Hilde Frafjord Johnson og P.F.s formann, Jan Vincents Johannessen

Det nytter å gi utviklingshjelp, sa Hilde Frafjord Johnson. En studie i Verdensbankens regi viser internasjonal bistand løfter 30 millioner mennesker ut av fattigdom hvert år, men rapporten viser også at innsatsen kunne ha hjulpet tre ganger så mange om den hadde vært bedre organisert. Tradisjonell utviklingshjelp har ikke vært tilstrekkelig til å løse U-landenes problemer. Både givere og mottaker må revurdere sine roller, sa statsråden. Men løsningen ligger ikke i privatisering. Utenlandsgjeld og utenrikshandel er vel så viktig som bistand, og vi må åpent bekjenne at bistand er politikk. Derfor må vi se på myndighetenes rolle, både hos giver og mottaker. Vi snakker derfor ikke lenger om utviklingshjelp, men om utviklingspolitikk og utviklingssamarbeid. Utviklingssamarbeid gir mulighet for dialog, samarbeid og innflytelse på internasjonale prosesser. Her kan Norges innsats gi større effekt enn hva vi kan oppnå gjennom direkte bistand.

Utenlandsgjeld tynger U-landene. I gjennomsnitt betaler de dobbelt så mye i renter og avdrag som de mottar i bistand. Norges initiativ for å sanere de fattige landenes utenlandsgjeld har gitt resultater. I forkant av G8-møtet i juni lanserte forbundskansler Schrøder et nytte gjeldsinitiativ og på møtet ble HIPC (Heavy Indepted Poor Countires)-reformen vedtatt.

Gjeldssanering er viktig. Flere av utviklingslandene bruker 5 Ñ 6 ganger mer til å betjene gjeld enn de bruker på utdannelse og helse.

Utenrikshandel er en forutsetning for at utviklingslandene skal kunne delta i den internasjonale arbeidsdelingen. Handelsrestriksjoner og dumping av overskuddskapasitet hindrer de fattigste landene å slippe til. For eksempel kan den rike verdens billigsalg av overskuddsproduksjon fra landbruket hindre at det bygges opp konkurransedyktig landbruk i U-landene. Beskyttelsestoll og importkvoter på klær og tekstiler er et annet viktig hinder.

Vi må derfor skape "a level playing field", gjennom å fjerne diskriminerende og urettferdige handelsbetingelser, og på den måten sikre mot at store og mektige handelsnasjoner skal overkjøre fattige utviklingsland. Dette er et område hvor Norge kan være pådriver, blant annet gjennom å sette praktiske eksempel ved å gi produkter fra fattige land adgang til vårt marked.

De fattige landene trenger kapital for å bygge opp infrastruktur og produksjonskapasitet. For å hindre at de fortsetter å sakke akterut i den globale velstandsutvikling må vi sørge for at investeringsstrømmene når dit. En vesentlig forutsetning er at landene har et pålitelig rettssystem og stabile politisk forhold. Men det er også mange andre forhold som må legges til rette : det må være balanse i utenriksøkonomien, korrrupsjon må være under kontroll, det må være et rimelig rentenivå, og det må finnes kvalifisert arbeidskraft.

Utviklingssamarbeid er vår viktigste inngangsport og endringsagent.

Den viktigste forutsetningen for at bistand skal lykkes, er at mottakerlandet er villig til å føre en utviklingsrettet politikk. Derfor anbefaler Verdensbanken at bistanden i større grad rettes inn mot land som har reformvilje og evner å skape grunnlag for økonomisk utvikling. Utviklingssamarbeid og bistand dreier seg om politikk, om politisk valg hos både giver- og mottakernasjon. Vi må bidra til å bygge rettsstaten og til å styrke institusjonene i det politiske og sivile liv, slik at dynamiske og utviklingsbyggende krefter kan utfolde seg innenfor et stadig mer stabilt rammeverk.

Et viktig tiltak for å få bedre utnyttelse av bistandsmidlene, er at giverne arbeider innefor en samlet plan, med mottakernasjonen i førersetet.
For eksempel får Tanzania i dag bistand fra 50 internasjonale givere, gjennom 1000 prosjekter. Hvem kan styre i et slikt villniss?
Vi må satse på programmer i stedet for prosjekter. Da kan giverne gå inn med støtte innenfor en sektor og foreta en arbeidsdeling seg imellom.
En annen viktig forutsetning er at bistanden ikke lenger bindes til kjøp av varer og tjenester i giverlandet. De fleste land i OECD/DAC er enige om å avbinde all bistand til de minst utviklede landene innen år 2001.

Satsingen på menneskelige ressurser er den form for bistand som gir størst avkastning. Sammenlignet med investeringer i infrastruktur, industri og mer myke sektorer, var det utdanning av jenter som vist størst avkastning.

Korrupsjon er en av våre største utfordringer, sa statsråden. Korrupsjon hindrer at bistanden når frem til de fattige. Problemer er alvorlig, ikke bare hos U-landenes egne myndigheter, men også i internasjonal business, i bedrifter og i private organisasjoner.

Bistand nytter, sa Frafjord Johnson, det skjer noe internasjonalt gjennom nye allianser. Det er nå en felles målsetning å halvere fattigdommen innen år 2015. Det store eksemplet er gjennombrudd for gjeldsreformen. Skal vi lykkes må vi satse mer, og vi må koordinere vår innsats på alle plan. Det er ikke noen løsning å privatisere U-hjelpen, tvert imot. Vi må arbeide politisk og vi må få til samordning og samarbeid, nasjonal og internasjonalt. Det får vi ikke til ved privatisering.

Debatt

	Debatten ble ledet av Astrid Langeland, formann i P.F. s gruppe for Internasjonalilsering		Godt styresett er en forutsetning for effektiv bistand, sa Magne Barth, Norges Røde Kors. Hva med de landene som trenger hjelp, men ikke har godt styresett? Hva skal vi gjøre der? Skal vi bruke positive virkemidler eller sanksjoner, for å sikre at hjelpen når frem? Hvorledes skal giverne kunne kontrollere at hjelpen når frem i prosjekter med mange givere og hvor mottakerlandet selv har styringen? HFJ svarte at vi skal gi hjelp til de landene som har ønske om og vilje til å utvikle et demokratisk styresett. Nekter de det, bør vi avstå. Vi har henvendt oss til Riksrevisjonen og regner med at andre giverland vil finne en tilsvarende pålitelig kontrollinstans.
	Nå har vi holdt på med U-hjelp i 50 år, sa Egil Bakke, og jeg mener at bistanden har gjort mer skade enn nytte. U-hjelpen har gjort at det økonomiske liv er blitt politisert, til fordel for den herskende klasse i de fattige landene. Vi i Norge har lange tradisjoner i å gi til fattige land. Det bør vi fortsette med, men det beste vi kan bruke innsatsen til er å bygge ned de politiske herskeres makt. Det går bra i mange av utviklingslandene, sa Frafjord Johnson. De har en økonomisk vekst på 5 - 11% og det er bedre enn i OECD, men de har også en rask befolkningsvekst. Bistand er nødvendig. Jeg tror ikke på "Den usynlige hånd". Det har jeg aldri gjort.		Einar Bøhmer fortalte om personlige erfaringer i forbindelse med teknologibistand til bygging av en avispapirfabrikk i Zimbabve. Han opplevde at norske myndigheter var mer opptatt av å hindre at rike ble rikere enn av å hjelpe fattige til å få arbeid. Aids er et stort problem. Av seks velutdannede afrikanere som ble lært opp til ledere, var fire døde av Aids i løpet av 5 år. Aids er en av de største truslene vi står overfor i Zimbabve, sa HFJ. Det er særlig de velutdannede som er utsatt. I løpet av ett år har 1400 personer i forvaltningen dødd av Aids, og hele det politiske apparat er i ferd med å smuldre opp. Her trengs det politisk lederskap og mot til å ta utfordringer, og det trengs betydelige økonomisk støtte. Uganda og Senegal har vist at kampen mot Aids kan vinnes.
	Hovedproblemet i verden ligger i nord, sa Aksel Nærstad, Utviklingsforndet. Vi forbruker på en måte som holder resten av verdens befolkning nede. Det som avgjøres i lukkede styrerom i de store multinasjonale selskapene har mye større konsekvenser enn demokratiske valg i de fattige land. Mye av den U-hjelpen som er gitt, har vært gal og unyttig, og formålet har blant annet vært å demme opp for Den røde fare i Øst og å styrke industrien i I-landene. Jeg er derfor enig i at vi må se bistandsarbeidet i sammenheng, slik statsråden har redegjort for, og at vi må tenke på helhet i arbeidet for å hjelpe verdens 1,3 milliarder fattige. Blant annet må vi tenke på hvorledes vi plasserer investeringen fra Oljefondet. Regjeringen har fremmet forslag til retningslinjer for oljefondet, men nådde ikke frem i Stortinget, repliserte HFJ.		Hans Beukes pekte på at norsk bistand til et kraftutbyggingsprosjekt i Namibia kan bidra etnisk rensing fordi det vil ta bort grunnlaget for bosetningen til Himba-folket på grensen til Angola. HFJ repliserte at departementet, i brev, hadde redegjort for den konsekvensanalysen som var utført, samt at det etter hennes oppfatning var lite aktuelt for Norge å delta i prosjektet.

til toppen

tilbake