Med innføringen av Euro har de 11 deltakerlandene frivillig gitt avkall på suverenitet i pengepolitikken, sa adm. direktør Arne Skauge i Den norske Bankforening. Ansvaret er flyttet fra nasjonalt nivå til et fellesskapsnivå og en felles uavhengig sentralbank, ECB i Frankfurt. Fire av EU landene: Danmark, Sverige, Storbritannia og Hellas står foreløpig utenfor Den økonomiske og monetære unionen, ØMU. Bankforeningen mener at verken et rigid fastkursmål eller inflasjonsmål fremstår som ideelle for Norge. Oljevirksomheten har gitt Norge et finanspolitisk handlingsrom hvor tradisjonelle "sunnhetsregler " er satt ut av spill, ikke bare for utenriksøkonomien, men også for offentlige budsjetter. Det er utviklingen i realøkonomien som over tid vil bestemme verdien av norsk krone i forhold til euro. Pengepolitikkens viktigste oppgave er å understøtte en finanspolitikk som gir realøkonomisk stabilitet og vekst. Hovedbegrunnelsen for å velge valutastabilitet er at det tydeliggjør finanspolitkkens ansvar for den indre stabilitet. Partene i arbeidslivet legger avgjørende vekt på kursstabilitet som grunnlag for moderate lønnsoppgjør. Bankforeningen anbefaler derfor at vi bør undersøke mulighetene for å knytte kronen opp mot euro.

I prinsippet behøver ikke en avtale innebære annet enn de forpliktelser som vi allerede har stilt til oss selv, gjennom målet om å holde stabil kurs i forhold til euro, sa Skauge. En avtale med EU betyr imidlertid at vi må forholde oss til Stabilitets- og vekstpakten, som viderefører Maastricht-avtalens krav til offentlige budsjettunderskudd og gjeld. Dette vil gi en disiplinerende effekt på vår egen finanspolitikk.

Viktige begrunnelser for en viderføring av dagens pengepolitikk er at:

• omlegging gir i seg selv et negativt signal i finansmarkedet
• det er tidkrevende å bygge opp tillit til et nytt regime
• omlegging til inflasjonsmål vil innebære større svingninger i kronekursen.

Professor Hermod Skånland mener det er urealistisk å få til en avtale med EU og Den europeiske Sentralbanken, ESB som sikrer fastkurs): en svingningsmargin på ± 2,25%, når renten da i det alt vesentlige vil være bundet.
Han begrunner det slik: De virkemidler som gjenstår er inntektspolitikk og finanspolitikk. Inntektspolitikk har aldri vist seg å fungere i et stramt arbeidsmarked og har liten anseelse internasjonalt. Finanspolitikken er avhengig av at stortingspolitikerne vil prioritere denne oppgaven. Når man på politisk hold både krever og gir tilsagn om å møte økende arbeidsledighet med tiltak, skal man ikke forundres over at markedet tviler på både evnen og viljen til å føre en stabilitetspolitikk.
Skånland hadde liten forståelse for en tilknytning til euro med videre marginer, som ERM 2 med ± 15%. Slike retningslinjer må knyttes til noe som er relevant og forståelig for såvel publikum som for markedet. Da er vi tilbake til inflasjonsmål.

Fastkurspolitikken har brutt sammen, sa Skånland. Vi har ikke annet valg enn å legge om!
Sentralbanken må få friere stilling, med anledning til å anvende sitt skjønn og sin vurderingsevne i utøvelse av pengepolitikken. Da vil finanspolitikken få større handlingsrom for andre oppgaver enn å føre konjunkturpolitikk.

Forskningssjef Ådne Cappelen er ikke sikker på om Norge vil være tjent med å knytte kronen til euro. Det kan være mer hensiktsmessig å velge en valutakurv.
I praksis har det vist seg at den norsk valutakursen, korrigert for forskjeller i prisstrigningen, har hatt mindre svingninger enn de fleste andre land. Det er derfor ikke noe påtrengende behov for å begrense våre valgmuligheter innen pengepolitikken.
Alt i alt kan det være bedre å beholde handlerom innen alle våre nasjonal virkemidler. Erfaring viser at det er ansvarsbevissthet og samarbeidsvilje mellom partene i arbeidslivet. Moderasjonslinjen bygger på ubrutte tradisjoner tilbake til 1950-årene. Regjeringens beslutning om å gi plass til flere organisasjoner i det inntektspolitiske arbeidet er derfor et skritt i riktig retning.

Cappelen har liten forståelse for å gi økte fullmakter til Norges Bank.

I debatten deltok også professor Aril Rødland, direktør Bjørn Skogstad Aamo og direktør Aril Holland.

Debatten ble ledet av formannen i P.F.s Nasjonaløkonomiske gruppe, sjeføkonom Harald Magnus Andreassen

til toppen

tilbake