Den Polytekniske Forening var bare vel ett år gammel og hadde 70 medlemmer da generalforsamlingen den 15. august 1853 besluttet å utgi et polyteknisk tidsskrift.

Subskripsjonsinnbydelsen viser at tidsskriftet skulle brukes som et verktøy for å øke forståelsen for teknologi og naturvitenskap, for å få naturvitenskap og teknologi inn i skoleverket og for å få opprettet tekniske skoler.(Klikk for stort bilde)

Målgruppen var ingeniører, teknikere, bønder, leger, farmasøyter og "alle som interesserer seg for tidsskriftets formål". Tidsskriftet var et verktøy for å spre kunnskap utenfor den lukkede krets på møtene.
Ambisjonene i den unge PF var store, men ressursene var knappe. Tidsskriftet ble til på dugnad. Bladet ble redigert av en redaksjonskomité og hadde ingen ansatte. Det var redaksjonskomiteen og andre i foreningen som skrev artikler og som klippet og oversatte stoff fra utenlandske tidsskrifter.

Medlemmene av PF så det som sin oppgave å misjonere for ny teknologi og nye erkjennelser innenfor naturvitenskapene. De måtte bane vei for de nye, det som skulle løfte Norge opp av fattigdom, arbeidsløshet og utvandring.

I forordet til Polyteknisk tidsskrift No. 1 sier Redaksjonskomiteen det slik:
Man finder her tillands såre almindelig en fuldstændig Uvidenhed om de allervigtigste naturvidenskabelige Resultater og en fuldkommen Mangel på Kundskab om de simpleste Naturlove, selv hos dem, der ellers og i andre Retninger stå høit i Kundskab og Dannelse. Derfor ser man også hos os jevnligen Agerbrugeren , Håndverkeren og Fabrikanten anvende Fremgangsmåder der andensteds forlængste ere forkastede, fordi de fører til Resultater, lige motsat dem, der tilsigtedes, og som aldrig vilde være blevne anvendte, dersom Praktikeren havde kjendt de naturlove, hvorpå et heldigt Udfald af hans Virksomhed beror; - derfor ser man også så mangfoldige Naturrikdomme rundt om i vårt Land ligge ubenyttede eller vanskjøttede.

Utbredelsen av de naturvidenskablige Kundskaber vil være et af de kraftigste Midler til at hæve vort Agerbrug og vor Industri op fra det lave Standpunkt hvorpå den nu befinde seg.

Det er derfor af høieste Vigtighet ved andre mer direkte virkende Midler, at gjøre Naturvidenskaberne og deres Anvendelse anerkjendte og utbredte.
Blant disse Midler tør man vel anse en regelmæssig litterær Virksomhet som det mest hensigtsmæssigste.

Derfor brukte de pennen flittig, både den unge, entusiastiske stifteren av PF, polytekniker, agrokjemiker Anton Rosing og den meget aktive legen og botanikeren Fredrik Chr. Schübeler som hadde reist Europa rundt for å finne nye og bedre nytteplanter for norsk jord- og hagebruk. Men også de etablerte bedriftslederne Peter S, Steenstrup, tidligere marineoffiser og nå leder for Ager mechaniske Værksted og den selvlærte Jens J. Jensen som nylig hadde etablert Myrens Værksted var ivrige skribenter.

Anton Rosing

Fredrik Chr. Schübeler

Peter S. Steenstrup

Det var disse fire som utgjorde bladets redaksjon, sammen med generalstabsoffiseren oberst Theodor Broch, lærer i Fortifikasjon ved den militære Høiskole og trigonometrist ved Norges Geografiske Opmåling.

Her må vi huske at frem til ca 1850 var det nesten ingen som hadde sivil teknisk utdannelse, det var det hær- og marineoffiserene som sto for den tekniske sakkunnskap. De hadde fått undervisning både om arkitektur , byggekunst , skipskonstruksjon og maskinteknikk, i tillegg til matematikk og fysikk. Derfor finner vi ingeniøroffiserene som byplanleggere, arkitekter og ledere av verkstedsindustri.

Kaptein Johannes Benedictus Klingenberg skrev om den frostsikre vannposten han hadde oppfunnet. Med den kunne man stenge av vannposten om vinteren. Hittil hadde man måttet la vannet renne, for at det ikke skulle fryse. Eventyrsamler og forstmann Peter Chr. Asbjørnsen skrev om skogens innflytelse på været. Anton Rosing fortalte om det nye metallet aluminium, og Fr. C. Schübeler skrev om nye nyttevekster. Innholdsfortegnelsen for første årgang viser at det ikke skortet på innsatsvilje - og heller ikke på kunnskap og faglig bredde.

Bladet var polyteknisk i ordets beste forstand. Her presenterte stipendiat Theodor Kjærulf sin nye hypotese om at fjellformasjonene rundt Oslofjorden er dannet ved folding og at "bølgetoppene" er slipt bort under ismassene. Men her er det også smånotiser sakset fra utenlandske tidsskrifter, og det er betraktninger om hvilken betydning offentlige badeanstalter kan ha for bedre folkehelse.

En ny forening og et nytt blad
Historien om TU er historien om bygging av Norge som industrinasjon, og om hvorledes teknologi har lagt grunnlag for at Norge har utviklet seg fra å være et av de fattigste land i Europa til å bli det rikeste - i alle fall per innbygger. Men det er også historien om splittelse og samarbeid innen det polytekniske miljøet i Norge.
I Norge var det i 1852 ennå ikke bygget opp noe sivilt utdanningstilbud innen teknologi og arkitektur. Det kom først mer enn 20 år senere, og vi måtte vente 60 år før den tekniske høyskolen ble åpnet. Industrien var i sin spede begynnelse, og Norge lå langt etter resten av Europa i teknologisk, naturvitenskapelig og industriell utvikling. Den som ville bli ingeniør eller arkitekt måtte reise ut, til Danmark, Tyskland, Storbritannia eller Frankrike.

Polyteknisk Forening ble stiftet som et forum for den nye tids menn, de som mente at fremtiden for Norge lå i å ta i bruk landevinningene innen naturvitenskap og teknologi. Initiativtaker var den unge agrokjemikeren (Hans) Anton Rosing. I 1852, da foreningen ble stiftet, var han 25 år og det var bare to år siden han var uteksaminert fra Den Polytekniske Læreanstalt i København

Anton Rosing og de andre pionerene var overbeviste om at Norge måtte ta i bruk nyvinnigene i teknologi og naturvitenskap for å innhente det norske etterslepet. De misjonerte ivrig både i skrift og tale, på talerstolen i PF, i Polyteknisk Tidsskrift og gjennom offentlige foredrag og innlegg i avisene. Men de arbeidet også på det praktiske plan, Schübeler reiste Europa rundt for å finne nye og bedre planter og nyttevekster, og han reiste rundt i Norge og misjonerte og delte ut planter. Vi har prøvd å sette ord på Rosings begeistring, slik skuespilleren Leif Blix tolket det i 2002.

Tidsskrift og forening
Første nummer av Polyteknisk Tidsskrift kom ut 11. april 1854, og bladet kan feire 150-års jubileum. I de første 50 årene levde Polyteknisk Tidsskrift og PF/TU i symbiose. Det var de samme ildsjelene som drev bladet og foreningen. De brukte bladet både til å kommunisere med medlemmene og til å spre kunnskaper og forståelse om teknologi – i ordets videste forstand - og om naturvitenskap. Det er derfor naturlig å se foreningens historie og bladets historie under ett, frem til 1905.

Hva skrev Polyteknisk Tidsskrift om?
Da det første nummer av PT kom ut, den 11. April i 1854, var det bare 40 år siden Norge hadde fått sin grunnlov, og det var ennå 51 år til Norge skulle bli et selvstendig kongedømme i 1905.
I 1854 var vi i full gang med å bygge opp våre identitet som nasjon, men det meste var ennå ugjort. Som selvstendig nasjon trengte vi en kulturell identitet, med norsk historie, norske forfattere, norske komponister, norske malere og norske helter, men vi trengte også et selvstendig næringsliv og bankvesen, vi trengte å fornye landbruket, og vi måtte knytte landet sammen gjennom moderne kommunikasjonsmidler.
Norge var et fattig land og var preget av at det kulturelle og økonomiske sentret for Det dansk /norske riket hadde ligget i København. Norge hadde vært en provins, en råstoffleverandør som leverte fisk, trelast, malmer og is

Hva var det redaksjonskomiteen ville med bladet. Hvorfor var de villige å gå inn med gratis dugnadsinnsats.

Til TUs 150-års jubileum prøvde vi å rekonstruere hvorledes verkseier Peter S. Steenstrup i skuespillen Paul-Otto Hagas skikkelse, ville presentert bladet, planene for innholdet i første årgang og redaksjonskomiteen.

Til tross for at bladet ble til på dugnad, og til tross for at første nummer kom så sent på året som 11. april, ble første årgang av Polyteknisk Tidsskrift meget innholdsrik,, slik innholdsfortegnelsen viser.

Dramatiske endringer
I dag er vi av den oppfatning at den teknologiske utvikling stadig løper fortere, men innvirkningen av på samfunnet og det enkelte menneske i Norge var nok langt mer merkbar på slutten av 1800-tallet. Nyhetene kom slag i slag, og samfunnet endret seg dramatisk. I løpet av 1800 tallet vokste Christiania fra en sovende småby til en moderne industriby og landets administrative senter. I løpet av hundreåret steg folketallet i Christiania med omland fra ca 17 000 til 250 000.

Byen var blitt landets hovedstad, knutepunkt for landets jernbaner, landets viktigste skipsfartsby og landets dominerende industriby. Vi hadde fått dampskipsforbindelse, gassverk, jernbane, sporvei, telegraf, telefon og elektrisk lys, og ikke å forglemme: nytt vannverk og ordnet kloakk.

Norge hadde ikke vært med i den første industrielle revolusjonen, men fra midten av 1800-tallet gikk utviklingen med stormfart. Viktigst var kanskje telegrafen som bandt sammen hele Norge og knyttet Norge til hendelser over hele verden, men dampskipet som sikret regelmessig forbindelse til København og etter hvert knyttet hele Norskekysten sammen i et ett post- og passasjernett var også uhyre viktig.

Staten kjøpte de første hjuldamperne i 1827 for å skaffe regelmessig postforbindelse mellom Christiania og København. 26 år senere, i 1853, var rutenettet for statens postdampskip kommet frem til Vardø. De nye kommunikasjonen omformet samfunnsforholdene. Jernbaner, dampskipsfart, veier, kanaler og havner knyttet Norge sammen og åpnet lukkede samfunn.

Norges første jernbanestrekning, Hovedbanen fra Christiania til Eidsvoll ble åpnet i september 1854. Det var starten på en intens jernbanebygging, men i sterk konkurranse med båttransport på kanaler og innsjøer. Telegrafen kom sammen med jernbanen. Den første offentlige telegraflinjen var fra Christiania til Drammen og ble åpnet 1. januar 1855. I 1870 var telegrafsambandet strukket helt fra Mandal i sør til Vardø i nord.

Dampmaskinen effektiviserte landbruket, og det var bare fantasien som satte begrensningene for hva den kunne brukes til. Lokomobilen, den transportable dampmotoren, kunne drive treskeverk, og dampdrevne vinsjer, og den kunne trekke plog og harv. Men også i industrien ga dampmaskinen nye frihetsgrader. Nå var man ikke lenger bundet tilgang på vannkraft. Likevel var det som drivkraft for fremdriftsmaskineri at dampmaskinene hadde størst betydning: i damplokomotivene og i dampskipene.

Bildet er fra PT 1854 og er illustrasjon til P.S. Steenstrups artikkel om "Liggende Dampmaskine".

På slutten av 1800-tallet kom elektrisiteten. Elektrisiteten tiltrakk seg ikke lenger bare fagmannens oppmerksomhet, men også allmennheten fikk øynene opp for hvilke muligheter den kunne ha for kommende slekter. Overgangen til det 20. århundre markerte starten på vannkraftepoken og utbygging av den kraftkrevende industri. Nå kom industrien til bygde-Norge.

Kunne elektromotoren erstatte dampmaskinen? Først måtte man finne metoder for effektiv overføring av elektrisk kraft. De første elverkene ble bygget for elektrisk belysning, der effektbehovet var beskjedent.

Christiania fikk sin første sporvei i 1875. Vognene ble trukket med hest. Bare 19 år senere kom den elektriske sporvognen til Kristiania (fra ca 1875 ble navnet skrevet Kristiania) , som den første i Skandinavia. Strømforsyningen kom fra selskapets eget dampkraftverk på Majorstuen. Dette verket leverte også strøm til drift av Holmenkollbanen.

I TU for 1904 er det gjengitt foredrag av elektroingeniør R. Schøyen: Kristiania bys forsyning med electricitet. Det er to kraftverk, Dampcentralen fra 1892 og Hammeren kraftverk fra 1899. Til sammen har de en ytelse på 5000 kW. Bare en firedel av byen er dekket av elnettet, men i de sentrale bydeler er det flere bygninger med elektrisk heis.
"Elektrisk belysning av de ydre bydele er ønskelig men kan (fraregnet Homansby) undværes uden stort savn eller økonomiske følger."
Koking og oppvarming med elektrisitet kan ikke konkurrere med gass. Strømmen koster 20 øre pr kWh. For å bli like billig som gass, måtte strømprisen senkes til en syvdel.
Det viktiste er å skaffe strøm til byens bedrifter, til drift av elektriske motorer. I Kristiania er det 622 motorer, med en installert effekt på 2250 hk. Til sammenligning er det 1132 motorer i Stockholm, men den samlede motoreeffekten er den samme, ca 2250 Hk.

Fem timer på 50 km
De første bilene kom ganske raskt til Norge, lenge før det var avklart om det var bensinmotoren, dampmotoren eller elektromotoren som skulle bli dominerende.
Ingeniør Einar Rasmussen forteller i TU 15/1899 om en prøvetur med elektrisk bil fra Kristiania til Sundvollen og retur. Turen tok fem timer og et kvarter hver vei. Bilen måtte lades, før de kunne starte på hjemturen. Rasmussen summerer opp slik: "Når hensyn tages til vort kuperte terræng, den dårlig brolægning og den indskrænkning vinteren medfører, tror jeg ikke det er udsigt til med det første at kunne benytte elektriske motorvogne med nogen fordel hertillands".

Bildet er fra TU 1910. Det viser Edison som demonstrer sitt batteri for El-bil. Den gang som nå var det batteriene som gjorde at El-bilen tapte i konkurranse med bensin (og diesel).

Telefonen - et brukelig leketøy
Den samme historien, men i en litt annen variant: I 1877 ved en demonstrasjon i Drammen fikk oppfinneren av telefonen, Alexander Graham Bell en kommentar som er blitt ganske berømt: "Ja, mine herrer, dette er et meget morsomt leketøy, men noen praktisk betydning får det aldri ". Telefonnettet ble bygget ut av private selskaper, og behovet for apparater og materiell la grunnlag for norsk elektroteknisk industri.
Teknologi og naturvitenskapelige nyvinninger revolusjonerte landbruket. To av PFs stiftere var dypt engasjert på dette området: Anton Rosing som ble lærer ved den nyopprettede Norges Landbrukshøyskole og en flittig forfatter av faglige artikler. Fredrik Chr. Schübeler, legen som ble botaniker og bestyrer for Universitetets botaniske have , professor i botanikk og en drivende kraft bak innføring av nye nyttevekster til landet. For eksempel skriver Schübeler i PT 1854 en artikkel om Rabarberplanten, med vinoppskrifter.
Ny teknologi og nye kunnskaper økte også forståelse for sammenhengen mellom folkehelse, drikkevann og kloakk, og for betydningen av boforhold og renovasjon.
I TU 1854 er det en artikkel av professor Strecker om "Undersøgelse av Christianias Drikkevand" som viser at vannet er godt, bedre enn i mange andre europeiske byer.

I TU 1885 er det en lang artikkel om "Dødeligheden blandt de arbeidende Klasser". I artikkelen som er sakset på en tysk kilde, fremgår det at mens gjennomsnittelig levealder for geistelige er 66 år er den bare 40 år for litografer og kobberstikkere. Enda verre er det for tørrslipere av gafler; 29 år. Det pekes på helsefaren ved innånding av støv og giftige industrikjemikalier, kvikksølv, bly og fosfor. På den annen side fremheves helseefekten av frisk luft og mosjon: "Den fattige bonde på 30 år som nyter sitt enkle middagsmåltid ute på marken har i gjennomsnitt 13 år lengre liv foran seg enn fyrsten på samme alder."

For å binde Norge sammen måtte det bygges veier, jernbaner, kanaler, havner, telegraflinjer og fyr. Alt dette var stoff for Teknisk Ukeblad, og vi ser av listen over formenn og æresmedlemmer at sakkunnskapen var godt representert

Splittelse og samarbeid - Fra PT til TU
Flere av medlemmene i PF ønsket at foreningen også skulle arbeide for å fremme interessene til hva de mente skulle bli den nye ingeniør- og arkitektstanden, en stand ved siden av håndverker- og handelsstanden, etc. Da de ikke fikk gjennomslag for det, brøt Peter Andreas Blix og åtte andre medlemmer ut av PF i 1874 og dannet Den Norske Ingeniør- og Arkitektforening, NIAF.

Noen ny stand ble det ikke, men etter hvert enslagkraftig interesseorganisasjon.
NIAF ville også ha sitt eget tidsskrift. Det krevde både offervilje og dugnadsinnsats. Æren for at NIAF i 1878 kunne gi ut første nummer av sitt tidsskrift "Organ for Den Norske Ingeniør- og Arkitektforening" må i første rekke gis til stifteren, P. A. Blix. Han var en ildsjel, og satset både arbeidstid og penger på bladprosjektet.
Mens Polyteknisk Tidsskrift hadde skapt bredere interesse for teknikk og vitenskap i vårt land, kom "Organet" til å legge grunnlaget for den faglige tekno-vitenskapelige pressevirksomhet i Norge, skriver redaksjonssekretær Gunnar Oxaal, ved TUs 100-års jubileum i 1954.

Teknisk Ukeblad
PF og NIAF var små foreninger med anstrengt økonomi. Derfor ble det i 1883 inngått en samarbeidsavtale. For å spare kostnader skulle foreningene ha felles lokaler og felles sekretariat. Samarbeidsavtalen omfattet også foreningenes tidsskrifter. I stedet for PT og Organet ble det besluttet å utgi to nye tidsskrifter: Teknisk Ukeblad og Norsk Teknisk Tidsskrift.

Foreningene flyttet inn i felles kontorer og møterom i Storthingsplads No 7. Her var det også kontorer for bladredaksjonene

TU skulle komme en gang i uken og bringe tekniske og økonomiske meddelelser, redegjøre om "de for hjemlige forhold viktigste fremskritt og oppfinnelser", og i det hele tatt søke å holde en teknisk interessert allmennhet à jour med utviklingen. NTT skulle komme hver annen måned og "bidra til å fremme og utbrede tekniske vitenskaper og derved fremme den tekniske bedrift i vårt land"

Den 13. april 1883 kom første nummer av Teknisk Ukeblad. "Mens Norsk Teknisk Tidsskrift må søke sin lesekrets blant de spesielle fagmenn ", heter det "vil TU prøve å danne et mellomledd mellom disse og allmennheten, representert ved fabrikanter, industridrivende, håndverkere og leverandører av materialer og rekvisita, bygningsentreprenører osv. " Det heter videre at bladet er tenkt som et bindeledd mellom de mindre " fagforeninger" rundt om i landet.

Her må vi huske på at dette er lenge før det ble dannet landsomfattende foreninger. Både PF og NIAF var Kristiania-foreninger, selv om de var åpne for utenbys medlemmer. Rundt om i landet ble det startet både polytekniske foreninger og ingeniørforeninger. Ingeniørforeningene dannet landsforening i 1913, fire år etter at arkitektene hadde trukket seg ut av NIAF og dannet Den Norske Arkitektforening. De polytekniske foreningene slo seg aldri sammen, fordi deres virksomhet var basert på lokal foredrags- og møtevirksomhet.
Arkitektene satte sitt preg på bladet, slik vi ser av denne illustrasjonen fra TU i 1884, arkitekttegning av "Det engelske Villa Kvarter i Kristiania" (Klikk på bildet for full størrelse)

Norsk Teknisk Tidsskrift hadde 19 artikler i årgangen 1886. Her finner vi en artikkel om å skaffe Kristiania driftsvann fra Øyeren, med flotte plansjer som viser topografi og foreslått trasé, sammen med en artikkel "Om drivkraftens betydning for håndværk og småindustri med særlig hensyn til forholdene i Kristiania efter anlæg af driftvannsledning fra Øyeren". Størst plass får tre artikler om Sølvverket på Kongsberg, med i alt 30 sider. Ellers er det artikler om elektrisk tenning ved bergspreninging, , "Dynamomaskiner og transport af arbeide ved elektricitet" og "Om cement og beton"".

Navneforandringen fra Polyteknisk Tidsskrift gjorde at man måtte ta et krafttak for å innarbeide Teknisk Ukeblad i allmennhetens bevissthet. Derfor ble det satset sterkt i forbindelse med Den norske industri- og kunstutstillingen i Kristiania i 1883. Det ble laget et eget messenummer med oversikt over utstillerne, og bladet ble solgt i aviskioskene. Dessuten åpnet foreningene "sitt leseværelse, konversasjonsrom og forsamlingslokale i Storthingsplass no 7" for tilreisende til utstillingen. Messeutgaven hadde et ekstra opplag på 1 500.

Vekst, men langsomt i begynnelsen
TU hadde i 1883 et opplag på 1300 og ble sendt gratis til foreningens medlemmer, samt til den svenske ingeniørforeningens 182 medlemmer mot et tilsvarende antall av denne foreningens blader i bytte.

NIAF og PF hadde i 1883 til sammen 428 medlemmer, og det var 384 eksterne abonnenter. Norsk Teknisk Tidsskrift hadde et opplag på 1100. Begge blader gikk med underskudd, til tross for at TU hadde god tilgang på betalte annonser.

NIAF og PF var små foreninger til langt inn på 1900-tallet.
Den felles medlemsfortegnelsen for 1898 viser at NIAF hadde 366 medlemmer, mens PF hadde 594. Det samlede medlemstallet var imidlertid bare 754, fordi 206 var medlem av begge foreninger.
NIF nådde 5 000 medlemmer i 1950, da hadde PF vel 2000.

Statsstøtte
Tidsskriftenes anseelse steg frem mot århundreskiftet, og tilslutningen fra fagfolk, fra allmennheten og fra landets øvrige presse kom merkbart til uttrykk, skriver Oxaal. Det ble stadig nærmere kontakt til offentlige myndigheter, både ved behandling av tekniske saker, og ved den velvilje som ga seg uttrykk i et årlig statsbidrag som etter hvert steg til 3400 kr.
Samarbeidet mellom de to foreningene NIAF og PF, økte den økonomiske slagkraften, og Teknisk Ukeblad var nå blitt et betydelig annonseorgan.
I 1885 kom det ny patentlov som fastslo at kunngjøring om alle søkte eller innvilgede patenter skulle skje i TU, som offisielle meddelelser fra patentkontoret. Dette ga inntekter til TU og gjorde det nødvendig for patentinteresserte å holde seg à jour med TU.
Bildet fra 1883 viser patent på en trehjuls vogn som er drevet ved at setet huskes opp og ned. For å kunne forsere motbakker er det en kraftig fjær som kan lagre energi (klikk for stort bilde).

Redaktør på heltid
Det startet som et dugnadsprosjekt, hvor en 5-manns komité påtok seg ansvaret for redaksjonen: Anton Rosing, Fr. Chr. Schübeler, J.J. Jensen, P. S. Steenstrup og Th. Broch. Da Anton Rosing dro på stipendreise i 1855 gikk han og J.J. Jensen ut av redaksjonskomiteen og de to vitenskapsmennene Hartvig C. Christie og Theodor Kjærulf gikk inn i deres sted. Broch, Schübeler og Steenstrup fortsatte.

I 1862 overtok Nils Henrik Bruun ansvaret, og siden har bladet hatt en ansvarlig redaktør - med unntak av årene 1985 - 1988 hvor det var to sidestilte redaktører.
I 1894 fikk TU sin første heltidsansatte redaktør, civilingeniør J. J.O. F. Dietrichson. Han hadde redaksjonsansvaret både for TU og NTT og en årslønn på 4000 kr.
Overgang til eneredaktørveldet er et merkepunkt. Hittil hadde redaktør og redaksjonsmedlemmer hatt sin hovedbeskjeftigelse på andre arbeidsplasser, og de hadde neppe hatt mye tid til å ofre bladets journalistiske og redaksjonelle profil stor oppmerksomhet.
Redaksjonen ble omorganisert på slutten av 1896, slik at det i tillegg til redaktøren kom faglige medredaktører. Norsk Teknisk Tidsskrift ble nedlagt som selvstendig blad og integrert i TU fra og med 1898.

Leserflukt
Ti-årsperioden 1897 - 1906 var preget av raske utskiftninger i redaksjonen og økonomiske nedgangstider. Misnøyen blant leserne ble etter hvert faretruende , og den nådde redaksjonen gjennom flere kanaler. På møtene i foreningene het det "at TU leser man da ikke". Dessverre kom dette budskapet også frem til annonsørene.
Foreningen nedsatte derfor i 1902 en tremannskomité for å gjennomgå kostnader og organisasjonsform. Komiteens konklusjon var at man burde avvikle ordningen med fagredaktører, og i stedet "måtte det bli redaktørens oppgave være å få de forskjellige spørsmål best mulig behandlet ved hjelp av fagfolk i industri, forskning og offentlig administrasjon. Med den store stab av dyktige menn på teknikkens forskjellige områder, næret man ingen frykt for at det skulle savnes sakkyndighet til utredning av noe teknisk problem".

Særlig anså man det som en viktig sak å skape interesse for TU blant landets nye tusener av teknikere, "således at det skulle falle naturlig for dem å henvende seg til bladet i alle spørsmål av teknisk interesse ". - Det skulle imidlertid gå nesten 70 år før NITO kom med i samarbeidet.

Fri og uavhengig
Det ble lagt stor vekt på at redaktøren nå måtte få anledning til å virke fritt og uavhengig. Den tid da tidsskriftets minste anliggender, fra spørsmålet om ordenes stavemåte til løssalgsprisen for gamle eksemplarer, ble gjort til gjenstand for stemmegivning i foreningenes generalforsamlinger var for lengst forbi, men fortsatt hadde Fellesstyret et overoppsyn med alle redaksjonelle anliggender.

Redaktør Sparre, som var eneredaktør fra 1903 til 1906, skrev ganske utvetydig: "at når nå teknikk og industri begynner å danne en av de mest betydningsfulle og fremtredende faktorer i vår kulturelle og materielle utvikling, så blir også nytten av en uavhengig og kraftig teknisk fagpresse stadig mer fremtredende". Han så den tekniske fagpressen som et våpen på like linje med landets øvrige presse, et våpen som i teknikkens tjeneste måtte bli utnyttet på beste måte.

Sammenslåingen av Norsk Teknisk Tidsskrift og TU betød store forenklinger for redaksjonen, og det lettet også litt på det økonomiske trykket. Det var sikkert også en fordel at ingeniørenes standsproblemer ble drøftet i et tidsskrift som nådde ut over deres egen krets. På den tiden var ikke ingeniørene fullt ut anerkjent i akademiske kretser, og særlig kunne striden rase når de universitetsutdannede bergkandidatene var motpart.

Samarbeidet opphører, men TU består
Samarbeidet mellom NIAF og PF var av økonomisk art og forutsatte at foreningene skulle beholde sin identitet. NIAF følte imidlertid at foreningen måtte stå friere og sa i 1905 opp samarbeidsavtalen. Til tross for at det var betydelige motsetninger mellom de to foreningene, ble de enige om å fortsette å gi ut TU som felles organ, og slik har det vært siden. NIAF utviklet seg i løpet av noen få år fra å være en lokal forening for ingeniører og arkitekter til å bli en landsforening for ingeniører.

I 1905 hadde virksomheten i TU lenge vært moden for dyptgripende reformer. Oppløsningen av samarbeidet mellom NIAF og PF ga nå en ny mulighet til å gjennomføre endringer, og i 1906 ble det nedsatt en komité med mandat til å se på både bladets drift og redaksjon. Det var enighet om at det skulle utgis bare ett blad, Teknisk Ukeblad, men at det skulle deles inn i en alminnelig del og tre fagavdelinger: Ingeniøravdelingen, Arkitektavdelingen og Avdeling for Kjemi og Bergvesen.
Ideen med fagavdelingene var at den enkelte fagmann skulle finne spesialstoff i TU, og at man på den måten unngikk konkurranse fra nye spesialtidsskrifter. Teknisk skulle dette løses ved at de som abonnerte på en fagavdeling fikk denne heftet sammen med TUs alminnelige del, mens de som ikke abonnerte på noen fagavdeling bare fikk TUs alminnelige del. I praksis viste dette seg komplisert, og ordningen ble bare gjennomført fullt ut i 1907 og 1908.

Arkitektene var ikke fornøyd med samarbeidet innen NIAF. I 1909 ble det stiftet en konkurrerende forening, Norske Arkitekters Landsforbund, og i 1912 ble NIAF omgjort til en landsorganisasjon for ingeniører, fra 1913 som Den Norske Ingeniørforening, der restene av NIAF gikk inn som Kristiania avdeling av NIF.
Siden Den Norske Ingeniørforening var en landsorganisasjon hvor det var tatt opp en rekke lokale ingeniørforeninger, måtte det lages en revidert avtale med PF om drift av TU.

Den øverste ledelse av bladet , Bladstyret, ble underlagt et representantskap, sammensatt fra PFs direksjon og NIFs hovedstyre, og med så mange medlemmer fra hver av foreningen at de ble likt representert. Den nye avtalen ga redaktørene en enda mer selvstendig stilling enn tidligere, og bladet ble nå drevet gjennom sameiet Teknisk Ukeblad. Fra nå av er det naturlig å skille mellom historien til TU og historien til PF.