|
Vårt
sårbare risikosamfunn; nye trusler mot Norge, nye utfordringer
for oss
Dagens samfunn er mer
sårbart enn tidligere, sa professor Jan Hovden i PF 3.
oktober 2000, og presenterte hovedsakene i NOU 2000: 24 "Et
sårbart samfunn" og Sårbarhetsutvalgets
sentrale konklusjoner og anbefalinger.
"En svikt i noen
få avgjørende samfunnsfunksjoner kan føre til at
store deler av samfunnet får omfattende problemer. Svikt i
energiforsyning og informasjons- og kommunikasjonssystemer kan virke
spesielt lammende på samfunnet."
 På bildet: Hovden mellom Tian Sørhaug (h)
og Magne Berg
En hovedkonklusjon
fra utvalget er at ett departement må ha et overordnet ansvar
for å ta initiativ, være en pådriver, koordinere og
kontrollere det operative sikkerhets- og beredskapsarbeidet. Dette
vil kunne gi nødvendig fokus og prioritering av
sikkerhetsarbeidet. Utvalget anbefaler å etablere et eget
departement med sikkerhet og beredskap som en hovedfunksjon.
Tian
Sørhaug utdypet risikobegrepet og drøftet
betydningen av tillit og etikk. Det koster å øke
sikkerheten, men det er ingen som er villig til å betale for de
usynlige suksesser.
Politikernes vilje
til å bevilge midler til å forske på sikkerhet er
størst like etter at en stor ulykke har inntruffet.
Da er det et paradoks
at resultatene av forskningsinnsats vanligvis ikke kan
nyttiggjøres før 10 - 15 år etter at prosjektene
startes.
Magne Berg
kritiserte utvalget for at det har valgt bort veiulykkene. Veiulykker
rammer langt flere enn "katastrofer" som
hurtigbåtulykker og togkollisjoner.
For de som rammes er
konsekvensens av invaliditet og død like store, enten det
skjer på veien eller i en båt- eller jenbaneulykke. Da
må det være riktig å sette fokus på de
områder hvor det er flest som blir invalidisert eller drept.
Les mer.
Kartlegging av
menneskets arvemateriale - veien til et bedre liv eller til
menneskets undergang?
 Genteknologi i kombinasjon med embryoteknologi gir oss
mennesker fantastiske muligheter, men det stiller oss også
overfor store og vanskelige etiske problemer, sa Sissel Rogne,
professor, dr.philos og direktør for Bioteknologinemda, i PF
19. september 2000. De vanskeligste etiske problemstillingene gjelder
manipulering av liv. Kloning av mennesker er forbudt i de fleste
land, men en undersøkelse i USA viser at 10% av de spurte
ønsker å klone seg selv.
Byggestenene i
arvematerialet er felles for alt liv på jorda, i lufta og i
vannet, enten det er mennesker, dyr, insekter, planter eller enklere
organismer. Gener kan derfor flyttes mellom helt ulike arter. For
eksempel kan et gen for kulderesistens flyttes fra en flyndre til en
osp. Dette gir fantastiske muligheter til å endre egenskaper
til det bedre, men det gir også muligheter til å
gjør katastrofale feil.
Mennesket er ikke en
ener, men en tvilsom samling av gener, sier Kumbel.
Det er lett å
bli overveldet av de nye kunnskapene om arvematrialet, men det er
også en fare for å tenke for fatalistisk, sa Sissel
Rogne. Det er neppe slik at de enkelte genene forklarer alt.
Det er forskere som
reiser tvil om at sykdom kan føres tilbake til et enkelt gen.
Det er mer sannsynlig, sier de, at det er kombinasjon av flere gener
som avgjør sykdomsrisko, og at sannsynligheten for at
sykdommen skal inntreffe avhenger av livsstil, matvaner,etc.
Dette er
spørsmål som angår oss alle, sa sosialminister
Guri Ingebrigtsen. Her er en utrolig masse utfordringer bare i
å prøve å forstå. Det å se neste del i
hvorledes vi skal regulere moralen og de store utfordringer som
ligger der, det tror jeg ingen er i nærheten av. Det jeg ser er
at kunnskapen må lengst mulig ut. Flest mulig må klare
å sitte i ro, når vi hører så mange
sammenhengende tanker som vi må prøve å
forstå, og vi må høre de mange ganger. Det har vi
dessverre nesten ingen kultur for.
Dette er ikke
området for de kjappe løsninger, sa Sissel Rogne. I et
samfunn hvor alle bare skal snakke i 20 sekunder, hvorledes skal man
da få gjennom noe annet enn en overskrift? Det blir så
sjablongmessig at man aldri får berørt helheten.
I mitt møte
med brystkreftpasienter på Ullevål må jeg ofte
skuffe med at de mulighetene til nye behandlingsmetoder som er
beskrevet i media ligger minst 10 - 15 år inn i fremtiden, sa
sjeflege Rolf Kåresen på Ullevål.
Mye tyder på at
genteknologien vil utvikle seg til et like komplekst system som
kvantemeknikken, sa professor Eystein Glattre ved
Kreftregistert. Da trenger vi tverrfaglige team som inneholder
både mikrobiologer, matematikere og statistikere, i tillegg til
genteknologene. Vil vi dette, må vi lage en plan for å
utdanne de fagfolkene som kreves, en cellebiologisk satsning. Les mer.
Er verdens
matvaresikkerhet god nok?
 Våre
politikere liker å fortelle oss at den maten vi spiser er
sikker. Det eneste vi i WHO kan si med sikkerhet er at den maten vi
spiser ikke er sikker, sa dr. Jørgen Schlundt fra World
Helth Organization, i PF 5. februar 2003. Vi vet at i NordAmerika og
Europa blir tredel av befolkningen syke på grunn av
matforgiftning fra mikroorganismer i mat. I U-landene er andelen
sannsynligvis langt høyere, og konsekvensene av
matvarebårne sykdommer langt alvorligere. Hvert år
dør nærmere to millioner mennesker på grunn av
diarésykdommer som skyldes mikroorganismer i mat eller
drikkevann. De fleste er barn.
Selv i I-landene dør det
nærmere 20 per million hvert år på grunn av sykdom
fra mat. Det betyr 100 per år i Norge.
Til tross for
våre kontrollsystemer, har hyppigheten av sykdom fra mat
økt i løpet av de siste 20 årene, både i
Norden, i Europa og globalt. De to viktigste sykdomsårsakene er
Campylobakter og Salmonella. Disse bakteriene er felles for mennesker
og dyr, og vi får dem oftest når vi spiser produkter som
er forurenset med avføring.
Fattigdom - den
dødligste sykdom! En firedel av verdens befolkning lever i
fattigdom. U-landshjelpen har ikke bidratt til å minske
forskjellen mellom rike og fattige land, og antall fattige har ikke
blitt lavere i løpet av de siste 20 – 30 år.
Når folk sulter er det ikke fordi det er mangel på mat,
men at de ikke har penger til å kjøpe mat.
WHO har engasjert seg
i bioteknologi på grunn av den usikkerheten det er om
virkningene av genmodifisert mat. Det er en misforståelse hvis
man tror at forbrukerne er skeptiske til GM-mat bare på grunn
av frykt for helsefare, sa Schlundt. Forbrukerne veier risiko for det
nye opp mot fordelene det kan gi dem. Det er liten motstand mot
medisinsk bruk av genteknologi, men hittil har det tilsynelatende
ikke gitt forbrukerne noen fordel å kjøpe genmodifisert
mat. Gevinsten har ligget hos produsentene.
Det er ikke naturgitt
at genforskning må skje i privat sektor, sa Dr. Robert D.
Thompson, styreformann i The International Policy Council on
Agriculture, Food and Trade. Det skyldes en bevisst politikk fra
slutten av 70-tallet, da USA og de fleste andre land reduserte
omfanget av den offentlig finansierte forskningen innen bioteknologi.
For å stimulere privat forsking, ble patentlovene endret slik
at det kunne gis patentbeskyttelse av biologisk informasjon. Privat
sektor oppførte seg som forventet, og det ble bygget ut
forskningskapasitet innen områder hvor man kunne vente stor
avkastning. Derfor er jeg også meget kritisk til beslutningen
om å redusere den offentlig forskningsinnsatsen på
landbrukssektoren, og jeg er meget kritisk til at vi reduserer
støtten til landbruksforskning i våre
U-hjelpsprogrammer. Da overlater vi oppgaven til privat sektor, og
den har ingen incentiver til å sette i gang
forskningsprogrammer som er rettet mot U-landene.
Verdens klima
blir mer ekstremt, og vi trenger planter som har større
tåleevne for tørke og flom, spesielt i Afrika.
Gjenom
genmodifisering kan vi øke næringsinnholdet f.eks i mais
og andre kornsorter, og vi kan ta frem vekster som tåler
tørke og saltholdig jord. Et eksempel er en tomatplante som er
tatt frem ved UCLA. Den tåler saltholdig jord, og den fjerner
salt, slik at jorda kan brukes av andre planter.
For å
øke den globale matproduksjonen må vi ha et handelsklima
som tillater U-landene å utnytte sitt eksportpotensial. I dag
har vi en ekstremt proteksjonistisk landbrukspolitikk i USA, Europa
og Canada. Det er fullstendig motstrid mellom vår nasjonale
landbrukspolitikk, vår subsidieringspolitikk og vår
U-hjelpspolitikk.
Jeg mener at vi trenger en helt annen
landbrukspolitikk, både internasjonalt og nasjonalt, sa
direktør Aksel Nærstad i Utviklingsfondet, Det er mat
nok til å fø alle, men det kommer an på hva vi
spiser. I 2020 har vi mat nok til 11 milliarder mennesker, hvis de
spiser som i India. Skulle vi spise som i USA, er det bare mat til
2,75 milliarder, halvparten av verdens befolkning i dag. Vi må
få mer mat direkte inn i matkjeden, ikke foredlet til
hamburgere. - Jeg er uenig med Thompson. Vi kan ikke fortsette
industrilandbruket, med overforbruk av vann og et stort forbruk av
kunstgjødsel og sprøytemidler. Vi må huske
på at flertallet av mennesker på jorda er bønder.
Derfor må vi satse på småskalalandbruk, og på
en politikk som er totalt motsatt av landbrukspolitikken i WTO, med
nedbygging av grenser og fri flyt av matvarer over hele verden. Vi
må i stedet styrke nasjonal matsuverenitet, hvor
hovedmålet er å sikre basismatvarer til egen befolkning.
Vær varsom med genteknologi. Vi vet at det foregår
krysspolinering. La oss ikke sette i gang noe som gir oss en smell om
40 – 50 år. Les mer.
|
