Politisk bakteppe 1852 - 2002

Embetsmannsstaten
Embetsmennene fikk en sterk posisjon, blant annet fordi trelasteksportørene og jernverkseierne som utgjorde den økonomiske og kulturelle elite i 1814 hadde fått svekket sin økonomiske stilling på grunn av nedgangstider, opphevelse av handelsprivilegier og en storbrann i trelastlageret på Christiania havn i 1819.
Omkring 1830 var den gamle klasse av trelasthandlere forsvunnet. " byens næringsmessige ryggrad, dens politiske hode og dens sosiale og kulturelle ansikt"
Det er spesielt to politikere som kom til å bestemme utviklingen i Norge gjennom perioden 1840 – 1870, men som også skulle påvirke norsk politikk i de neste 100 år. Det var stortingsmannen, professor Anton Martin Schweigaard og statsråd, høyesterettsadvokat Fredrik Stang(bildet).
Schweigård satt på Stortinget i perioden 1842 til 1869, fra 1845 som leder for den viktige Næringskomiteen, mens Stang var indreminister fra 1845 - 1856 og statsråd fra 1861 til 1880, statsminister fra 1873, da statsministerposten ble hentet hjem fra Stockholm..
Det var i første rekke Schweigaard som trakk opp retningen for norsk politikk, både gjennom sin ledende posisjon på Stortinget, men kanskje i vel så stor grad gjennom påvirkning av kommende akademikere som fulgte hans forelesninger i lovkyndighet, statistikk og sosialøkonomi ved Det kgl. Fredriks Universitet.
Schweigaard grunnla en tradisjon som kom til å forme norsk styringsideologi i nesten 150 år, og som ga sosialøkonomene en fremtredende rolle i utforming av norsk politikk. Stang til h og Schweigaard til v.

Planliberalismen
Schweigaard var liberalist og tilhenger av et samfunn der markedskreftene får råde fritt, med åpent marked, fri etterspørsel, fritt tilbud, fri prisdannelse og fri etableringsrett.
På den annen side innså Schweigaard at siden Norge var i en oppbyggingfase, var det nødvendig med en aktiv stat og statlig styring, slik Stang ønsket. Resultatet ble den norske planliberalismen, en kapitalistisk markedsøkonomi med en aktiv stat. Staten skulle bidra aktivt til å bygge opp infrastrukturen i Norge og til å etablere et norsk bankvesen og forsikringsselskap. Her fortsatte Schweigaaard og Stang på den linjen statsråd Jonas Collet hadde innledet da han i 1826 kjøpte inn dampskip for å etablere regelmessig forbindelse til København og langs norskekysten.
Schweigaard var tilhenger av naturvitenskap og teknologi: "Naturvitenskap er et nødvendig instrument for å beherske naturen. Naturvitenskapene er grunnlaget for all kultur. Teknologien åpner de nye melkeveier i menneskets univers. Derfor må staten bygge opp undervisning som gjør slik åpning mulig."
En annen professorpolitiker som hadde stor innflytelse var Ole Jacob Broch, matematiker, universitetslektor og fra 1858 professor. Broch var marineminister i Stangs regjering fra 1869 til 1872.
Broch var opptatt av å innføre realfag i skolen og opprettet sammen med Hartvig Nissen i 1843 Nissens latin- og realskole. Broch ble benyttet i flere utvalg og kommisjoner som utredet undervisning i tekniske fag, både de tekniske skoler og en tekniske høyskole. Broch var drivkraften bak en egen matematisk naturvitenskapelig embetseksamen ved universitetet og for å skille det matematisk naturvitenskapelige fakultet ut fra det filosofiske fakultet ( 1860 )
Reformene tok tid. Først i 1869 ble reallinjen i den videregående skole likestilt med latinskolene for opptak ved universitetet.
Broch hadde en sentral rolle i planlegging av norske jernbaner og var direktør for Hovedbanen, og han utformet planen for det første norske telegrafanlegg, linjen fra Christiania til Drammen.
Professor Broch grunnla forsikringsselskapet Gjensidige i 1847, og sammen med professor Aschehoug var han med på åstifte Den norske Creditbank i 1857.
Broch ble bestyrer for Det internasjonale byrå for mål og vekt i Paris i 1879. Det var antakelig årsaken til at Norge var det land i Skandinavia som først innførte det metriske system.
Interessant nok ble PFs første møter holdt i "nabohuset" til Nissens første skolebygning i Rosenkrantz gate 7. Da skolen flyttet ut, ble skolebygningen påbygget og ombygget, og siden 1905 har PF i snart 100 år hatt sine kontorer og møter i "Håndverkeren".

Den aktive stat på 1800-tallet
På statsråd Jonas Colletts initiativ hadde staten kjøpt inn to hjuldampere, Constitutionen i 1826 og Prins Carl i 1827. Skipene ble kjøpt inn for postverkets regning og ble satt inn i person- og posttrafikk mellom Christiania, Christiansand, København og Göteborg. Dette var starten på en regulær postforbindelse med utlandet og på norske ruteskip. Men først fra 1878 med dampisbryteren "Mjølner" kunne fjorden inn til Christiania holdes åpen for helårstrafikk. I 1838 kunne man reise med ruteskip til Hammerfest, og i 1853 kom man helt til Vardø.
I 1855 drev staten elleve hjuldampere. Kostnadene utgjorde imidlertid hele 10% av statens inntekter , og staten vedtok å bygge ned sit engasjement .
Staten engasjerte seg i veibygging, i bygging av kanaler, jernbaner, havner og fyr og telegrafnettet.
Fra 1840-årene økte omfanget av departementenes arbeidsoppgaver. Samtidig skjedde en faglig spesialisering og administrativ differensiering. Ingeniører, naturvitere, økonomer, landbrukseksperter og andre fagfolk, kom inn ved siden av juristene og fikk stadig mer å si.
Embetsstanden i hovedstaden vokste raskt, fra ca 100 embetsmenn i 1801 til 850 i 1900. Ved universitetet var det i 1830-årene 20 professorer og til sammen 700 lektorer.

PF - et barn av sin tid
Dette var scenen som den nye foreningen trådte inn på. Formålsparagrafen var i 2002 fortsatt omtrent slik vi kjenner den fra 1861, og den er som den skulle være skrevet av Schweigaard og Stang:
Foreningens formål er å formidle og å fremme nyttiggjørelsen av tekniske, naturvitenskaplige, samfunnsvitenskapelige og andre kunnskaper og for øvrig være et forum for debatt om sentrale samfunnsmessige spørsmål .
Forordet til første nummer av Polytekniske Tidsskrift (redigert utdrag) er også helt i tråd med tankene til Schweigaard og Stang:
Det Tidsskrift, hvoraf herved første nummer forelægges Publikum, vil gjøre det til sin Opgave at godtgjøre Naturvidenskabernes almene Betydning og bringe dem ud i Folket, samt navnlig at beskjæftige sig med deres praktiske Anvendelse.
Ved de store og gjennomgribende Opdagelser have Naturvidenskaberne i den nyeste Tid opnaaet en overordentlig Betydning baade som almindelige Dannelsesmidler og som Fundamentalvidenskaber for alle de praktiske Sysler hvorpaa Nationernes Velvære Beror. Fordomme og Overtro have maattet vige for det Sandhedens Lys, de sprede til alle Sider; de have lært os den indre Grund til de mange gamle, men forhen uforklarlige Erfaringer; de have i uendelig Grad lettet den legemlige og aandelige Samferdsel ved betydelig at forminske de Hindringer som Afstand i Tid og Rum tilforn lagde i veien derfor.

I 1852 var det en elite i hovedstaden som regjerte landet, og der var det også var en elite av naturvitere og teknologer som ivret etter å gjennomføre moderniseringen av Norge. Det var denne polytekniske eliten som stiftet PF og gjorde foreningen til et samlingspunkt hvor man drøftet hva som måtte gjøres og hvorledes det skulle gjøres. Her kunne medlemmene utveksle kunnskap og her kunne de drøfte hvilke løsninger som ville være de beste, enten det var kanaler versus jernbane, eller om jernbanestrekningene skulle ha smalt eller bredt spor.
Polyteknisk Tidsskrift ble talerøret som skulle motivere og berede grunnen for det nye.
Slik har de vært siden. Riktignok svingte foreningens medlemstall i de første 50 årene i takt med det med det økonomiske klimaet, men foreningens posisjon ble befestet på slutten av 1800-tallet, og siden har PF fortjent betegnelsen "Norges viktigste talerstol, etter Stortinget"

Norge, selvstendig og med vannkraft
Vi flytter oss i tid til århundreskiftet. Da hendte det mye som skulle påvirke utviklingen i Norge de neste 100 år. Oppløsning av unionen med Sverige kom omtrent samtidig med at verden oppdaget verdiene i norske fjell og vassdrag. Mange av møtene i PF dreide seg derfor om utnyttelse av naturressurser og om konsesjonslovene.
En interessant sak som kan belyse visjonene om industri basert på norsk råstoff og norsk energi, er Jernsaken. Den kom til å stå på programmet i PF i mer enn 60 år, fra den ble lansert i 1894, da professor Johan Vogt holdt foredrag om malmforekomstene i Nordland. "Verdens jernforbruk har økt fra en million tonn ved århundrets begynnelse til over 30 millioner tonn, og det fortsetter å øke. Vi har rike forekomster av jernmalm", sa Vogt og trakk frem malmforekomstene i Dunderlandsdalen. Forslaget om jernverk ble lansert av Vogt i et foredrag i 1900. Blant møtedeltakerne var stortingspresidentene Berner og Arctander, samt stortingets jernbanekomité. "Nå er snart Ofotbanen ferdig og vil frakte stor mengder av malm fra Kiruna til Narvik", sa Vogt. "Malmen fra Kiruna kan med fordel smeltes sammen med malm fra nordlandske bergverk. Nå må det være økonomisk forsvarlig å bygge jernverk i Ofoten!"
Saken kom opp på nytt i 1905. Ingeniør Albert Hiort foreslo i sitt foredrag å bruke elektrisk smelting. "Elektrisk stålsmelting er ikke lenger på forsøksstadiet", sa Hjort "det er en utviklet industri som er spesielt egnet for vårt land med rike malmfelter og nær sagt ubegrenset tilgang på elektrisk energi. Vi mangler bare kullene, men vi har grafittforekomster". Hiort var en iherdig og nesten misjonerende ingeniør, dessuten var han villig til å satse selv for å realisere sine ideer. I et foredrag i PF 1910 kunne han legge frem resultatene fra et forsøksanlegg han hadde bygget i Jøssingfjord.
Det ble etter hvert bygget flere elektrostålverk i Norge, men de var først og fremst basert på smelting av skrap. Den store visjonen om et elektrostålverk basert på malmforekomstene i Nordland ble ikke realisert før vel femti år etter den var lansert, med Stortingsvedtaket i 1946 om å bygge Norsk Jernverk i Mo i Rana. "Et land som ikke har en rimelig jernproduksjon, står ikke teknisk på høyden – til det spiller jernet en for stor rolle" Historien viser at det nå egentlig var for sent. Siste gang Jernverket var tema for et plenumsmøte er i 1962, i foredraget til generaldirektør Dagfinn Efjestad: "Aktuelle oppgaver for A/S Norsk Jernverk ".

Fra 1875 til 1905 økte Norges nasjonalprodukt med 55%. Det var bare halvparten av veksten i Tyskland. Stagnasjonen førte til masseutvandring. Fra 1880 til 1890 reiste 10% av befolkningen ut. I alt var det som 800 000 vandre ut, men samtidig vandret 250 000 inn. Netto utvandring ble altså 550 000. Det er ingen tvil om at innvandringen tilførte det norske samfunnet både kunnskaper og forbindelser
Selv om størstedelen av befolkningen hadde lav levestandard og livnærte seg på en kummerlig naturalhusholdning, var det nettopp i denne perioden landet begynte å våkne til en ny industriell epoke, vannkraftepoken. Det var en kulturell gullalder med Ibsen, Bjørnson, OleBull. Kongeunionen med Sverige ble avviklet, først med innføring av parlamentarismen, så med egen norsk konge fra 1905.
I 1890 var 27,2% av aksjekapitalen i norsk industri på utenlandske hender. I 1896 var det steget til 35,5%

Opprettelsen av Siemens & Halske Norsk Aktieselskap i 1898 er et eksempel på hvor avhengig Norge var av utenlandsk teknologi. Tyskland var et viktig leverandørland i forbindelse med utbygging av norsk vannkraft og utnyttelsen av elektrisitet . Generatorer, elektriske motorer og apparater, elektriske ledninger, turbiner, transformatorer, smelteovner, etc ble laget i utlandet, og våre teknologer var utdannet i utlandet, svært mange i Tyskland,. Før 1900 var det ingen undervisning i elektroteknikk i Norge. Den tekniske Høyskolen først åpnet i 1910 og Statens teknologiske institutt i 1917.
Adm. direktør for Siemens datterselskap i Norge , Petter Meinich var født i Kristiania og utdannet ved Den tekniske høyskolen i Berlin. Meinich var aktiv i foreningeliv og politikk, Han var formann i PF og fikk PFs hederstegn. Han var varordfører i Kristiania i 1914, og ble senere ordfører.

Norge blir industrinasjon, men eid i utlandet
I løpet av de første 20 årene av 1900-tallet ble Norge en industrinasjon. Tallet på arbeidsplasser i bergverk og industri var nå større enn i jordbruket. Det meste av veksten i årene 1900 – 1914 kom i malm- og metallindustri og i kjemisk industri. Det ble bygd fabrikker for karbid, ferrolegeringer og aluminium På begynnelsen av 20 årene kom over 10% av verdens aluminium fra Norge.
Det var lite kapital i Norge, og veksten i industri og bergverk skyldtes i stor grad utenlandske etableringer og utenlandsk kapital.
Starten på Norsk Hydro i 1905 viser hvorledes situasjonen var. Sam Eyde måtte til finansdynastiet Wallenberg i Sverige for å skaffe finansiering. Eyde forsøkte å reise kapital i Norge, men her var det lite å finne etter krakket i 1899. Dessuten besto det norske bankvesen av mange små enheter, med 100 forretningbanker og 500 sparebanker, men uten noen landsdekkende bank. Norsk industri var avhengig både av kapital, teknologi og komponenter fra utlandet. For eksempel måtte sentrale komponenter til høytrykksturbiner for å utnytte store fallhøyder importeres. Manglende teknolgiske styrke viste seg også i skipsbygging. Norske verft greide ikke å omstille seg raskt nok fra seilskuter i tre til stålskrog og dampmaskiner.
I 1909 var 85% av aksjekapitalen i norske industribedrifter på utenlandske hender. Utlendingene eide 80% av gruveindustrien og nesten havlparten av treforedlingsindiustrien, og de investerte ivrig i elektrometallurgisk og elektrokjemisk industri. Strømmen av utenlandsk kapital skapte sterke reaksjoner i det nasjonale klima etter 1905.
Allerede i 1892 fremsatte stortingsrepresentant Gunnar Knudsen et forslag for Stortinget om at staten skulle gå til innkjøp av vannfall og tilliggende grunn, for å få en rasjonell og samfunnsnyttig utnyttelse av våre kraftressurser. Arbeidsdepartementet sendte saken over til PF som det mest sakkyndige forum, for å få en uttalelse. Resultatet ble konsesjonslovene som skulle hindre at utenlandske interesser kjøpte opp rettighetene til norske naturressurser.
Venstremannen Gunnar Knudsen ble valgt inn på Stortinget i 1891. Han ble landbruks- og finansminister og var statsminister i to perioder: 1908 – 1910 og 1913 - 1920. På samme måte som Sam Eyde var han medlem av PF, og han brukte PFs talerstol flittig, blant annet i 1911 da han presenterte forslaget til lov om vassdragsregulering. Konsesjonslovene ble vedtatt i 1909. Da hadde det vært hissige diskusjoner i PF og PFs Vassdragsgruppe.
I 1925 holdt ingeniør Ove Collett foredraget "Vår vidunderlige vannkraft" og slo fast at nå, syv år etter krigens slutt, er det ikke bygget ett nytt anlegg for den elektrokjemiske industri.
Interessant er også et foredrag i 1926 av Vassdagssstyrets juridiske konsulent, advokat B. Olafsen, hvor han opplyser at det er gitt konsesjon for i alt 1,66 millioner effektive hestekrefter. Av disse hadde utlendinger fått konsesjon på 1,3 millioner, men av resten var også det meste disponert bort til utlendinger, slik at bare 8% var igjen på norsk hender.
I løpet av de første 20 årene av det 20. århundre ble Norge en industrinasjon. Tallet på arbeidsplasser i bergverk og industri overgikk da antall mennesker i jordbruket. På begynnelsen av 20 årene kom over 10% av verdens aluminium fra Norge.
Elektrisk Bureau ble startet i 1882, med to ansatte. 20 år senere beskjeftiget bedriften 675 arbeidere, pluss funksjonærer, og det ble produsert mellom 12000 og 15 000 telefonapparater årlig, mesteparten til eksport.
I1883 Frognerkilens Fabrik etablert. Året etter skiftet bedriften navn til Norsk elektrisk Aktiebolag, og i 1908 fusjonerte den med Brown Boveri og skiftet navn til NEBB (Norsk Elketrisk & Brown Boveri).
Det meste av veksten 1900 – 1914 kom i malm- og metallindustri og i kjemisk industri. Mange av de sentrale komponentne kom utenfra, slik som komponenter til høytrykksturbiner. Den teknolgiske svakhet viste seg også i skipsbygging. Norske verft greide ikke å omstille seg raskt nok il stålskrog og damp.

Offentlig satsing
Det økonomiske tilbakeslaget i 1920-årene rammmet Norge hardt. Det er derfor ikke rart at sosialøkonomene Sømme og Colbjørnsen i 1933 ga følgende karakteristikk. " Det private initiativ har på sett og vis uttømt sin kraft på det industrielle felt. Det fører nå en hensyknende tilværelse, og er mange steder i ferd med å avgå ved døden"
Sitatet er fra en 3-års plan som de to økonomene hadde laget på oppdrag fra Arbeiderpartiet. Deres løsning var offentlig satsing: " Det beste middel til lindring av krisen er naturligvis å få arbeidslivet i gang. Men når det private næringsliv har spilt fallitt, må det offentlige sette i gang arbeidet "
Offentlig satsing var inspirert av den engelske økonomen John Maynard Keynes: I nedgangstider skal staten skal bruke penger for å stimulere det økonomiske liv og må dermed budsjettere med betydelige underskudd. For Keynes var det vesentlige at investeringene skjer utenfor offentlig sektor. Statens oppgave er få hjulene i gang i privat sektor.
Sømme og Colbjørnsen mente derimot at det meste skulle skje i offentlig sektor. De så for seg en hjørnestensbedrift, "Norges Jern- og Stålverker" som skulle vokse til 4000 ansatte, og de foreslo videre å satse på "Et stort nasjonalt skipsbyggeri og et stort elektrisk-mekanisk verksted " og en "Norges Landbruksmaskin-fabrikk".
Nå satte stasminister Johan Nygaardsvold aldri denne politikken ut i livet. Tvert imot budsjetterte han hvert år med overskudd, men i 1945, under Einar Gerhardsen ble det annerledes.
Ole Colbjørnsen flyktet til England. Der traff han ingeniør Joakim Lehmkuhl som i 1920-årene hadde introdusert Fredric W. Taylos "Scientific Management" i Norge og som i 1933 hadde utgitt "Norges vei", et program for produktivitetsvekst gjennom kombinasjon av industrielle stordrift og moderne bedriftsorganisasjon. Colbjørnsen og Lehmkuhl var begge med i den industrikomiteen som regjeringen Nygårdsvold opprettet i London for å planlegge det industrielle Norge etter frigjøringen, og deres tanker kom til å øve stor innflytelse på arbeidet i regjeringen Gerhardsen.

Den korporative stat
I Fellesprogrammet fra 1945 ble det foreslått et styringssystem, med produksjonsutvalg, bransjeråd og med det økonomiske samordningsråd på toppen, omtrent slik som Colbjørnsen hadde skissert.
Dette styringssystemet skulle være rammen for samarbeidet mellom partene i næringslivet. Målet var at ledelsen etter hvert skulle legges "i hendene på organer som har samme rot i folket som den politiske ledelse".
For hver enkelt næring skulle det lages landsomfattende sammenslutninger, med statens råd for næringslivet på toppen av pyramiden. Så skulle det være bransjevise næringsråd med representanter fra stat, arbeidsgivere og arbeidstakere, eventuelt også fra næringsorganisasjoner. Det tredje nivået var produksjonskomiteer ved den enkelte bedrift.
Det ble snart strid om hvor grensene for reguleringsstatens skulle gå, om hvor langt myndighetene skulle ha anledning til å ga aktivt inn for å regulere inn i samfunnsøkonomien. Spørsmålet ble avklart av Arbeiderpartiet i 1952. Løsningen ble et blandingsøkonomisk system som respekterte at grensen gikk ved den private eiendomsrett.
Samordningsrådet ble formelt oppløst i 1954.
Etter hvert ble det slik at regjeringen brukte indirekte styringsinstrumenter, slik som reguleringslovgivning og nasjonalbudsjett for å modernisere samfunnsøkonomien.
Det korporative systemet ble imidlertid beholdt og videreutviklet.
Colbjørnsens tanker kom til å prege norsk politikk helt frem til i dag. Hans ideologi kan sammenfattes i tre hovedpunkter:

• industrialisme, vi må utnytte landets ressurser gjennom industriell mobilisering og effektivisering, med staten i en ledende rolle
• planøkonomi, utvikling og drift av industrien er et samfunnsanliggende, og det er også jordbruk og fiske
• planstyre, en riksplankommisjon skulle planlegge landets økonomiske utvikling og utarbeide årsplaner og treårsplaner for industri og næringsliv. Kommisjonen skulle være underlagt Riksøkonomidepartementet

Kraftsosialisme og styringsstat
På Arbeiderpartiets landsmøte høsten 1945 sa Einar Gerhardsen : "(Norge er) En nasjon under industriell modernisering, der det arbeidende folk gjennom sine organisasjoner bærer førerskapet."
Norge tok spranget inn blant de moderne industrinasjoner i 1945. Nå ble det satset både på statlig finansiert forskning og på statlig næringsutvikling.
Vi fikk i løpet av kort tid Forsvarets forskingsinstitutt, Norges Teknisk Naturvitenskapelige Forskningsråd, Norges Almennvitenskapelige Forskningsråd og Sentralinstituttet for Industriell forskning.
Men det viktigste var at staten engasjerte seg direkte i kraftutbygging og i utbygging av den kraftkrevende industri. Staten overtok aluminiumsverket i Årdal og fullførte det, staten overtok 45% av aksjene i Norsk Hydro, og staten overtok betydelige minoritetsposter i treforedlingsbedriften Union og i lampefabrikken Osram. Dessuten vedtok Stortinget i 1946 å opprette Norsk Jernverk. Det sto ferdig i 1965.
I Gerhardsen-epoken var det en eventyrlig industrivekst. Fra 1949 til 1966 vokste i kjemisk industri med vel 10 % per år og elektroteknisk industri med 9,4% per år. Samlet vekst i industrien var gjennomsnittlig 5.1% per år.
Samtidig skjedde det en voldsom utbygging av vannkraft, fra 11 GWh i 1946 til 49 GWh i 1965 og videre til 118 GWh i 2002.
Den nye nestformannen i Ap, Trygve Bratteli sa det slik i 1945: "Vi har bevisst satt industri og elektrisitetsutbygging på første plass i utbygging av næringene." Honnørordene var: planmessig utbygging, rasjonalisering og sterk utbygging av industriens kapasitet.
I nasjonalbudsjettet for 1947 presenterte finansminister Erik Brofoss regjeringens næringspolitiske handlingsprogram. Planen siktet mot strukturrasjonalisering av den tradisjonelle næringsstrukturen. Industrien skulle ha første prioritet, og de mest produktive bedriftene skulle komme først.
Man mente at virksomhet måtte organiseres i store enheter for å få lønnsomhet: store fiskebåter, store industribedrifter og store gårdsbruk.
Statens direkte engasjement fikk etter hvert et betydelig omfang og ble større enn i andre vesteuropiske land, men etter Sjåstadkomiteens reformforslag i 1952/53 ble politikken lagt om i retning av indirekte styringsinstrumenter.
Regjeringen la opp til at primærnæringene fiske og landbruk skulle avgi arbeidskraft til landets nye primærnæring, industrien.
Det tradisjonelle kystfisket var basert på en kombinasjonen av jordbruk og fiske. Det hadde skapt en individualistisk livsform, med mange små, lite kapitalkrevende enheter i privat eie. Sett i forhold til regjeringens målsetning for modernisering, var dette en urasjonell yrkeskombinasjon. Regjeringen ønsket å modernisere og industrialisere fiskeriene, med større båter og med helårs yrkesfiskere.
I 1951 kom den nye trålloven, og i løpet av 50-årene vokste trålerflåten sterkt. Kystfiskerne ville imidlertid ikke gi opp sin driftsform og fortsatte å investere i små båter. Fra 1949 til 1960 økte antallet fartøyer under 30 fot med 15 000.
I 1961 fattet Stortinget et nytt vedtak som innebar videre utbygging av tråler- og havfiskeflåten, nå i form av trålrederier.
Staten tok initiativ til å opprette en kjede av fiskforedlingsbedrifter, FINTRO. I løpet av 50-tallet brøt denne kjeden sammen, og i 1962 ga regjeringen det flernasjonale selskapet Nestlé konsesjon på å overta Findus.
Regjeringens rasjonaliseringsprogram omfattet også jordbruket. Målsettingen var å øke produksjonen per dagsverk, ved å lage større og mer passende bruksenheter. Finansminister Erik Brofoss sa det slik i 1946: "Skal vi kunne skaffe arbeidskraft til denne utvikling av industrien, må det skje en omlegging av vårt jordbruk slik at dette kan klare seg med mindre arbeidskraft.
I årene etter 1945 gjorde utbygging av den kraftkrevende industrien staten til den største industrigründeren i Norge. Den store veksten i industriarbeidsplasser kom likevel i vareproduserende industri: elektrotekniske industri med støvsugere, komfyrer, radioer, lamper og strykejern, møbelindustrien, tekstilindustrien med kjoler, undertøy, bukser, jakker og sengetøy, skoindustrien og alle de andre vareslagene det var behov for i etterkrigstiden. Fortsatt var det slik at vi dekket det meste av etterspørslen etter investerings- og forbruksvarer med produksjon i Norge.

Velferdsstaten og ny sosialøkonomi
Begrepet velferdsstat ble introdusert for publikum den 9. mai 1945 i en radiooverført tale av høyesterettsjustitiarius Paal Berg: "Vi skal bygge opp igjen vår gamle rettsstat, men vår tid krever at staten ikke bare har som oppgave å verne om liv og eiendom, staten skal og være en velferdsstat som ser det som sin oppgave å gjøre livet verd å leve for oss alle"
Folketrygden var den viktigste byggestenen, og det var en ordning som samlet hele Stortinget. Folketrygden kom først endelig på plass høsten 1966, og da var det borgerlig flertall på Stortinget.
Ideen om at staten skal ha ansvar for den enkelte var en konsekvens av industrisamfunnet. I Norge kom det på slutten av 30-tallet en rekke lover med sosialt tilsnitt: syketrygd til fiskere i 1935, syketrygd til sjøfolk i 1936, trygd til blinde- og vanføretrygd 1936 , alderstrygd for alle 1936 og arbeidsløshetstrygd i 1938. Lov om barnetrygd som ble vedtatt i 1945 innførte universialitetsprinsippet, den ga lik rettighet til alle.
Det var ikke bare i næringspolitikken at rasjonaliseringstanken slo gjennom. Samme tenkning kom også inn i sosialpolitikken. Sosial boligbygging kunne virke produktivitetsfremmende og bidra til å øke nasjonalinntekten. Arbeidervernlover kunne fremme produktivitet. Investering i idrett og helse var en investering i den viktigste av alle ressurser, folket selv. Offentlige utgifter til barnehage og andre tiltak som fikk kvinner ut i arbeidslivet kunne være samfunnsøkonomisk lønnsomme.
Den nye sosialøkonomiske tenkningen gikk enda lenger, til å se på den samfunnsmessige nytten av å styre forbrukernes valg av varer og tjenester. Ved å styre befolkningens matvaner i riktig retning kunne man bedre folkehelsen. Staten skulle derfor gripe inn og styre forbrukernes valg gjennom avgifter og regulering av tilgangen på varer og tjenester.

Liberalisme og kulturelt mangfold
Opprettelsen av Den norske stats oljeselskap, Statoil, markerte, sammen med den statlige overtakelsen av storbankene avslutningen på en epoke. Nå var det liberalistisk politikk som overtok. Staten skulle bygge ned sitt engasjement. Vi fikk privatisering av statsbedriftene, vingeklipping av Statoil, avvikling av statlige monopol, konkurranseutsetting av tjenester, effektivisering av offentlig sektor og fristilling av offentlige virksomheter, og vi fikk den store helsereformen.
Statlige virksomheter slik som Televerket ble gjort om til aksjeselskap og deretter børsnotert. Telegrafverket ble opprettet som en statlig virksomhet for å bygge det norske telegrafnettet, mens Telenor i dag er et multinasjonalt telekommunikasjonsselskap som satser på bygging av mobiltelefonnett over hele verden.
Liberalistisk tenkning, med tro på markedet og fri konkurranse som effektive reguleringsmekanismer har i økende grad preget norsk politikk og norsk næringsliv.
Samtidig har innvandring og tro på verdien av kulturelt mangfold gjort at det norske samfunnet har endret seg fra å være svært homogent til å bli multikulturelt og åpnere for innflytelse utenfra. Alt dette er speilet i PF møteprogram, og det har gjort at fokus er flyttet noe bort fra økonomi, næringsliv, teknologi, og at det er gitt mer plass for andre viktige samfunnsspørsmål.