|
Fornyelse av offentlig sektor
 En sterk offentlig
sektor er ikke det samme som en stor forvaltning, sa statsråd
Jørgen Kosmo i PF den 2. november 2000.
Hvis vi ikke tar
radikale grep, vil veksten i offentlig sektor ta hele veksten i
arbeidskraft de nærmeste 10 år. Derfor må vi frigi
arbeidskraft, fra administrasjon til tjenesteyting i offentlig
sektor. Vi må også stoppe utstøtingen fra
arbeidslivet, slik at vi kan utnytte arbeidskraften hos de som er
delvis arbeidsuføre.
Dette er målene:
- døgnåpen forvaltning gjennom elektronisk
kommunikasjon
- offentlige servicekontor i alle kommuner: en dør,
ett telefonnummer
- forenklet regelverk som flytter beslutningene nær
brukeren
- større valgfrihet i kommunene gjennom mindre bruk
av øremerkede midler
- overføring av arbeidskraft fra administrasjon til
tjenesteyting i offentlig sektor
- utstøtingen fra arbeidslivet må stoppes
Jeg fikk tårer i
øynene da jeg hørt at politikerne må styre med
det sentrale og holde seg unna detaljene, sa Egil Bakke.
"Men det offentlige er også forvalter av rettsregeler. Det
er viktig å ha for seg at forenkling og rasjonalisering kommer
litt annerledes ut når man snakker om trygghet for at den
enkelte blir behandlet på samme måte som alle andre, og
de krav til produktivitetsøkning som vi med rimelighet
forventer av den offentlige sektor som tjenesteprodusent."
Arbeidslivet er ikke
lenger slik organisert at man tar vare på kompetansen og
muligheten den enkelte arbeidstaker har, sa Kosmo. "Når
ressursen er forbrukt, så skal den fjernes. Samfunnet må
gi tilbud om videre- og etterutdanning som gjør at vi kan
utnytte den restarbeidsevnen som til enhver tid er til stede.
Så kan folk selv bestemme når de vil gå av, ved 62,
65 eller 67 år, men vi må slutte å støte
folk ut av arbeidslivet." Les mer.
Makt uten ansvar
 Kan vi gjøre politikerne ansvarlige for de
avgjørelser de har makt til å ta?
Det er mange
måter å stille våre politikere til ansvar på,
uten å gripe til riksrett, sa professor Eivind Smith. i
PF 18. januar 2000
"Første
betingelse for å kunne stille noen til ansvar er at det kan
vises at de har gjort noe galt, og det er ikke alltid like lett i
vårt politiske system."
Et signal er ikke
det samme som et vedtak, sa Smith
"I Norge er det
nære koblinger mellom det politiske liv, departementene og
embetsverket, fordi vi har ministerstyre med altomfattende
statsrådansvar.
Lovtekst og formelle, dokumenterbare vedtak skulle vært
de viktigste rettesnorene i vårt system. I praksis blir det
imidlertid lagt stor vekt på politiske uttalelser: i
fjernsynsprogram, stortingsdebatter og aviser. Det ser ut som om det
er viktigere å lytte etter signaler, særlig politiske
signaler og innrette seg etter dem.
Men hvis
departementet - embetsverket, direktorater eller lignende organer
lenger ned - innretter seg på signaler som stammer fra en
politisk tale, eller inntrykk fra en TV-debatt, og så
gjør noe de ellers ikke hadde tenkt å gjøre, hvem
har da ansvaret for resultatet?
Storting og regjering
opererer med planer. Mange planer er bindende, men svært mange
av de sentrale planer som legges frem for Stortinget i form av
Stortingmeldinger er ikke bindende, og de blir stort sett heller ikke
fulgt. Forsvarsplaner, samferdselsplaner, etc er indikative planer,
og de kan fylle et fornuftig formål. Men de som tror at planene
skal tas på alvor, de tar dessverre i stor grad feil.
Muligheten til
å bruke riksrett overfor den enkelte stortingsrepresentant er i
virkeligheten ikke til stede, slik vi så i tilfellet Erling
Folkvord, som nektet å følge taushetsplikten.
Media sørger
for at politikerne blir stilt til ansvar overfor offentligheten,
både på godt, men mest på vondt."
Egil Bakke
pekte på det paradoks at politikerne er opptatt av at Norge
skal være en rettsstat, samtidig som Stortinget fatter vedtak
som tar eiendom fra enkelte borgere og fordeler eiendommen til andre.
"Hvem er det som skal sikre oss mot overgrep fra politkerne?
Stortingsregjereri
kan skape pussige politiske konstellasjon i enkeltsaker, slik som
hvem som skal få bygge ut Fornebu.
Bankkrisen er et
eksempel på hva som kan gå galt. Kredittilsynet som
fører tilsyn med bankenes utlån og stiller krav til
bankens sikkerhet var styrt av Finansdepartementet, mens det var
Stortinget som hadde vedtatt lavrentepolitikken. Hvor skal man da
legge ansvaret for bankkrisen? "Les mer.
Effektivisering av norsk helsevesen
 Det fremste
helsepolitiske målet må være å sikre
befolkningen god helse, sa helseminister Tore Tønne, i
PF 3. april 2001, slik at befolkningen i størst mulig grad
klarer seg uten helsetjenester. Det lykkes neppe helt. Derfor er
målet også å sikre at alle som trenger det,
får likeverdig tilgang til gode helsetjenester når de
trenger det, uavhengig av alder, kjønn, bosted og
økonomi.
Helsesektoren har
gjennom flere år vært en vinner i Stortingets
budsjettforhandlinger, og Sosial- og helsedepartementets budsjett
utgjør nå om lag 40% av statsbudsjettet.
Bare i
sykehussektoren nærmer vi oss et årlig forbruk på
ca 40 mrd kr.
Det gjennomføres
for tiden omfattende lovreformer i norsk helsevesen:
- Ved
årsskiftet trådte fire nye helselover i kraft; lov om
spesialisthelsetjeneste, lov om pasientrettigheter, lov om psykisk
helsevern og lov om helsepersonell
- Den 1. mars
trådte den nye apotekloven med tilhørende forskrift i
kraft. Dermed er et 400 år gammelt monopol opphevet.
- Den 1. juni trer
den nye fastlegeordningen i kraft. Dette er en meget omfattende
reform i primærhelsetjenesten, som utgjør ryggraden i
helsevesenet. 95% av all kontakt mellom befolkningen og
helsepersonalet skjer der.
- Den 6. april
fremmes det forslag til lov om omorganisering av spesialisthelsetjenesten.
Sykehusreformen berører nærmere ett hundre somatiske og
psykiatriske sykehus og andre behandlingsfunksjoner, med ca 100 000
ansatte.
- Det er også
planlagt en omfattende reform av den sentrale helseforvaltning. I dag
er det et 30-talls institusjoner som rapporterer direkte til
departementet. Behovet for effektivisering og forenkling er
åpenbare.
Hovedpunktene i
Sykehusreformen er at staten overtar eieransvaret for de offentlige
sykehusene, og at det enkelte sykehus organiseres som et foretak. Et
sentralt punkt er overgangen fra forvaltningsbedrift til
helseforetak. Det innebærer nye regnskapsprinsipper og betyr at
kapitalen nå regnes som en innsatsfaktor, på lik linje
med de ansatte og de øvrige innsatsfaktorer. Les mer.
Ett
år med modernisering - det er mulig! - Implikasjoner for
eierskap, styringsform og ledelse.
 Norge har ikke
spesielt stort offentlig byråkrati. Det er ikke der
hovedproblemet ligger i offentlig sektor, sa statsråd Victor
Norman, den 21. januar 2003. De store gevinstene ligger på
områdene: helse og utdannelse, distriktspolitikk, trygd og
ledighet, og det er her Regjeringen har sin fokus
Helse og utdanning
sto for 19% av innsparingspotensialet i 1991. Den forrige regjeringen
initierte en storartet helsereform. Oppgaven for denne regjeringen er
å sette reformen ut i praksis. Helseministeren har dessuten
tatt initiativ til en fullstendig revurdering av hele
finansieringssystemet for helse og sykehussektoren, og Kristin Clemet
har initiert en stor reform i grunnskole og videregående skole,
med omfattende delegering av myndighet og med økt fokus
på kunnskaper.
Vårt andre
hovedområde er distriktspolitikk. Det er farlig å ta
ordet distriktspolitikk i sin munn, sa Victor Norman, fordi det er
så mange myter rundt det. 38% av insparingspotensialet, eller
33 mrd (1991) kr, var knyttet til ineffektiv distriktspolitikk.
Med den topografi vi
har i Norge, er distriktspolitikk en forutsetning for at vi skal
opprettholde bosetning utenfor Oslo-området. Problemet er ikke
at vi bruker for mye på distriktspolitikk, men at vi bruker
ressursene feil. Vi får lite distrikt for hver krone.
Vi kan ikke lenger
basere oss på at det er primærnæringene og
kraftkrevende industri som skal skaffe grunnlaget for bosetning i
distriktene. Heldigvis er det slik at vi gir tilnærmet samme
utdanningstilbud til barn og ungdom over hele Norge. Da må vi
også sørge for at vi kan tilby arbeidsplasser til
vår velutdannede ungdom i distriktene. Hvis vi ikke klarer
å utnytte den kompetansen som sitter i hodene og den dyktighet
som sitter i hendene på den 3/4 av befolkningen som bor utenfor
Oslo-området, da sløser vi med ressursene i massiv
skala.
Lokalisering av
statlige tilsyn på syv andre steder i Norge enn i Oslo er en
sentral del av en regionalpolitikk som innebærer at vi
effektiviserer det norske samfunnet. – Det er noen som betrakter
distrikts- og regionalpolitikk som en form for sosialpolitikk som vi
må drive for at folk som bor utenfor Oslo skal få del i
den verdiskapningen som skjer i Oslo. Dette er et riv, rav, ruskende
galt utgangspunkt, sa Victor Norman. En god distrikt- og
regionalpolitikk handler om å utnytte de ressursene som finnes
i samfunnet på en effektiv måte!
Det er for mange som
er unødig arbeidsledige eller på uføretrygd. I
1991 anslo vi at 43% av innsparingspotensialet lå i at vi ikke
klarte å utnytte arbeidskraft som i prinsippet var disponibel
for verdiskapning. Regjeringen fremmet før jul en
stortingsmelding om samordning av tjenestene innen arbeid, trygd og
sosiale tjenester, SATS. Vi har i alt 16 000 offentlig ansatte som
jobber inne Trygdeetaten, A-etat og de kommunale trygdekontorene. I
stedet foreslår Regjeringen at det blir en Pensjonsetat
som stort sett arbeider med ordninger for utbetaling til folk som er
yngre enn 18 og eldre enn 67 år, og en Jobbetat som har
som hovedoppgave å drive personlig oppfølging,
veiledning og problemløsning for den 1/10-del av de mellom 18
og 67 år som ikke kan hjelpe seg selv med å finne arbeid.
– Erfaring viser at 9 av 10 finner seg arbeid uten hjelp fra det
offentlige. - Dette skal være en tjenesteetat, der man ikke
bare kan få råd om hvorledes skaffe seg en jobb, men som
gir hjelp til å løse alle de problemer som hindrer
vedkommende å skaffe seg arbeid.
Vi sliter med at hele
offentlig sektor egentlig er bygd opp som del av
forvaltningsapparatet i embetsmannsstaten, sa Victor Norman.
Rapporteringsveien og instruksjonsveien er bygd opp for at dagen skal
være enklest mulig for den uavsettelige embetsmannen på
toppen av pyramiden i departementet. Dette egner seg godt for
diktatorer, men det egner seg fryktelig dårlig for brukerne.
Offentlige tilbud
må organiseres fra brukerne og innover, i stedet for fra staten
og utover. Vi må systematisk delegere myndighet.
Førstelinjen kan ikke fungere godt, hvis den ikke har
fullmakter.
Det viktigste er
å utvikle delegerings- og styringssystemer som er skreddersydd
til mangfoldet av virksomheter og arbeidsoppgaver innenfor statlig
virksomhet. - Aker-skolen som sa at ledelse er et fag i seg selv, og
at en god leder kan lede hva slags virksomhet det skal være,
den skolen og den tenkning er død. Det finnes ikke noe enkelt
styrings- og delegeringssystem som kan brukes over alt i staten, like
lite som det finnes ledere som passer like godt til å lede
Kirken, Skatteetaten, A-etat, Forsvaret, eller Kulturstøtte,
for å nevne noe av det staten rommer.
Hvorledes vi skal
bruke den arbeidskraften som blir frigjort, det er det tema vi hittil
har vært minst opptatt av i forbindelse med omstilling. Det
må bli slutt på at hovedregelen er å sette folk
på ventelønn. Vi må synliggjøre kostnadene.
Det første grepet Regjeringen har tatt, er å plassere
kostnadsansvaret i de enhetene som støter ut arbeidskraft.
Regjeringen har stilt krav om at ved større omstillinger, slik
som i tilsynssektoren , så skal det utarbeides individuelle
karriereplaner for alle som berøres. Les mer.
|
