TUs historie etter 1905

Sameiet TU
Den nye avtalen fra 1906 mellom Den Norske Ingeniørforening (fra 2004 Tekna) og PF gjorde forlaget Teknisk Ukeblad til et sameie, med redaktøren som forretningsfører. Bladutgivelsen ble dermed mer adskilt fra foreningenes virksomhet, og nå er det naturlig å se PFs historie og TUs historie hver for seg.

Skillet mellom eierforeningene og forlaget ble enda sterkere etter at Ingeniørforlaget ble opprettet i 1968 og forlaget ga ut TU på kontrakt med eierne av utgiverrettighetene til TU.

Overskudd - men kortvarig
Like før første verdenskrig kunne regnskapet for første gang i TUs 60-årige historie gjøres opp med overskudd. Etter flere tiår med omskiftende tilværelse flyttet redaksjonen inn i en seks værelsers kontorleilighet i Akersgaten 7, og redaksjonen begynte å ta form av et virkelig foretak med fast funksjonærstab.

Krigen førte til at driften igjen måtte innskrenkes fra de 16 sider tekst som hadde vært regelen og helt ned til nummer med bare fire sider. Innen året 1914 var slutt, hadde imidlertid situasjonen rettet seg, og i 1916 begynte et finansielt oppsving som helt til 1920 trakk TU med i høykonjunkturbølgen.

Allerede i 1920 begynte imidlertid nedgangstidene. Fra den gyldneste selvtillit slår tonene i bladet om til tung resignasjon. Tidlig i 1920 begynte annonseinntektene å svikte, mens trykkekostnader, klisjeutgifter, lønns- og honorarkrav forsatte å øke. For redaksjonen var det ikke annet å gjøre enn på ny å appellere til den samlede ingeniørstand og alle tekniske interesserte om å slutte opp om bladet, annonsere og arbeide for bladets utbredelse.

Konkurranse
Gjennom 20-årene pekte kurven stadig nedover. I 1927 ble det gjort et nytt forsøk på total omlegging av TUs virksomhet. Man var etter hvert blitt klar over at det foregikk en voldsom konkurranse om næringslivets sparsomme reklamemidler. Dette representerte noe nytt. Helt frem til 1914 var det ikke noe sjenerende stort antall tekniske tidsskrifter i Norge.

Under krigen ble det opprettet en rekke nye, og man kunne snart regne hele 25 blader som konkurrenter til TU. For å få TU på rett spor igjen, ble det satt ned en komité for "å bedre TU i økonomisk henseende" . Komiteen fant at det mest naturlige var å prøve å samle konkurrentene under TUs paraply.

I første omgang kastet komiteen blikket på Byggekunst, Meddelelser fra Norsk Dampkjelforening og Skibsbygging. Ingen av disse fremstøtene førte frem, og komiteen kom derfor til at det ville være en god tanke om TU med jevne mellomrom utga spesielle nummer vedrørende bygningsteknikk, elektroteknikk, m.v. for å få ekstra annonser i tilknytning til de temaene som ble tatt opp.

Man skulle tro at ideen om sammenslutning med andre tidsskrifter var gitt opp, men i 1930 ble det gjort et nytt forsøk. Etter en tids undersøkelse kom man til at det eneste som var aktuelt var kompaniskap med Elektroteknisk Tidsskrift. Nærmere analyse viste at det var lite å hente gjennom de besparelsene som kunne oppnås gjennom redaksjonelt samarbeid.

I 1931 overtok Øyvin Lange som redaktør. I løpet av sin redaktørperiode skrev han 350 redaksjonelle ledere, ofte kontroversielle. I et brev til sitt styre skrev han: "Bør overhodet et blad være redigert slik at det ikke egger til kritikk og motsigelse?" Det fantes utvilsomt de som synes det var morsomt med Langes eggende tone. Det betenkelige var imidlertid at Langes meninger utad kunne komme til å fremstå som eierforeningens standpunkter. I begynnelsen av 1938 måtte Lange søke avskjed etter en lengre tids sykepermisjon.

Etter et mellomspill som strakte seg over 37 nummer, hvor professor Jens Bache-Wiig vikarierte, overtok Arne Solem som redaktør i 1939.

TU under tysk styre.
Den 18. Juni 1941 ble Øyvin Lange satt inn som nazistisk kommisær for Den Norske Ingeniørforening, og NIFs representanter i Bladstyret ble skiftet ut. Den Polytekniske Forening trakk da tilbake sine representanter og meddelte at foreningen ikke ønsket å ha noe med bladets redaksjon og drift å gjøre.

Redaktør Solem ble bedt om å ta diktat i forbindelse med en redegjørelse for situasjonen på lederplass. Solem valgte å fratre sin stilling den 5. Juli 1941. Okkupasjonsmakten innsatte Øyvin Lange også som kommisær for TU. Lange fikk det imidlertid ikke lett og ble oppsagt allerede 9. september.

Solems redaksjonssekretær Ludvig Ekloe ble anmodet om å overta som redaktør, noe han avslo. I og med at Lange forlot redaktørstillingen, fikk Ekloe og resten av redaksjonen arbeide i relativ ro under resten av okkupasjonstiden. Det ble ikke opprettet noe nytt styre og "Utgitt av Den Norske Ingeniørforening og Den Polytekniske Forening" ble sløyfet fra bladets tittelside.

TUs tekstavdeling var slunken i okkupasjonsårene, ikke bare på grunn av vansker med stofftilgang, men også på grunn av papirrasjonering. Enkelte nummer hadde bare fire tekstsider på dårligst sort papir. Bladets offisielle redaktør i krigsårene var diplomingeniør T. Bang.

Solem kom først tilbake i redaktørstolen den 8. mai 1945 og var redaktør frem til hans redaksjonssekretær Per Bjørnstad overtok i 1964.

Spesialtidsskriftene
Teknisk Ukeblad var både navnet på tidsskriftet TU og på forlaget Teknisk Ukeblad som utga TU, spesialtidsskrifter, monografier og bøker.

Tanken om å dele opp TUs stoff i fagavdelinger ble etterhvert erstattet av ideen om å gi ut spesialtidsskrifter.

Forlaget hadde allerede i 1914 påtatt seg å gi ut Tidsskrift for Bergvæsen. Dette bladet var startet i 1913 av Bergingeniørenes forening i NIF, men i 1914 overtok TUs redaktør ansvaret og Norsk Bergindustriforening i PF kom inn på eiersiden.
PFs Kjemikergruppe, Norsk Kjemisk Selskap, hadde fra 1916 hatt sitt eget tidsskrift: Tidsskrift for Kjemi. I 1921 ble dette slått sammen med Tidsskrift for Bergvesen. Det nye navnet ble Tidsskrift for Kjemi og Bergvesen.

I 1936 ble Norsk Metallurgisk Selskap dannet, og i 1940 inngikk selskapet en avtale med Tidsskrift for Kjemi og Bergvesen, slik at bladet også dekket metallurgi. Det nye navnet ble Tidsskrift for Kjemi, Bergvesen og Metallurgi.
Utgiverretten lå hos Norske Bergingeniørers Forening, Norsk Bergindustriforening, Norsk Kjemisk selskap og Norsk Metallurgisk Selskap.

Det neste spesialtidsskriftet kom i 1923, da det ble det inngått avtale om å overta utgivelsen av Meddelelser fra Veidirektoratet. Navnet ble i 1952 endret til Norsk Vegtidsskrift. Veidirektoratet overtok senere selv utgivelsen igjen.

Teknisk Ukeblad etablerte i 1953 bladet BYGG, Tidsskrift for husbygging. Bladets redaksjonsråd hadde representanter for NIF, Den Norsk Arkitektforening, PF , Norges Byggforskningsinstitutt, samt fra tidsskriftene Byggekunst og TU.

Sommeren 1967 overtok TU ansvaret for redaksjonen i Norsk Elektroteknisk Tidsskrift, ETT, og overtok driften fra 1. januar 1968. Dette tidsskriftet var opprettet av Norsk Elektroteknisk Forening og Norske Elektrisitetsverkers Forening.

Ingeniørforlaget, 5-bladsplanen og samarbeid med NITO
I mai 1967 ble det foreslått å samarbeide med Norges Ingeniør- og Teknikerorganisasjon, NITO, fordi deres tidsskrift Teknikk dekket de samme fagområder som TU. Kanskje var det nok med et felles blad og ett forlag?

Forhandlingene førte frem, og i 1967 ble det inngått en avtale om å lage et felles forlag: Ingeniørforlaget AS, IFAS. I tillegg til de tre hovedaksjonærene: NIF, NITO og PF gikk eierne av utgiverretten til spesialtidsskriftene inn som minoritetsaksjonærer.
Avtalen betød en dobling av opplag, omsetning og antall ansatte. Opplaget for TU steg fra 12 000 til 25 000.


Informasjon i spesialiseringens tidsalder
"For å kunne løse problemet med polyteknisk orientering i spesialiseringens tidsalder, (skrev redaktør Per Bjørnstad i TU nr 44 i 1967) , lanserer Ingeniørforlaget A/S fra 1. januar 1968 sin 5-bladsplan. Den innebærer at de polytekniske tidsskrifter Teknisk Ukeblad og Teknikk forenes i ett tidsskrift: "Teknisk Ukeblad i samarbeide med Teknikk". Det koordineres redaksjonelt med tidsskriftene ETT - Elektroteknisk Tidsskrift, BYGG - Tidsskrift for bygg og anlegg, TKBM - Tidsskrift for Kjemi, Bergvesen og Metallurgi, samtidig som det utgis et nytt tidsskrift for maskin- og verkstedsteknikk ( MASKIN).
De fire sistnevnte tidsskrifter vil dekke de brede ingeniørområder, henholdsvis elektro, bygg, kjemi og maskin.

For medlemmene av de foreninger som har etablert Ingeniørforlaget A/S, skal de fem tidsskrifter sendes ut slik at alle medlemmer får Teknisk Ukeblad i samarbeide med Teknikk , samt ett av de fire spesialtidsskrifter etter valg, alt etter i hvilket område det enkelte medlem faglig hører hjemme."

Det ble også opprettet et datterselskap, Ingeniørenes Pressebyrå AS
Tanken var å lage en bedre kanal til presse og kringkasting, både for stoffet i TU og for saker som opptok eierforeningene. Pressebyrået ble ingen suksess og fikk kort levetid.

De viste seg etter hvert at også andre ambisjoner måtte justeres ned. Spesialtidsskriftene forsvant ut av forlaget, og forsøkene på å starte nye tidsskrifter har ikke vært noen suksess.
Det er TU som er forlagets bærebjelke, TU på papir og TU på nett.

På armlengdes avstand
Opprettelsen av IFAS betydde at det nå var kommet et aksjeselskap mellom eierne av utgiverrettighetene og bladutgivelsen.

Virksomheten i IFAS har vært preget av vilje til satsing og behov for tilpasning. I de 36 årene som har gått siden 1968, vokste staben først gradvis til fire ganger så mange ansatte som i TU forlag, men antall ansatte er nå i 2004 omtrent tilbake til der det hele startet.

IFAS har i årenes løp opprettet 6 datterselskap som enten er nedlagt eller innfusjonert. På det meste utga IFAS Tekniske Ukeblad pluss 7 spesialtidsskrifter. I 2004 er bare TU og Våre Veger tilbake. I alt har forlaget utgitt 10 ulike spesialtidsskrifter: Bygg, Datatid, Elektro, Kjemi, Maskin, Norsk Oljerevy, Produktnytt, Technica, TU-data og Våre Veger.

Stillingsannonsene er bærebjelken i forlagets økonomi. Dessverre svinger etterspørslen etter teknologer, og inntektene fra stillingsannonser svinger i takt.

Ifølge utgiverkontrakten for TU i samarbeid med Teknikk skulle IFAS sende bladet gratis til alle medlemmer av eierforeningene.
For spesialtidsskriftene var abonnementsavgiften 10 kr per år. I hovedsak skulle driften av IFAS baseres på inntekter fra produktannonser (regulærannonser) i TU og spesialtidsskriftene og stillingsannonsene i TU.

De samlede annonseinntektene ble mindre enn forventet. Avtalen om abonnentsavgift for spesialtidsskriftene ble derfor endret, slik at eierne i stedet skulle betale for hvert medlem som mottok TU. Prisen på dette en-block abonnementet skulle fastsettes år for år, avhengig av hvor store inntekter forlaget trengte i tillegg til annonseinntektene. Beløpet steg jevnt og trutt, og i 1987 betalte eierne 70 kr per medlem per år.

Forlaget fikk en tung start etter 1967 og måtte foreta oppsigelser allerede i 1971.

Knoppskyting og optimisme
1973 - 1978 var imidlertid år med gode annonseinntekter. Optimismen vokste, og det ble satset på nye tidsskrifter: Norsk Oljerevy i 1973 (solgt i 1982) , Våre Veger i 1974 (på kontrakt med Norsk Vegteknisk Forening) og Datatid i 1978 (solgt i 1983). På et meste hadde forlaget 7 tidsskrifter, og det var opprettet en egen avdeling for bokproduksjon. IFAS hadde nå gått over til fotosats, kjøper bedriften Grønli offset as og skiller ut produksjonsvirksomheten i et eget selskap, Fotosats AS.

I 1980 ble annonsemarkedet vanskeligere, og forlaget måtte gå til nedskjæringer. I 1983 ble Bokavdelingen nedlagt. Da Datatid ble solgt, ble det opprettet en spesialutgave av TU, TU-DATA for å beholde data-annonsene.

I 1984 blir salg av produkt- og stillingsannonser satt ut til Mediagruppen AS, et nytt selskap som opprettes av forlagets selgere. Mediagruppen går i oppløsning i 1986 . Produktannonsens settes ut til Strømme og stillingsannonsene til BB Marketing. I 1987 overtar BB Marketing også salg av produktannonser. I 1989 oppretter IFAS et datterselskap for salg av regulær (produkt)-annonser. TU Salg AS. I 1995 overtar TU Salg AS også salg av stillingsannonser, og i 2003 innfusjoneres TU Salg i IFAS.
Lønnsomheten for spesialtidsskriftene var dårlig. For å beskytte forlaget, ble det i 1985 opprettet et nytt forlag: Næringsaktuelt A/S, og forlagets spesialtidsskrifter pluss utgiverkontrakten for Kjemi, ble overført hit. Dette forlaget gikk konkurs i 1988, og utgivelse av bladene ble overtatt av andre.

Våre Veger og Elektro var fortsatt igjen i IFAS.

TU-DATA ble nedlagt i 1988. Elektro sa opp utgiverkontrakten i 1994. I 1989 påla styret en bemanningsreduksjon på 20%. Sju av de ansatte godtar sluttpakke, og antall ansatte reduseres til snaut 30.

Overskudd og ny satsing
Spareprogram og bedring i annonsemarkedet gjorde at størrelsen på en-block abonnementet (betaling fra eierforeingen per medlem) kunne trappes ned gjennom 90-årene, og settes ned til null. Forlaget gikk med overskudd, og kunne dele ut utbytte til eierne.

Det var ny optimisme. I 1995 oppretter TU hjemmesider på Internet og blir den tredje mediebedrift i Norge med egne nettsider.

Styret har tro på vekst i datamarkedet og følger i 1995 administrasjonens forslag om å kjøpe tilbake Datatid. Forventningen innfris ikke, og bladet selges til redaktøren etter ett års drift.

I 1996 opprettes Technica, et tidsskrift som er rettet mot elevene i avgangsklassen på Ungdomsskolen. Det viser seg raskt at den forventede støtten fra statlige institusjoner, næringslivet og interessorganisasjonene uteblir. Bladet blir nedlagt etter vel ett års drift.

I 1999 ble det gjort et forsøk med et annonsebilag til TU i avisformat. Hensikten var å tilby produktannonsørene et mer produkt- og prosessorientert alternativ enn TU. Annonsørinteressen var beskjeden, og bilaget Produktnytt ble nedlagt ved årsskiftet 1999/2000
IFAS utgir nå to bare tidsskrifter: TU og Våre Veger.

Fra blysats til PDF til Internet.
En av de store satsingene ved starten på 5-blads planen var å gi TU ny layout. Nå var det slutt på det gamle, trauste " ingeniørbladet "! Den kjente grafiske formgiveren Bruno Oldani ble gitt ansvaret for ansiktsløftingen.

Fortsatt ble bladet satt i blysats, og ombrekkingen skjedde i trykkeriet. Den første tekniske revolusjonen var overgang til fotosats. Nå kunne ferdig, korrekturlest tekst brekkes om på lysbordet i forlaget. Forlaget opprettet en avdeling for fotosats, og hadde dermed overtatt mesteparten av klargjøringen for trykk.
Neste trinn var overgang til elektronisk tekstbehandling. Forlaget anskaffet en NORD minidatamaskin og programvare. Journalistene kunne nå skrive inn teksten selv, ferdig i spalter.

Det virkelig store gjennombruddet var imidlertid overgangen til Desktop Publishing. Nå kunne bladet gjøres helt ferdig i redaksjonen, med bilder, tekst og annonser, og bladet kunnet sendes til trykkeriet over telefonlinjen.

Overgangen til ny teknologi, kombinert med satsing på nye spesialtidsskrifter krevde både nytt utstyr, ny kompetanse og nye medarbeidere. På det meste hadde forlaget 105 medarbeidere. I 2004 er det snaut 30, omtrent det samme som i TU forlag i 1967.

Digital fotografering gjør at journalisten kan levere ferdig stoff, med bilder og tekst til desken. Hun eller han er blitt multimediajournalist. Det gir både en langt bedre kontroll, og det betyr at tiden fra skriving til trykking er blitt langt kortere.

Samspillet mellom papir og nett gir nye utfordringer og muligheter. I TU er det nå en felles redaksjon for papirutgaven og nettsidene. Det betyr at redaksjonen kan konkurrere med dagsavisene i aktualitet, selv om TU bare kommer ut en gang per uke. Nettsidene kan oppdateres etter hvert som nyhetene kommer.

Fra medlemsblad til foreningsblad
Da Ingeniørforlaget ble opprettet, var TU medlemsblad for NIF og PF , mens Teknikk var medlemsblad for NITO. Derfor fikk NIF og NITO faste sider i TU. De to foreningene disponerte to sider i hver utgave som lå utenfor redaktørens kontroll. Erfaringen viste imidlertid at dette ikke var en hensiktsmessig løsning, og ordningen ble avviklet i 1990.

Det har alltid vært armlengdes avstand mellom redaksjonen i TU og eierforeningene, og redaktøren har hatt den frihet som redaktørplakaten gir. Eierne har imidlertid ikke alltid vært like tilfreds med TUs dekning av virksomheten i foreningene.

Etter hvert som NIF (Tekna) og NITO rendyrket sin rolle som interesseorganisasjoner, ble foreningenes sider i TU uhensiktsmessige og informasjon til medlemmene overført til henholdsvis NITO Refleks og Tekna (Sivilingeniøren). Representantskapene i NIF og NITO har vedtatt at TU ikke lenger er medlemsblad, men et foreningsblad.

For PF er TU fortsatt medlemsblad, selv om TU nå i langt mindre grad enn tidligere dekker møtene i foreningen. Derfor har PF fra 1998 lagt ut referater fra alle plenumsmøter på foreningens hjemmesider: www.polyteknisk.no

Best på teknologinyheter
TU har en enestående leserkrets. Bladet går til de ca 95 000 medlemmene av eierforeningene, og leserundersøkelser viser at hvert eksemplar av TU har i gjennomsnitt 2,5 lesere. Dette er lesertall i samme størrelsesorden som de store avisene.

TU er imidlertid et nisjeblad som henvender seg til lesere som er interessert i teknologi og arbeidsvilkår for teknologer - i ordets videste forstand. Sammenlignet med øvrige norske medier er TU betraktet som en pålitelig og velinformert kilde innenfor sin redaksjonelle profil. Medlemsundersøkelser viser at medlemmene av NITO og Tekna stort sett er godt fornøyd med bladet.

Sammenligner man dagens TU med teknologidekningen i de første årgangene fra 150 år siden, er profilen omtrent uendret. Det nye er dekning av interessespørsmål og intervjuer med enkeltindivider.

Den redaksjonelle fokus har variert. Polyteknisk Tidsskrift startet som et populært tidsskrift, med en god blanding av informative artikler og smånotiser. Derfra gikk utviklingen i retning av å bli et fagblad med lange og detaljerte artikler For eksempel finner vi i 1865 en artikkel "Om dødeligheden blandt de arbeidende Klasser." Artikkelen er på 5 sider - hele årgangen var på snaut 200 sider - og den er sakset fra et tysk tidsskrift.

Bladet ble etter hver preget av å være skrevet av ingeniører og arkitekter. Artiklene var lange og illustrert med detaljerte tegninger og kart. Så kom fotografiet, og TU hadde noen årganger med helsides fotografier og detaljerte beskrivelser av restaurering av nasjonale klenodier, slik som Nidarosdomen og Håkonshallen.

I industrireisningsperioden i 1950 og 60-årene var de lange og rikt illustrerte artikler om de store industriprosjektene. For eksempel ble Norsk Jernverk viet 40 sider. Men også andre artikler var lange. En artikkel om fargetelevisjon var på 12 sider.

På mange måter er TU i dag tilbake til der PT startet. Utfordringen den gang var å øke forståelse for hva ny teknologi kunne bety for landet, og teknologi ble tolket i ordets videste forstand. Det omfattet både materialer, maskiner, planter, dyr, sunnhet og helse, geologi og råstoffer.

Oppgaven i 1854 var å skape forståelse for det nye, forståelse for hva vi kunne vinne ved å ta i bruk nye planter, nye dyrkningsmetoder, nye maskiner og nye metoder. Stifterne visste at det ikke hjalp med kunnskap om all verdens teknologi, hvis man ikke fikk samfunnets aksept for å bruke den.

Også den gang sto man overfor viktige valg. Var det best å satse på kanaler, eller var det bedre å satse på jernbaner? Var smalsporede tog det beste for Norge. Hva ville det bety for sykdom og helse om man bygget offentlige bad? Hva betød bedre drikkevann og lukkede kloakksystemer for å bekjempe smittsomme sykdommer?

I dag er vi opptatt av olje, gass, fiskeoppdrett, CO2-utslipp og lokale forurensninger, og vi er bekymret for at det stadig blir færre arbeidsplasser i industrien. En viktig utfordring er å få samfunnet til å forstå at teknologi er nødvendig for å løse dagens problemer, og at det kreves en saklig, grundig debatt før vi gjør veivalg, for eksempel om vi skal bygge gasskraftverk i Norge.

Den bakenforliggende bekymringen i 1854 var: Hva vi skulle leve av i Norge? Hvorledes skulle vi stoppe utvandringen og gjøre Norge til et godt land å leve i? Også i dag dreier debatten seg om hva vi skal leve av i Norge, og det ser ut til at svaret er like opplagt som i 1854: Vi er avhengige av å være gode på teknologi. Vi må ha kunnskap som gjør at vi kan ta de riktige valg, og debatten om hvilke valg vi skal ta må være basert på de best tilgjengelige teknologikunnskaper fra hele verden.

Med dagens stadig mer tabloidiserte medier, er det fristende å sitere fra forordet i første nummer av Polytekniske Tidsskrift:
Man finder her tillands såre almindelig en fuldstændig Uvidenhed om de allervigtigste naturvidenskabelige Resultater og en fuldkommen Mangel på Kundskab om de simpleste Naturlove, selv hos dem, der ellers og i andre Retninger stå høit i Kundskab og Dannelse.

Ved 10-års jubileet for IFAS i 1977 sa styreformannen Bjarne Lien det slik:
"Vår dagspresse er ideologisk politisk. Med dette perspektiv har vår tekniske presse en formidabel oppgave, som våre teknologiske miljøers fremste talerør. Med landets største tekniske foreninger som eiere har Ingeniørforlaget AS et særlig ansvar som seriøs kilde for bred samfunnsmessig informasjon om saker som vedrører forholdene teknologi/samfunn".

Fornyelse og leseverdighet
Et av målene da IFAS ble opprettet, var å fornye TU. Bladet skulle får ny og moderne layout og bli mer leseverdig. Det skulle være slutt på det trauste ingeniørbladet med to spalter på siden. Per Bjørnstad hadde store visjoner for hvorledes TU og de øvrige bladene i Fembladsplanen skulle dekke informasjonsbehovet i eierforeningene og være et forum for debatt. Oppgaven dreide seg både om stoffvalg og faglig bredde, men også i stor grad om presentasjonsform, om formidling.

Sammenligner man et TU fra 60-årene med dagens utgave, ser man hvor dramatisk fornyelsen har vært, både i billedbruk og i redigering. Bilder, overskifter, bruk av faktabokser og streng redigering gjør at TU fanger leserens oppmerksomhet, og leserundersøkelser bekrefter at innholdet virkelig blir lest. Undersøkelsene viser at TU har 231 000 lesere. Hver leser ser i gjennomsnitt på 60 sider og bruker 34 minutter på bladet.

Det viser at TU på papir fortsatt har en plass i dagens mediesamfunn. TU har lykkes med å tilpasse sin redaktørfunksjon, slik at bladet mestrer konkurransen med de nye mediene: TV og Internet, samt med det enorme underholdningstilbudet som er vokst frem.

Ved 125-års jubileet i 1979 sa forlagets adm. direktør Per Bjørnstad det slik:
"Oppgaven med å være den tekniske stands talerør overfor samfunnet og etablere en dialog mellom partene, har økt meget sterkt de siste ti år. Ja så sterkt at Teknisk Ukeblad neppe har stått overfor en større utfordring i sin 125-årige historie.
Oppgaven er vanskelig. Vi lever i et samfunn hvor mange synes å betrakte teknikken som et nødvendig onde. Våre massemedia er ofte preget av et slikt syn, men man kan se en viss bedring."

I dag, 25 år senere, kan vi bare slå fast at utfordringen ikke har blitt mindre! La oss fortsatt leve etter Bjørnstads råd: Teknisk Ukeblad må unngå den tendens som er på vei inn i enkelte massemedia: å beskjeftige seg med person i stedet for sak og lete etter uhederlige motiver hos forfattere.

Internett - utfordring og mulighet
På slutten av 1990-tallet var det skyhøye forventninger til Internet. Fremtiden lå alene på Nettet. Det trykte ord var på vei til historiens skraphaug.

IFAS satset tidlig på å være til stede på Internet. Allerede i 1995 kom de første nettsidene på plass, men skulle satsing bli virkelig stor? Skulle IFAS sikre seg plass som den sentrale teknologiportalen i Norge? Styret var delt i synet, men det besluttet å opprette et nytt selskap Teknologiportalen AS, for å skjerme virksomheten i resten av forlaget.

Internettsatsingen førte med seg mange nye problemstillinger, blant annet om eierne burde inngå i et nærmere faglig samarbeide: Var det hensiktsmessig å samordne eiernes satsing på internett? Ville det bli flere oppslag og større oppmerksomhet om NIF, NITO og PF gikk sammen med IFAS om å lage en felles inngang, en Nettportal til TeknologiNorge, en startside som alle medlemmene ville velge? Var det noe å vinne på et faglig samarbeid om programvare og om kjøp av utstyr og konsulenttjenester?

Svarene kom etter hvert av seg selv. Både NIF og PF laget sine egne nettsider samtidig med lansering av TU på nett, og man fant at behovene var såvidt ulike at det var lite å hente gjennom teknisk samarbeid. Erfaringene viste dessuten snart at medlemmene la inn sine "favoritter" i nettleserne, og at felles inngangsside, en felles nettportal ikke var veien å gå.

Teknologiportalen ble skilt ut fra IFAS som eget selskap i juni 2000 , men innfusjonert igjen i 2003. Nettsidene: www.tu.no , www.nito.no, www.polyteknisk.no og www.tekna.no står i dag som helt sentrale informasjonskanaler, både for forlaget og for eierforeningene. Stadig mer av kontakten med lesere og medlemmer er elektronisk.

Alle mediebedrifter er i dag avhengige av Internett. TU var tidlig ute og skaffet seg en sikker plattform. I 2003 fikk TUs nettsider sølvmedalje i åpen klasse i konkuransen "Årets avisside" i konkurranse med landets største nettsteder.

I TU er det nå en felles redaksjon som leverer stoff til både papirutgaven og nettsidene. Internett gir plass til bilder, til lange artikler, til hypertekstkoblinger til annet stoff på nettet, adgang til historisk materiale og samtidig en mulighet til kjappe nyheter.

Likevel er interessen for papirutgaven stor. Leserundersøkelser viser at lesertallet holder seg høyt, selv om antall oppslag på nettsidene stadig øker. Det er plass til både papir og nett, og det ser ut til at det er en synergieffekt, både i redaksjonen, hos leserne og hos annonsørene.

Redaktørene etter 1945
Arne Solem ledet TU gjennom de viktige gjenoppbyggingsårene, med utbygging av Hydros anlegg på Herøya, fullføring av aluminiumverket i Årdal, oppbygging av gjødselfabrikken i Glomfjord og vekst i nesten alle industrigrener. Det var mer enn nok å skrive om, og TU ga fyldige reportasjer, for eksempel om den storstilte oppbyggingen av Koksverket og Jernverket i Mo i Rana.

1950- og 60-årene var preget av politisk stabilitet, blandingsøkonomi med statlig satsing og av Marshallplanen. Vi fikk det storstilte opplæringsprogrammet Training Within Industry (TWI) og rasjonaliseringsbevegelsene basert på MTM, men vi fikk også demokratiseringsprogrammene med selvstyrte grupper (Einar Thorsrud).

NTH ble bygget ut, og det ble satset på nyorganisering av norsk forskning gjennom Norges Naturvitenskapelige Forskningsråd og nye forskningsinstitutter som Institutt for Atomenergi,Sentralinstituttet for industriell forskning, SINTEF og Forsvarets Forskningsinstitutt.

I 1964 overtok redaksjonssekretær Per Bjørnstad som ansvarlig redaktør. Han skulle bli arkitekten bak Ingeniørforlaget AS og å få ansvaret for å lede forlaget i de første årene.
Bjørnstad hadde sterke meninger. Han hevdet at stoffet i TU måtte populariseres, og at skribenter og forskere måtte formidle tankene sine mer lettfattelig. Artiklene måtte redigeres, og stoffet måtte spres videre enn til teknologene selv. Dessuten burde TU være et forum for debatt om teknologi og samfunn.

Bjørnstad overlot ansvaret for TU til Knut Endresen i oktober 1968, 10 måneder etter starten på Ingeniørforlaget, for å vie seg til oppgaven som administrerende direktør for forlaget. Dette var en ny løsning. Tidligere hadde ansvarlig redaktør også vært administrativ leder. Nå fulgte en 20-års periode hvor de to stillingene var adskilt. Bjørnstad ble avløst som administrerende direktør av Erik Bjore i 1984. Bjore overlot stolen i 1987 til Ivar Korsbakken som sluttet i 1989. Økonomisjef Jan Edvoll fungerte i stillingen frem til utgangen av 1990.

Den 1. januar 1991 tiltrådte Erik B. Olimb som kombinert ansvarlig redaktør og administrerende direktør.

Knut Endresen sluttet i desember 1971 og gikk over til konkurrenten, Ingeniørnytt. Han ble etterfulgt av redaksjonssekretær Magne Lein (til venstre på bildet). Lein var redaktør i mer enn 12 år, og hans interesse for elektronikk og informasjonsteknologi gjorde at TU ga en fyldig og fremtidsrettet dekning av disse to viktige fagområdene.

Lein sluttet som ansvarlig redaktør i august 1985 for å overta som industriattaché i San Francisco. Nå fulgte 5 år med hyppige skifter. Først overtok de to redaktørene Stein Bekkevold og Claude R. Olsen som sidestilte, ansvarlige redaktører. I februar 1988 begynte Olsen som journalist i Dagens Næringsliv, og frem til august 1989 var Bekkevold redaktør. Han ble avløst av redaksjonssjef Leif Haaland som var redaktør frem til Erik B. Olimb overtok 1. januar 1991.
.
Olimb hadde en helt annen faglig bakgrunn enn de andre redaktørene i etterkrigstiden. Han hadde lang erfaring fra forskning og fra privat og offentlig næringsliv. Olimb hadde vært leder for Transportøkonomisk Institutt, direktør i NSB, administerende direktør i Pay & Brinck og Engineering Mgr. i Norwegian Petroleum Consultants. Olimb hadde som tillitsvalgt i PF deltatt i utredninger om, TU og han kom fra stillingen som formann i styret for IFAS. Denne bakgrunnen gjorde at Olimb bidro sterkt til å effektivisere arbeidet i forlaget, og hans store kontaktflate gjorde at TU utvidet sine kontakter med norsk næringsliv.

Olimb ble etterfulgt i september 1996 av Claude R. Olsen som nå var tilbake som redaksjonssjef i TU. Olsen var opptatt av Internet som et nytt og konkurrerende medium til magasiner på papir. Denne interessen førte til at Olsen i juli 2000 tok permisjon for å arbeide ved Norges Eksportråds stasjon i San Francisco. Målet var blant annet å studere næringslivets bruk av informasjonsteknologi, og ganske spesielt bruk av Internet.

IFAS opprettet sommeren 2000 en egen nettavdeling med Tore Stensvold som nettredaktør og daglig leder. Fokus ble rettet mot utnyttelse av nettets som rask formidler av nyheter og stillingsannonser. Sakte men sikkert er nettstedet tu.no bygget opp for å bli en naturlig portal for ingeniører og teknisk interesserte.

Anders Steensen (nr 3 fra v.) overtok som redaktør TU papir i juli 2000 og fungerte i stillingen frem til januar 2002. Samtidig overtok redaktør av Våre Veier, Jarle Skoglund stillingen som adm. direktør for IFAS.

Claude R. Olsen (til h) kom tilbake til forlaget sommeren 2001 og gikk inn som administerende direktør for den nyoppretttede Teknologiportalen. Fra januar 2002 overtok Olsen som ansvarlig redaktør for TU, og han hadde dermed det redaksjonelle ansvaret både for TU på papir og TU på nett.

Etter avtale med styret fratrådte Claude R. Olsen i oktober 2003. Fra denne datoen fungerte Jarle Skoglund både som administrende. direktør for IFAS og som ansvarlig redaktør.
Den 15. mai 2004 overtar Tommy Rudihagen ( nr 2 fra v) som forlagssjef, i den kombinerte stillingen som administrerende direktør for IFAS og som ansvarlig redaktør for TU på papir og TU på nett.
Jarle Skoglund går samtidig tilbake som redaktør for Våre Veger på full tid.

Eierne og forlaget
IFAS ble opprettet som et aksjeselskap med tre likestilte hovedaksjonærer : NIF, NITO og PF, og med eierne av utgiverretten til spesialtidsskriften som minoritetsaksjonærer.
Formålet var å utgi Teknisk Ukeblad, spesialtidsskrifter og bøker, dessuten kunne IFAS opprette datterselskaper innenfor sitt virkeområde.

Da IFAS ble opprettet i 1968 hadde NIF ca 9 000 medlemmer og PF ca 3 000, mens NITO hadde ca 10 000. I 1988 var medlemstallet i NIF steget til 20 000 og er nå i 2004 doblet til 40 000. NITO hadde 35 000 medlemmer i 1986 og har nå 50 000, mens PF har snaut 5 000.

Medlemstallene for NITO og Tekna omfatter til sammen ca 10 000 studentmedlemmer. Både NITO og Tekna har utvidet foreningenes virkeområde fra å være rene ingeniørforeninger til å bli interesseorganisasjoner for arbeidstakere med teknisk-naturvitenskapelig bakgrunn, NITO for utdannelse på Bachelor-nivå og Tekna fra Master-nivå.

Medlemstallet hos hovedaksjonærene har utviklet seg i forskjellig takt. NITO og NIF (Tekna) har hatt langt sterkere medlemsvekst enn PF. Etter forhandlinger er eierne blitt enige om at eierforhold bør stå bedre i forhold til antall abonnenter i hver av eierforeningene. NITO og Tekna kjøper ut PF med like andeler, slik at PFs eierandel reduseres fra 33. 33% til 5% per 1. mai 2004.

Utgiverretten til TU påvirkes ikke og eies av PF og Tekna gjennom sameiet TU.

Utgiverretten til Teknikk eies av NITO.

TUs ansvarshavende redaktører fra 1854 til 2004: