planlegging handler om beslutningtakerens makrokosmos", sa Wack. "Scenarier derimot retter seg mot beslutningstakerens mikrokosmos, hans indre forestillinger om hvordan virkeligheten ser ut, de erfaringbaserte filtre vi bruker for å skille mellom hva som er viktig og hva som ikke er det".

Det neste spørsmålet er om de fremtidsbildene og truslene som ble presentert hadde påvirkningskraft nok til at det norske samfunnet unngikk de problemer scenariene viste at vi kunne komme til å møte. Her er svaret mer nyansert.

Greide vi å fylle det omsorgsvakuumet som oppsto da flere kvinner gikk ut i arbeidslivet ? Politikerne har gitt oss utvidet fødselspermisjon, skolealderen er senket med ett år og vi har fått kontantstøtte.
Private og offentlige arbeidsgivere har innført fleksitid og mulighet til hjemmekontor. De nye begrepene "kjønnsvippa" , "livsfaseklemma" og "den femte generasjon" som ble introdusert i scenariet "Omsorg" har gitt resultater. Men fortsatt sliter samfunnet med å finne løsninger som kan erstatte kvinnenes gratis omsorgsinnsats.

Gikk solidariteten i "Den norske modellen" tapt, slik det er beskrevet i scenariet "Forvitring". Nei sa prosjektgruppen. Riktignok har vi fått større lønnsforskjeller i samfunnet og det er flere som satser på individuelle løsninger fremfor de kollektive. Men "den norske modellen" var tapt allerede på 70-tallet, så her ga vi feil beskrivelse av vårt ståsted i 1987.

Hva med visjonen om "Verdens beste offentlige sektor"? I scenariet "Fornyelse" ble det tegnet bilde de av et Norge som satset på utdannelse, forskning og innovasjon. Offentlig sektor skulle rasjonalieres gjennom store investeringer i informasjonsteknologi. Resultatet skulle bli en liten, men effektiv og publikumsvennlig offentlig sektor. Slik gikk det som kjent ikke, selv om alle var enige i at dette er et ønskemål.

Naturlig nok var det ingen av scenariene som traff blinken i sin beskrivelse hvorledes det norske samfunnet ville utvikle seg fra 1987 til 2000. På den annen side er det ikke tvil om at boka "Scenarier 2000" og alle foredrag fra medlemmene av prosjektgruppa har bidratt til å forme utviklingen i Norge.
Man heller ikke se bort fra at medlemmene av prosjektgruppa, gjennom hver sin karriere har vært med på å forme utviklingen, og vi må ikke undervurdere betydningen av hvorledes prosjektet påvirket holdningen hos de bedriftene og institusjonene i offentlig og privat sektor som deltok.

I prosjektarbeidet ble det lagt stor vekt på en god beskrivelse av ståstedet, Norge i år 1987 og at hvert av de tre scenariene skulle være konsistente. Derfor ble det lagt mye arbeid i å lage økonomiske modeller. Her hadde det nystartede selskapet "Econ" en viktig rolle.

Prosjektgruppen på 12 personer har holdt kontakt gjennom de 13 årene siden 1986, og de har opptrådt i nær samlet flokk på de tre presentasjonene i P.F. Første offentlige opptreden var på P.F.s høstkonferanse i 1987. Den gang var Åge Korsvold formann i P.F.s gruppe for Ledelse. Vi fikk statusrapport på et plenumsmøte i P.F. i 1995, og nå den 29. februar 2000 ga sju av medlemmene i prosjektgruppa sin sluttrapport - i P.F.

Initiativet til prosjektet ble tatt av Handelshøyskolen BI, med rektor Jørgen Randers. Prosjektgruppa spente over en rekke fagdispliner, blant annet økonomi, historie, sosiologi og geografi. Mange av deltakerne hadde erfaring fra det politiske liv, og de representerte flere partier.

Prosjktleder var Terje Osmundsen, statsviter som den gang ledet BIs utredningssenter. Prosjektgruppen ellers besto av : Ellen Veie, geograf; Ingunn Rasmussen Sørlie, historiker; Jonas Gahr Støre, statsviter; Arne Pape, sosiolog; Petter Nore, sosialøkonom; Ingeborg Astrid Kleppe, sosiolog; Knut N. Kjær, sosialøkonom; Bernt Stilluf Karlsen, siviløkonom; Andreas Hompland, sosiolog; Ole Berrefjord, siviløkonom; Roar Bergan, sosialøkonom.

Prosjektet ble finansiert av og samarbeidet med flere store norske bedrifter, flere departementer, Norges Bank , Aftenposten, NTNF og Bedriftsøkonomisk Institutt.

I boka Scenarier 2000, som ble redigert av Andreas Hompland står det: "Dersom det er noe vi som har arbeidet med disse scenariene har lært, så er det at søkelyset må rettes mot sosiale innovasjonsprosesser. Det er der nøkkelen ligger til å forstå det som skjer, og hva som kan skje."

I "Møte ved milepælen", den 11. November 1999, sa Terje Osmundsen: "Kunsten for scenariebyggeren er ikke å lage fascinerende fremtidsbilder. Kunsten er å lage plausible fortellinger om hvordan man kommer dit, fra et kjent ståsted, en serie hendelser og en slutt" ..
" Ett av formålene med scenarioproseseeen er å stimulere fantasien. Men det er ikke det samme som å gi fantasien fritt spillerom. Gode scenarioprosesser handler også om å kunne sortere bort fremtidsbilder som ikke er sannsynlige eller mulige, og å kunne identifisere de drivkrefter og trender som vi kan betrakte som forutbestemt, uansett fremtidsscenario".